Av Mattias Ekman (herregårdskonservator og forsker i Østfoldmuseene, styremedlem i fagseksjonen for forskning, Norges Museumsforbund) Thomas Michael Walle (førstekonservator og avdelingsdirektør for forsking og bevaring ved Musea i Sogn og Fjordane, redaksjonsmedlem i Norsk museumstidsskrift) Elisabeth S. Koren (førstekonservator ved Norsk Maritimt Museum, redaktør for Norsk museumstidsskrift)
Publisert 6. desember 2020 kl. 20:48
Det har den siste tiden vært skrevet mye om forskning i museene, og kanskje særlig mangelen på forskning sammenlignet med museumspolitiske mål.
At forskning i museene settes på dagsorden i sammenheng med den varslede museumsmeldingen, mener vi er velkomment. Kjente problemstillinger knyttet til forskningstid, prioritering mellom oppgaver, insentiver, samarbeid med universitets- og høyskolesektoren (UH-sektoren) og diskusjoner om av hva museumsforskning er og bør være, nevnes av flere.
Et viktig element som vi mener har fått for lite oppmerksomhet i denne debatten, er tilgang til bibliotekressurser. Forskere som forlater en høyskole eller et universitet og tar en stilling ved et av Kulturdepartementets museer, havner som regel i en situasjon som er svært annerledes når det gjelder grunnleggende ressurser.
Nyutdannede masterstudenter som er vant til faglitteratur lett tilgjengelig på laptopen, må ofte venne seg til en helt annen virkelighet om de ønsker en videre karriere i museene.
Tilgangen til forskningslitteratur, som kunne være en selvfølge i akademia, viser seg plutselig være sterkt begrenset.
Hvis vitenskapelig ansatte ved museene skal produsere forskning i samsvar med etablerte standarder, må bibliotekressursene styrkes betraktelig.
Vi vil i denne kronikken peke på de etterslep og behov som finnes, belyse relevansen av bibliotekressursene i museene og argumentere for at det kreves strukturelle grep for å løfte forskningsvirksomheten ved museene.
Med få ansatte forskere i hver museumsorganisasjon, kan ikke museumsbibliotekene sammenligne seg med et universitetsbibliotek når det gjelder tilgang til fysisk litteratur, digitale ressurser eller bibliotekkompetanse.
Situasjonen er ulik ved ulike museer. Noen har store boksamlinger som er en ressurs også for eksterne brukere. Andre museumsbibliotek har uregistrerte og usystematiserte samlingsbestander og begrensede katalogsystem.
Begrensede innkjøpsbudsjetter for ny forskningslitteratur er et vanlig problem. Fjernlånsordninger som sikrer tilgang til litteratur ved andre bibliotek i Norge og utlandet, er ikke etablert ved alle museene. Mange museumsbibliotek mangler bibliotekarer, som kan opprettholde og utvikle biblioteksressursene og gi støtte ved litteratursøk.
Selv om situasjonen varierer mellom de ulike museene, er tilgangen tidsskriftdatabaser, digitale bøker og oppslagsverk begrenset selv i de største museumsorganisasjonene.
Museene har ikke økonomiske muskler til å kunne tilfredsstille enkeltforskeres behov ved å betale for dyre abonnementer og bredt favnende litteraturinnkjøp.
Det finnes heldigvis en rekke strukturelle satsninger – for eksempel Nasjonalbibliotekets omfattende digitalisering og tilgjengeliggjøring av eldre, norsk litteratur på bokhylla.no, og økende grad av, og krav til publisering med åpen tilgang – som kommer museene til gode.
Det er samtidig symptomatisk at den ekstraordinære tilgangen til Nasjonalbibliotekets nettbibliotek i forbindelse med koronapandemien, i sommer ble videreført for vitenskapelig ansatte ved universitets- og høyskoler, mens forskere ved museene hadde langt mer begrenset tilgang.
Forskerne ved museene har heller ikke samme tilgang til utenlandsk forskning og ny, norsk forskning som sine fagfeller ved universitet og høyskoler. Det går ut over mulighetene for å kunne ha en jevn publiseringsaktivitet.
