«Du skjønner, jeg har ikke fått lest fordi moren min døde!».

Jeg er blitt den irriterende studenten. Du vet, den mest enerverende i auditoriet. Hun som sitter og hopper på stolen med spørsmålet du absolutt ikke vil ha: «Hva er det aller viktigste på pensum?» 

I et anfall av virkelyst i januar meldte jeg meg opp til et emne på jusen på Universitetet i Oslo, «kollektiv arbeidsrett». Det er læren om tariffavtaler, selve armeringsjernet i den nordiske arbeidslivsmodellen. Nå, når eksamen nærmer seg, er den faglige entusiasmen rent av meg. Tilbake er bare eksamensangst.

Å stå til eksamen med minst mulig innsats

De studentene som irriterer meg, i min daglige jobb på Kristiania, er de som ikke møter til forelesning, unntatt helt på slutten av semesteret. Da stiller de spørsmål kun med ett mål for øyet: Å stå til eksamen med minst mulig innsats.

Nå er jeg en sånn student. Jeg har overhodet ikke hatt tid til å gå på forelesninger!  Professor Johann Mulders leksjoner filmes og legges ut på Canvas. Dermed hopper jeg over gjerdet der det er lavest og hører ham som podcast.

Det er her jeg møter meg selv i døra med et pang. Jeg streamer jo ikke mine egne forelesninger på Kristiania. Med henvisning til forskning som viser at oppmøte blir dårligere med streaming, overhører jeg studentenes unisone ønske om å få forelesningene lagt ut som film i Canvas.

Tekstene gjør meg hysterisk selvopptatt

Jeg har latt det beste bli det godes fiende. Det beste er at samtlige studenter sitter i rommet som tente lys og stiller faglige gode spørsmål. Men tenk, studentene har et liv, de dukker ikke opp. Akkurat slik jeg ikke har dukket opp, til tross for at jeg synes Mulders forelesninger er fantastiske. Å ha Mulder på øret når bikkja får morgenturen er perfekt tidsoptimalisering.

Canvas-rommet har erstattet det fysiske rommet. Der har professor Mulder også lagt ut såkalte «mønsterbesvarelser». Presis slik jeg pleier å gjøre det selv. Som lærer synes jeg jo studentene bør lese gode eksamensbesvarelser, ikke dårlige. Men som student gjør disse tekstene meg hysterisk selvopptatt: Så bra ville jeg ikke klart å skrive selv!

Så på min første og eneste oppmøte i auditoriet spurte jeg Mulder: «Kan du ikke heller legge ut en E-besvarelse»? Helst ville jeg sett både en E og en F, så jeg selv kunne vurdert risikoen for stryk.

Å ha Mulder på øret når bikkja får morgenturen er perfekt tidsoptimalisering.

Trangen til å unnskylde seg

Jeg er blitt den instrumentelle studenten. Lærelyst og faglig interesse er erstattet med ren kost-nytte-tenkning. Hvor lite skal til for å stå til eksamen?

Den irriterende studenten skylder på alt mulig annet, for å forklare manglende lesing for både læreren og seg selv. Jeg måtte bite meg i tunga for ikke å buse ut i i møtet med Mulder: «Du skjønner, jeg har ikke fått lest fordi moren min døde!».

Det er jo sant, men mamma var 99 år gammel så den døden var påregnelig. Hadde det ikke vært mammas død så hadde det vært egen forkjølelse, ektemannens influensa eller illebefinnende hos bikkja. Det komiske er den voldsomme trangen til å unnskylde seg overfor foreleseren. Selv om jeg ikke har møtt opp forventer jeg at han skal interessere seg for mitt privatliv. Den irriterende studenten opplever at hele faget kretser rundt hennes persona.

Hadde det ikke vært mammas død så hadde det vært egen forkjølelse, ektemannens influensa eller illebefinnende hos bikkja.

Angsten og ansvaret når båndet stopper

Som foreleser i personalledelse terper jeg stadig på nødvendigheten av at lederen forstår de ansattes jobb. Alle nyslåtte ledere bør ta en uke i produksjonen. Kjenne angsten og ansvaret når båndet stopper i teknisk feil.

Så hvorfor har jeg tatt et semester som student først nå? Jeg anbefaler alle lektorer, amanuenser og professorer å melde seg opp til en eksamen. Velg et vanskelig fag. Fortell alle at du skal ta dette faget, så nederlaget blir ekte og følbart dersom du stryker. Først da er angsten sammenliknbar med våre egne studenters angst.

Skjønt, faktisk ikke sammenliknbar. Jeg sitter fortsatt i fast jobb med god lønn selv om jeg stryker. Helt ulikt situasjonen for unge studenter. All den usikkerheten de har, knyttet til egen person, mulige karriere eller mangel på sådan, den usikkerheten slipper jeg.

Så hvis jeg stryker nå, så har jeg likevel lært noe: Vær ydmyk og vis respekt i møte med den irriterende studenten.

Diagnose: Laber studentinnsats