Kronikk | Høyskolen Kristiania
Morten Irgens
Strategisk rådgiver, Høyskolen Kristiania
Publisert 18. februar 2026 kl. 13:22
I et innlegg i Forskerforum reflekterte Elin Ørjasæter over høyere utdanning og den imponerende kvalitetsutviklingen universitets- og høyskolesektoren har gått igjennom siden kvalitetsreformen. Men hun er i tvil. Før var alt enklere: billige lærere underviste mye og debattredaksjonene ringte når noen hadde noe å si. Nå er lærerne blitt dyre og det eneste som teller er vitenskapelige artikler som leses av åtte personer. Ørjasæter runder av med et retorisk spørsmål til NHO, NAV og Kompetansebehovsutvalget om hvorvidt Norge virkelig trenger så mange universiteter, mastergrader og doktorgrader. Svaret, antyder hun, er nei.
Det er et innlegg som fortjener refleksjon, fordi Ørjasæter setter fingeren på noe reelt og har mange gode poenger. Hun har selvfølgelig helt rett i at det har skjedd en utvikling i sektoren. Signalene til fagansatte har endret seg. Kunnskapsutvikling har fått en større plass, og det betyr naturligvis at kunnskapsformidling har, relativt sett, fått en mindre. Det er en risiko for at den praksisnære, studentorienterte kulturen som har vært høyskolenes fortrinn, fortynnes av denne utviklingen. Hun har rett i at formidling og samfunnsdebatt har lav status i karrieresystemet, og at dette er et problem. Og hun har rett i at kostnadene ved å bygge forskningskompetanse er reelle, og at de må håndteres klokt.
Kan vi trekke en linje fra disse observasjonene til en konklusjon om at høyskolenes universitetsambisjoner er problemet? Nei, mener vi. Det er som å skylde på reisen fordi kofferten ble for tung. Kofferten kan pakkes om, men reisen er nødvendig.
La oss begynne med det mest grunnleggende, om at mange i sektoren opplever en motsetning mellom undervisning og forskning. Men forskning og undervisning er ikke konkurrenter om den samme timen. De er gjensidige forutsetninger. En institusjon som ikke har kompetanse om forskningen innenfor sine felt, risikerer å undervise i gårsdagens sannheter. Og en forsker som aldri står i et auditorium, risikerer å miste kontakten med de spørsmålene som faktisk opptar de som skal bruke kunnskapen.
Massachusetts Institute of Technology, et av verdens fremste universiteter, har et segl med inskripsjonen «Mens et Manus», sinn og hånd. Mottoet reflekterer en grunnleggende filosofi: å forene teoretisk kunnskap med praktisk anvendelse. Det er også Kristianias filosofi (selv om vi naturligvis har en helt annen økonomi). Poenget er prinsippet. En institusjon som bare har “hånd”, altså kun praksis og formidling, mangler dybden som gjør at praksisen holder seg oppdatert og relevant. En institusjon som bare har sinn, altså ren teori og publisering, mister kontakten med den virkeligheten studentene skal ut i. Norske universiteter og høyskoler skal ha begge deler sier våre politikere, Kunnskapsdepartementet, NOKUT, og det er vi enige i. Utviklingen mot flere universiteter i Norge handler derfor ikke om å velge teori fremfor praksiskunnskap eller forskning fremfor undervisning, men om å løfte kvaliteten og evnen til å holde begge i balanse.
Når det er en ubalanse, øker fokuset på å styrke den delen som henger etter. Og ubalanse er det, både i de enkelte institusjonene og Norge samlet. Derfor har kunnskapsutvikling fått mer plass, både i høyskolene og universitetene. Vi forstår meget godt at i denne utviklingen kan høyskolelektorer føle å ha havnet nederst i et opplevd hierarki, og at det ikke lenger er undervisning som gjelder, men forskning. Men slik er det jo ikke. Selv om kunnskapsformidlingen har måttet begynne å dele mer av rampelyset med kunnskapsutviklingen, har det aldri vært mer fokus på utdanningskvalitet i norske universiteter og høyskoler. Kvaliteten i sektoren kan ikke sammenlignes med hva den var for ti år siden, eller før kvalitetsreformen for den saks skyld.
