Publisert 31. oktober 2013 kl. 14:38
I år etablerte Forskerforbundet en intern hederspris for å ære medlemmer som har hatt langvarige tillitsverv i organisasjonen. Under hovedstyrets møte og besøk i Tromsø i oktober, ble tidligere hovedtillitsvalgt ved Universitetet i Tromsø, Egil Børge Mikalsen, tildelt hedersprisen i form av et kunstverk av Håkon Gullvåg. Styret gir Mikalsen prisen for sin innsats ved Forskerforbundets lokallag, hvor han har vært hovedtillitsvalgt fra 1997 til 2010. Fra 2010 til juni i år, har han jobbet som tillitsvalgt. Perioden har vært preget av store endringer og konflikter, forteller Mikalsen til Forskerforum. Han mener Forskerforbundet har gode fremtidsutsikter, om medlemmer og tillitsvalgte våger å stille makt bak kravene:
– Jeg ble veldig overrasket over å få tildelt en sånn heder og ære. Jeg sitter og ser på bildet i stua nå. Det er et trykk av en falk av Håkon Gullvåg. Som gammel jeger syns jeg det var fantastisk flott å få dette bildet, men også på grunn av hederen som fulgte med.
– Hvordan ble du involvert i Forskerforbundet?
– Si det. Jeg var vel et litt aktivt medlem, og fant ut at det var en viktig ting å gjøre. Fra 1991 begynte man med lokale forhandlinger, og da ble det viktig å ha aktive tillitsvalgte på arbeidsplassen. Vi hadde mange lokale seminarer, og jeg ble kjent med de som var i Tromsø forskerforening, som den lokale foreningen het den gang, før medlemmene ble organisert med direkte medlemskap i Forskerforbundet i 1999. I 1997 jobbet jeg på universitetsbiblioteket som kontorsjef, og hadde vært lenge nok i jobben til å tenke at jeg kunne prøve noe annet. Da fikk jeg en telefon fra Tromsø forskerforening som spurte meg om jeg var interessert. De tre foreningene som representerte Forskerforbundet i Tromsø, FAP (Forskerforbundets forening for administrativt personale, red.anm.), Bibliotekarforeningen og Tromsø forskerforening, ble enige om at jeg skulle få fullt frikjøp som tillitsvalgt. Vi hadde et felles årsmøte, og etablerte da lokallaget ved Universitetet i Tromsø med meg som hovedtillitsvalgt og professor Jan Erik Solheim som leder.
– Du var administrativt ansatt og ble universitetets første hovedtillitsvalgt for Forskerforbundet. Også mange andre sentrale verv og stillinger i organisasjonen holdes av administrativt personale. Hvorfor tror du det er slik?
– Det er mye lettere å få administrativt personale til å engasjere seg i fagforeningsarbeid. Forskerne har ofte sin store lidenskap innenfor det de forsker på og prioriterer ikke fagforeningsarbeid. Det er helt forståelig, for den tiden de bruker på fagforeningen, går ut over den tiden de kunne brukt på forskning og arbeid som de får faglig uttelling for. Men jeg vil gi stor honnør til Ellen Dahl som har overtatt som hovedtillitsvalgt. Hun kommer fra en vitenskapelig stilling som universitetslektor og har vært veldig flink til å engasjere vitenskapelig ansatte som tillitsvalgte.
– Selv om organisasjonen favner arbeidstakere som produserer, formidler og forvalter kunnskap, er det vel naturlig at forskerne, som gir Forskerforbundet sitt navn, er engasjert i tillitsverv?
– Jo, det kan man si, men jeg har i hvert fall stor forståelse for at det viktige i en forskers liv er den vitenskapelige karriere. Men det finnes de som klarer det, og ære være dem for det. Vi har bestandig hatt ledere av lokallaget som kommer fra vitenskapelig stilling.
– Hvordan har du opplevd administrativt ansattes posisjon i Forskerforbundet?
– Den er meget sterk. Det har vært en rekke hovedtillitsvalgte som kommer fra administrative stillinger, og det har vært bra mange som har deltatt aktivt på landsrådene. Jeg har aldri opplevd annet enn at de administrative har vært tatt godt hensyn til. Det er samtidig rimelig at Forskerforbundet er særlig opptatt av de vitenskapelig ansatte, for det er mange som vil øke lønna til de administrativt ansatte, men få som er opptatt av de vitenskapelig ansattes lønn. Men det er også viktig at Forskerforbundet ikke sover i timen når det gjelder å ta seg av de administrative, for det er veldig mange fagforeninger som er ute etter å få dem som medlemmer.
