Universitetsambisjonen har gjort oss til kostnadsmaskiner

«Du må lykkes i auditoriet», sa instituttlederen da jeg var på intervju i 2013. Høyskolen Kristiania skulle ansette en høyskolelektor i HR. «Vi er avhengig av at studentene er fornøyde. Det er dem vi lever av». 

Den første forelesningsrekka var et sjokk. Jeg hadde regnet med å flyte på erfaringen som foredragsholder. Blandingen av gode historier, muntre provokasjoner og forskningsformidling hadde alltid slått an i seminarpublikumet. Men studentene fungerte annerledes. De var ikke der for å bli underholdt, men for å gjøre det bra på eksamen.

Etter en bratt læringskurve lyktes jeg i auditoriet. Men signalene ovenfra begynte å endre seg. Kristianias styre hadde vedtatt at vi skulle bli et universitet. Det var ikke lenger undervisning som gjaldt, det var forskning.

Studentene vil gjerne diskutere Epstein

Mens mailene fra sjefen før handlet om hvem som ble kåret til beste foreleser, eller hvem som hadde gjennomført et bra bedriftsbesøk, handlet mailene nå om hvem som hadde «publisert».

Og da var det ikke kronikker og lærebøker som gjaldt. Nei, det var forskning, noe ingen hadde nevnt som en mulighet, langt mindre et krav, på jobbintervjuet. Jeg har nå publisert tre vitenskapelige artikler i samarbeid med kolleger. Maken til mangel på liv og leven etter publisering har jeg aldri opplevd. De har ikke akkurat ringt fra NRK Debatten, for å si det sånn.

Saken min om Jagland og Epstein i forrige uke hadde 250 000 sidevisninger i Nettavisen og på sosiale medier. Studentene vil gjerne diskutere Epstein, og det er lett å trekke inn HR-faget om habilitet, korrupsjon og varsling. Men arbeidsgiver hadde nok heller ønsket en vitenskapelig artikkel som ville blitt lest av åtte personer.

Maken til mangel på liv og leven etter publisering har jeg aldri opplevd.

Er det ingen som kan regne i denne sektoren?

Kristiania har nå ansatt stipendiater og forskere i hopetall. Publiseringstallene må opp og eksternfinansieringen må øke. Noen som kjenner seg igjen, på nye universiteter, eller wannebee-universiteter?

Den gamle høyskolelektoren responderer på nye vinder. Han skriver søknad om opprykk og avanserer til førstelektor. Dermed kan han undervise mindre og tjene mer. Forsker han litt til kan han bli dosent, undervise mindre og tjene mer. Er det ingen som kan regne i denne sektoren?

Høyskolene landet rundt river ned sin egen forretningsmodell. Før var det billige lærere som underviste mye, det var få mastergrader og ingen stipendiater. Nå er det dyre lærere som underviser lite, det er mange mastergrader og mange stipendiater. De lektorene som ble ved sin lest og ikke søkte opprykk er som degraderte arbeidsgamper nederst i hierarkiet.

Man blir ikke en god designer uten tilbakemeldinger

Høyskolen Kristiania har 45 studenter per faglig årsverk. Universitetene derimot, har 11 studenter per faglig årsverk, som et snitt. Ledelsen på Kristiania vil ha enda flere studenter per faglig ansatt, for at dette skal gå rundt.

Det er bare BI, i nasjonal sammenheng, som har færre faglig ansatte per student enn oss. BI har et mer ensartet fagtilbud og de har bare «auditoriefag». Kristiania har i tillegg også profesjonsutdanninger innen helse, kunst og kreative fag. Man blir ikke en god designer eller scenekunstner uten stadig tilbakemelding på eget arbeid. Mens den statlige Kunsthøyskolen har sju studenter per faglige årsverk har vår tilsvarende avdeling hele 14 studenter per faglige årsverk.

Til tross for det høye antallet studenter per faglig ansatt topper vi statistikken over fornøyde studenter på en rekke fagområder. Tilbakemeldingen fra ledelsen er fortsatt at vi er for dyre. Vel, det var universitetsambisjonen som gjorde oss til kostnadsmaskiner.

Er det ingen som kan regne i denne sektoren?

De fleste av oss klarer å skaffe jobb utenfor sektoren

Forskerforbundet Kristiania, der jeg er nestleder, vil at universitetsambisjonen skal settes på hold noen år. Som ansattevalgt styremedlem ba jeg om en ny gjennomgang av universitetsambisjonen. Støtten i det øvrige styret var meget laber.

Jeg tror at hele vår sektor går inn i mange nedbemanningsrunder mot 2030. Det er ingen katastrofe, de fleste av oss klarer å skaffe oss jobber utenfor sektoren.

Min største bekymring gjelder en annen side av saken: Er det norske samfunnet tjent med så mange universiteter, mastergrader og doktorgrader? Spør NHO, NAVs statistikkavdeling og Kompetansebehovsutvalget. Svaret vil være et rungende nei.