Ørjasæter er en god forteller, og det er fornøyelig når hun skriver om publiseringen av sine vitenskapelige artikler at «maken til mangel på liv og leven» har hun aldri opplevd. Det har ikke akkurat ringt fra NRK Debatten, konstaterer hun. Vi forstår frustrasjonen. En vitenskapelig artikkel er ikke en kronikk. Den er ikke skrevet for å generere klikk eller for at TV-redaksjonene skal ringe. Den er skrevet for å invitere systematisk kritikk fra fagfeller, for å bygge stein på stein i en kunnskapsbase, og for å styrke vår tro på at det vi formidler videre til studenter og samfunn faktisk holder faglig mål.
Men det er et viktig, selvstendig poeng at forskningsresultater bør formidles: Ja, det er forskerens eget ansvar å popularisere og formidle resultatene sine, men blir det belønnet? Formidlingsproblemet er et sektorproblem, skapt av insentiver som i altfor liten grad belønner formidling. Institusjonene følger (rasjonelt nok) insentivene fra myndighetene, og de ansatte følger (like rasjonelt) det som gir karriereutvikling. At publisering teller mer enn formidling er et systemisk problem, og har ikke noe med høyskolenes universitetsambisjoner å gjøre.
La oss snakke om økonomi, for det er her Ørjasæters artikkel har sprengkraft. Hun beskriver en forretningsmodell som rives ned: Før var det billige lærere som underviste mye, nå er det dyre lærere som underviser lite. Kostnadsøkningen er reell, og den må tas på alvor. Det er et problem for hele sektoren. Men er det høyskolenes universitetsambisjoner som er årsak? Nei, det mener ikke vi. Rotårsaken er den generelle kvalitetsutviklingen i sektoren og myndighetskrav som har økt, uavhengig av om høyskoler blir universitet eller ikke. Det er en utfordring som treffer hele sektoren.
Siden kvalitetsreformen har både høyskolene og universitetene gradvis endret kompetanseblandingen i sine rekker for å møte samfunnsbehov, internasjonal konkurranse, evne til å delta i internasjonale forsknings- og utdanningsprogrammer, og forventninger fra samfunnet generelt. I takt med dette har også kravene til formell kompetanse steget, også for rene bachelorutdanninger. NOKUT (Nasjonalt organ for kvalitet i utdanningen) stiller strengere krav til andelen ansatte med førstekompetanse, til forskningsaktivitet og til fagmiljøenes kvalifikasjoner. Disse kravene gjelder like mye for en høyskole som for et universitet. Institusjonene har økt andelen med høyere formell kompetanse i stabene sine, simpelthen for å beholde retten til å tilby de utdanningene de allerede har.
Når det er sagt, er det korrekt at andelen med de høyeste formelle kompetansekravene er høyere for doktorgradsprogrammer enn masterprogrammer, og høyere for masterprogrammer enn bachelorutdanninger. Utviklingen av miljøene rundt disse utdanningene driver derfor opp andelen med høyere formelle kompetansekrav, noe som gjør staben dyrere. Vi ser det imidlertid ikke som en konsekvens av en utvikling mot universitetsakkreditering, men som en respons på en generell utvikling mot en annen balanse mellom kunnskapsutvikling og kunnskapsformidling. En kostnadsdriver vi dog mener er for høy, er universitetskravet til antall doktorgradsstudenter. Det kravet har ikke endret seg i den siste lovjusteringen, og er en særnorsk oppfinnelse. Vi mener kravet ikke reflekterer internasjonale realiteter eller oppfatninger om hva et universitet er, og vi vil ikke slutte å si at det er et norsk selvskudd.
Så til Ørjasæters bredeste påstand, om at Norge ikke trenger flere mastergrader og doktorgrader. Her inviterer hun NHO, NAV og Kompetansebehovsutvalget som sannhetsvitner. Vi mener at bildet er mer sammensatt enn det hun tegner. Ja, NHO etterspør fagarbeidere. Ja, det finnes utdanninger der en mastergrad ikke er nødvendig. Men arbeidslivet er ikke en monolitt. Behovet for analytisk kompetanse, evnen til å håndtere komplekse datastrømmer og ferdighetene til å navigere i et stadig mer gjennomregulert og teknologisert arbeidsliv øker i nesten alle sektorer. At det er mangel på personer med kortere utdanninger, betyr ikke at det er overskudd på personer med lengre. Det er mangel på begge. I en global økonomi drevet av kunnskap vil Norges konkurransekraft i stigende grad avhenge av hvor godt vi utdanner befolkningen, ikke bare i bredde, men også i dybde.