– Hvilke viktige hendelser vil du huske etter 26 år som tillitsvalgt?
– Til å begynne med hadde vi en hard kamp på universitet for å få de rettighetene som hovedavtalen ga oss. Det samme opplevde vi med tariffavtalen og de lokale lønnsforhandlingene. Det foregikk utrolig mye utenom forhandlingsmøtene og vi var nok en gjeng med blåøyde tillitsvalgte som gikk litt i fella. I lønnsforhandlingene ble det nok mer slik som ledelsen ønsket, og mindre slik som vi ønsket. Men etter hvert begynte universitetet å endre seg, og ledelsen bestrebet seg veldig på å overholde hovedavtalen og den lokale tilpasningsavtalen. Det kom en betydelig oppvåkning med den lokale tilpasningsavtalen, for da kunne man konkretisere hvordan hovedavtalen skulle tilpasses ved universitetet. Det var relativt enkle dager frem til det ble bestemt at universitet og Høgskolen i Tromsø skulle fusjonere. Fagforeningene ble holdt veldig aktivt utenfor prosessen der fusjonen ble bestemt. Men da det først var avgjort og vi hadde ropt høyt nok, ble prosessen videre løst på forbilledlig vis. Det ble nedsatt utvalg for å forme det nye universitetet, og der var fagforeningene med på en veldig god måte.
– Sett utenifra, og med en viss fysisk distanse til Tromsø, har det i perioder fremstått som om det har vært et relativt høyt konfliktnivå mellom Forskerforbundets lokallag og rektor…
– Haha. Jada, det har det vært. Det har vært spennende, kan du si. Det har vært noen harde fighter, spesielt med nylig avgått rektor Jarle Aarbakke. Det vil nok han også innrømme. Vi har vært ute og gitt hverandre noen kilevinker i media.
– Har dere klart å ha en profesjonell rolleforståelse i kampene eller har det blitt personlig?
– Jeg vil ikke se på det som noe personlig. Jarle var rektor og Egil Børge var hovedtillitsvalgt. Om jeg skulle treffe ham i sosialt lag, tror jeg vi vil kunne smile og ha en hyggelig samtale. Men når jeg har følt at de ansatte har blitt dårlig behandlet, har jeg ropt høyt.
– Har du blitt hørt når du har ropt?
– Det er litt vanskelig å si. I det daglige som hovedtillitsvalgt har jeg hatt med personaldirektørene å gjøre. De fleste har opptrådt veldig ordentlig og etter boka. Men den siste tiden har vi bråket mye om den høye andelen midlertidig ansatte. I den saken er det rett og slett den øverste ledelsen som ikke har villet gått til fast tilsetting av midlertidig ansatte.
– Hva har endret seg underveis gjennom dine år i Forskerforbundet?
– Det kan virke som om fagforeningene har fått en mer formell posisjon i hele statsapparatet. Og i statsapparatet ellers har det jo skjedd mye, som alle i sektoren har merket. Før ga universitetene sine ansatte veldig stor grad av frihet. Under ansvar. Siden har det blitt innført tellekanter, tilstedeværelsesregistrering og en betydelig økning av byråkrati. Hverdagen til en forsker i dag, sammenliknet med da jeg begynte på universitetet rundt 1980, er totalt forandret.
– Samtidig har det vært en periode preget av store endringer i de synlige resultatene, for eksempel oppgangen i publisering av forskningsresultater. Er ikke det også positivt?
– Om man begynner å måle folk, vil de tilpasse seg og publiseringsratene vil gå opp. Men da kan man spørre seg om det egentlig var veldig lavt før, eller om det var tyngre artikler tidligere. Jeg er ikke sikker på at mengden artikler sier noe særlig om hvor mye mer vitenskapelig arbeid som gjøres.
– Hvis du skal peke fremover, hvilke råd vil du gi til Forskerforbundets arbeid videre?
– Akkurat nå har Forskerforbundet en helt unik situasjon hvor generalsekretær Sigrid Lem har overtatt etter Arne Johannessen som leder for Unio Stat. Det må være en gylden anledning til å oppnå mer for de vitenskapelig ansatte. Jeg mener også at Forskerforbundet kan være litt hardere i klypa. Politiet klarte å gjennomføre en aksjon hvor de fikk betydelig uttelling. I Forskerforbundet har vi diskutert hva vi kan gjøre, men det har aldri vært vilje til å sette makt bak kravene. Det er et uttrykk som heter «an iron fist in a velvet glove». Forskerforbundet har nok vært flinke med fløyelshansken, men neven inni har nok vært for myk.
