Av Solveig Østrem, professor i pedagogikk ved Oslomet
Publisert 20. mars 2025 kl. 10:54
Tellekantsystemet har satt dype spor i akademia. Det har satt forskernes frihet under press og gitt dårlige kår for kreativiteten som trengs for å utvikle ny kunnskap. Det vil ta tid å hente seg inn igjen, og det skjer neppe av seg selv bare fordi systemet fases ut som finansieringsmodell.
Når kvalitet måles med kvantitative indikatorer, og det som teller, er det som kan telles, gjør det noe med måten å tenke på – og måten å skrive på. Problemet er i og for seg ikke at det finnes incentivordninger som verdsetter innsatsen forskere legger i å skrive forskningsartikler av høy kvalitet. Problemet ligger i at mange av tekstene som publiseres, ikke har høy kvalitet.
Konvensjonene forskere forholder seg til, kan stå i veien for å skrive gode tekster. Utfordringa er at akademisk språk kan være like livfullt som tørt gras., sa Njord V. Svendsen i et intervju med Khrono da han mottok NTBs språkpris i 2022. Jeg har vært borti mye tørt gress: tidsskriftartikler som framstår som en ren øvelse der IMRAD-malen er fylt ut på riktig måte, men der interessante funn forsvinner i passivkonstruksjoner, uklare referanser og lærebokaktige redegjørelser for teori og metode. Slike tekster er neppe skrevet med tanke på leseropplevelsen, og de virker også nokså likegyldige for forfatteren.
Tellekantlogikken har gjort det å få publisert en artikkel til et mål i seg selv. Den samme logikken gjør at det noen ganger blir om å gjøre å ikke skrive ‘for mange’ artikler. Doktorgradsstipendiater som finner det nødvendig å skrive fire artikler for gå i dybden på problemstillingen de utforsker, blir oppfordret til å være strategiske og å ‘spare den fjerde artikkelen’ til de skal søke professoropprykk.
Noen av tellekantlogikkens absurde følger kom til syne da Dag O. Hessen ble beskyldt for selvplagiat og innklaget til Forskningsetisk utvalg for å ha brukt utdrag fra sine egne publikasjoner i en populærvitenskapelig bok.
At begrepet ‘selvplagiat’ i det hele tatt er kommet inn i språket, inngår i det absurde. Gjenbruk av eget materiale er bare et problem hvis man legger til grunn at forskningsresultater er en vare som gir uttelling i form av penger eller publiseringspoeng. Hvis målet ikke er å produsere flest mulig forskningsresultater, men å bidra til en opplyst offentlighet, vil forskeren nødvendigvis måtte si omtrent det samme flere ganger, i ulike kontekster og til forskjellige målgrupper.
Når vitenskapelig skriving blir som å fylle ut en mal på riktig måte, går det ut over skrivegleden, slik flere forteller i en sak i Forskerforum. Men det går også ut over forskningens kvalitet. Når tellekantsystemet diskuteres, er det likevel som om underteksten er at de som er opptatt av kreativ skriving og kritiske til snevre sjangerkrav, er mest opptatt av forskerens ve og vel, mens de som forsvarer tellekantsystemet, er opptatt av vitenskapelig kvalitet. Det samme ser vi i diskusjoner om norsk som fagspråk: Underteksten er at de som mener vitenskapelige tekster må skrives på engelsk, er opptatt av forskningens kvalitet, mens de som løfter fram betydningen av å utvikle norsk som fagspråk, er mest opptatt av formidling. Det er grunn til å utfordre denne underteksten. Det er ikke av hensyn til forskerne, men av hensyn til saken som undersøkes, at forskeren må være fri fra krav som kan stå i veien for det som er forskningens formål: Å utvikle dypere innsikt og økt erkjennelse.
Forskningen er alltid forpliktet til idealet om å søke sannhet. I dette ligger også kravet om å skrive på en måte som er egnet til å speile en faktisk virkelighet med størst mulig grad av etterrettelighet, nøyaktighet og grundighet. Hvilken flik av virkeligheten forskeren befatter seg med, er avgjørende for hvilken språklig form forskningsresultatene presenteres i. Derfor er det ganske forunderlig at ‘standardane i naturvitskap har spreidd seg til humaniora og samfunnsvitskap’, slik Kjetil A. Brottveit, redaktør i Forskerforum, påpeker. Han viser til IMRAD-strukturen og til det at ´artikkelforma (har) vunne terreng på kostnad av andre sjangrar´. Jeg vil legge til et tredje punkt: Forventningen om at vitenskapelige tekster må skrives på engelsk og ta utgangspunkt i en såkalt ´internasjonal forskningsfront´.