Mange i sektoren lengter etter en tid som var enklere. En tid da man ble ansatt for å lykkes i auditoriet, da mailene fra sjefen handlet om hvem som var beste foreleser, da en god historie og en munter provokasjon var nok. Det er en forståelig lengsel. Men den beskriver en verden som ikke lenger finnes, og som ikke kan gjenskapes ved å sette utviklingen på hold.
Samfunnet har blitt grunnleggende mer sammensatt. Fagfeltene har blitt teknologisert, digitalisert og vevd inn i lovverk og prosesser som ikke eksisterte for tyve år siden. Et studieprogram i økonomi kan ikke bare støtte seg på klassiske regnskapsmodeller og historiske børstrender, men kan trenge å gi god innsikt i områder som desentralisert finans, algoritmiske handelsstrategier, de makroøkonomiske konsekvensene av det grønne skiftet, sirkulærøkonomiens logikk, kjenne atferdsøkonomiens teorier om hvorfor markeder ikke alltid er rasjonelle, og forstå hvordan komplekse verdikjeder påvirkes av globale regulatoriske rammeverk. Et studieprogram i HR kan ikke basere seg på anekdoter fra næringslivet, men må kjenne forskningen på algoritmisk rekruttering, diskriminering i kunstig intelligens, de juridiske rammene rundt personvern i arbeidslivet, og organisasjonsteori som forklarer hvorfor noen endringsprosesser lykkes og andre havarerer. Denne kunnskapen oppstår ikke av seg selv. Den oppstår både gjennom nær kontakt med både praksisfeltet og forskning.
Å gå tilbake til tiden før Kvalitetsreformen, er ikke et alternativ. Forskningsbasert utdanning er ikke et akademisk luksusprodukt. Det er selve gullstandarden for høyere utdanning, over hele verden, og det er det av en grunn.
Til sist vil vi peke på noe som ligger utenfor Ørjasæters tekst, men som er avgjørende for konteksten. Kristiania er en ideell stiftelse. Kristiania er ikke eid av staten. Når Kristiania blir universitet, vil det bli utenfor statlig eierskap. Det er viktig for å utvikle mangfold i det norske kunnskapslandskapet.
Vi vet at mangfold i tenkning er en funksjon av mangfold i organisering, eierskap og finansiering. Et utdanningssystem der alle universiteter er statlig eid og statlig styrt, er et system med en iboende sårbarhet. Ikke fordi staten gjør en dårlig jobb (norske universiteter holder gjennomgående høy kvalitet), men fordi et system uten institusjonell variasjon er mindre robust når det møter utfordringer ingen forutså. Norge vil stå overfor store og til dels uforutsigbare utfordringer i tiårene som kommer. Å møte dem med et så bredt og mangfoldig kunnskapssystem som mulig er ikke et luksusmål. Det er et beredskapsmål.
Ørjasæters innlegg er herlig og velskrevet akademisk populisme i beste forstand: hun taler studentenes og samfunnets sak mot det hun opplever som en selvbetjent akademisering. Det er en stemme som fortjener å bli hørt, for den minner oss om hva vi ikke må miste av syne. Men kritikken rammer feil mål. Problemet er ikke at høyskoler har blitt eller vil bli universitet. Problemet er at insentivene og kravene i sektoren ikke i tilstrekkelig grad belønner den beste balansen mellom forskning, undervisning og formidling som alle er enige om at vi trenger.
Svaret på den utfordringen er å bygge en institusjon som klarer å holde fast ved sine verdier, sin studentnærhet og sin praksisorientering samtidig som den styrker sin forskning og sin faglige dybde. Det er vanskeligere enn å velge det ene eller det andre. Men det er det eneste svaret som duger.
Kristiania skal ikke å velge mellom sinn og hånd. Fagene våre trenger begge.