Selv om de fleste vil kunne ha anledning å reise til et universitets- eller høyskolebibliotek en gang iblant, for å søke etter ressurser det museum man jobber i ikke har, så gjør det noe med en som forsker hvis man ikke til daglig kan pleie en omgang med ny forskning, og bli eksponert for hva som beveger seg innen det felt man forsker i. Det er en risiko for at man blir akterutseilt i forhold til kollegaer i UH-sektoren.
Det er behov for å videreutvikle museumsforskningen og høyne kvaliteten, og allerede nå tas det flere grep for dette. Norsk museumstidsskrift, som publiserer vitenskapelige artikler med museumsrelevant forskning, og en egen seksjon for forskning i Norges Museumsforbund er eksempler på tiltak som springer ut av museumssektoren.
Museene kan anklages for å ikke dyrke kontakt med andre fagmiljøer i tilstrekkelig grad og for å mangle kultur for å følge med på egne fagfelt. Men den manglende koblingen til annen faglitteratur kan delvis medføre at dette i praksis er svært vanskelig.
Forskingslitteraturen er rett og slett lite tilgjengelig for de som arbeider i museene. Vi har erfart dette flere ganger når vi har redigert og veiledet museumskollegers artikler. Museumsansatte må ofte gjøre en ekstra innsats sammenliknet med forskere i UH-sektoren, når det kommer til å orientere seg i relevant forskningslitteratur når de skal omgjøre faglige innsikter til egne forskningsartikler.
I rapporten til Utvalg for museum og forskning, ledet av professor Brita Brenna, Vilje til forskning – museumsforskning i Norge i det 21. århundre, peker man på at det i besvarelsene til Kulturrådets museumsundersøkelse fra 2018 blir konstatert «mangel på kompetanse og ressurser.
Utvalget merker seg at infrastruktur for forskning som tilgang på bibliotekstjenester, fagtidsskrift med mer har lavest prioritet i museenes egne forslag til styrking av forskningen, og spør seg om dette tyder på liten forståelse hos ledelse og styrer for hva som skal til for å kunne forske» (side 32–33). Utvalget peker på gjesteforskerroller eller bistillinger ved universitetsmuseene som et tiltak for å sikre tilgang til forsknings- og bibliotekinfrastruktur (side 58). Selv om dette vil sikre enkeltforskere ved KUD-museene (museene med økonomiske tilskudd fra Kulturdepartementet) tilgang til viktige bibliotekressurser, er det vår oppfatning at dette ikke løser de grunnleggende problemene som manglende tilgang til bibliotekressurser fører til for museenes forskningsaktiviteter.
Det er kun få disputerte forskere per museum, men til sammen bør KUD-museene utgjøre en stor nok enhet for å etablere en felles digital bibliotektjeneste, hvor én eller flere bibliotekarer kan sørge for at museumsforskere har tilgang til digitale støttefunksjoner som ikke finnes fritt tilgjengelig, som for eksempel e-bøker og tidsskrifter, og for å veilede om dem som finnes tilgjengelig nasjonalt og internasjonalt. En mulig løsning vil være å gjennomføre dette i samarbeid med universitetene, som er store institusjoner med allerede framforhandlete avtaler. En slik tjeneste kan også være fysisk plassert ved et større museumsbibliotek. Den kan finansieres som et spleiselag mellom museene, men et løft for museumsbibliotekene bør støttes av særlige bevilgninger fra Kulturrådet/Kulturdepartementet. En slik ordning må også sikre innlån av fysiske bøker og tidsskrift som ikke dekkes av Nasjonalbibliotekets bokhylla.no, og kobles på forskningsbibliotekenes ordning.
Vi har i denne kronikken ønsket å belyse viktigheten av bibliotekressurser for forskning i museer. Det er ikke nok å ansette disputerte forskere, og gi ansatte opplæring i å skrive vitenskapelig, hvis ikke de grunnleggende ressursbehovene til vitenskapelig arbeid tilfredsstilles. Vi mener at bibliotekspørsmålet er et strukturelt, museumspolitisk spørsmål. Et løft for museumsbibliotekene er avgjørende om museene skal kunne levere mer forskning av høy kvalitet. Dette løftet er ikke alene opp til de enkelte museene, det må adresseres på tvers av KUD-museene, og styrkes med faglig støtte fra forskningsbibliotekene og finansiell støtte fra Kulturrådet/Kulturdepartementet.