Utfordringen for en forsker er å finne et språk som gjør det mulig å skrive sant om de aspektene ved virkeligheten han eller hun undersøker. Det kreves en annen språklig framstilling for å forstå et fenomen enn for å forklare årsakssammenhenger. I prosessen med å hente oss inn og gjenvinne friheten etter tellekantene tror jeg særlig det er to ting som er viktige: å utfordre tidsskriftartikkelens rigide sjangerkrav og å bevare og videreutvikle norsk som fagspråk.
Kreativitet i forskerens skrivearbeid har ikke som formål å gjøre teksten morsom og underholdende for leseren. Det er alltid saken, og forskningsspørsmålet forskeren leter etter svar på, som avgjør hvordan skriveren bruker sin kreativitet, og hvordan dette kommer til syne i teksten. Det er ikke av hensyn til forskeren, men av hensyn til saken at forskere noen ganger må låne fra skjønnlitteraturens område, slik Anders Johansen tar til orde for i boka Kunnskapens språk. Han gir to eksempler fra sin egen forskning der han har skrevet om krigstraumer og om samtaler med en som ligger for døden. ´Jeg vet ikke om det er mulig å skrive sant om slike ting ved hjelp av et språk som bare nevner, men ikke rommer, noe av den smerten og forferdelsen som disse forholdene faktisk består av´, skriver Johansen.
Jeg tror mange som forsker på saksfelt som omfatter menneskelige relasjoner, kan kjenne seg igjen i slike erfaringer. Vennskap, søskenrelasjoner eller barns lek, personalkonflikter eller trivsel på arbeidsplassen kan neppe beskrives på en presis og troverdig måte uten et språk som er tett på menneskers hverdagsliv.
I diskusjoner om publiseringspraksis og norsk som fagspråk snakker vi av og til forbi hverandre fordi vi overser vesentlige forskjeller, ikke bare mellom fagtradisjoner, men også i hva som er forskningens gjenstandsfelt. For en som har nevrovitenskap, immunologi eller global migrasjon som sitt forskningsfelt, vil en forventning om å publisere forskningsartikler på norsk kanskje framstå som meningsløs. Denne forskningen er kontekstoverskridende og springer ut av et internasjonalt forskerfellesskap, og den faglige diskusjonen er avhengig av å kunne kommunisere gjennom et felles språk. Ofte finnes det også en tydelig forskningsfront – i betydningen ´så langt er forskningen kommet´,´dette er det vi så langt vet´– som er et felles utgangspunkt for ny forskning.
Der forskningens gjenstandsfelt ikke kan løsrives fra den kulturelle og sosiale konteksten den inngår i, forholder det seg ofte annerledes. Det gjelder en del fagområder innenfor samfunnsvitenskapene og humaniora, og det gjelder i særdeleshet en del forskning som retter seg mot velferdsordninger som ikke bare er lokalt forankret, men som også er bundet av de rammevilkårene et politisk vedtatt samfunnsmandat utgjør. Kontekstsensitivitet blir et vesentlig vurderingskriterium når kvalitet skal vurderes. Dermed blir det også maktpåliggende å utvikle et fagspråk som er egnet til å beskriveden aktuelle konteksten. Det er altså ikke bare av hensyn til norsk språk og kultur det er nødvendig med en kontinuering utvikling av norsk som fagspråk; det er også nødvendig for kunne beskrive en virkelighet som utspiller seg i en gitt kontekst, mest mulig presist.
Å lese tidsskriftsartikler gir ofte en følelse av å bære på en familiehemmelighet: På den ene siden er man redd for at noen utenfra skal kikke inn og oppdage hvordan det står til, men på en annen side er det nettopp det man ønsker: et avslørende blikk som i neste omgang kan føre til fornyelse. Jeg tror avsløringen er avgjørende for at akademia skal gjenvinne troverdigheten.
At det er håp, skyldes forskere som fortsatt lar seg drive av nysgjerrighet, kreativitet og mot til å ´gå dit det brenner´, som Helga Eggebø, Iben Brinch og Jan Grue, som er intervjuet i Forskerforum. Hvis vi ikke henter oss inn og gjenvinner friheten og kreativiteten, risikerer vi at akademia gjør seg irrelevant – og det i en tid da den sannhetssøkende forskeren utfordres av falske nyheter og kunnskap er i ferd med å forvitre som demokratiets puls. Hvis ikke forskere utvikler et presist og relevant fagspråk, finnes det dyktige journalister som både er gode til å skrive og drives av forpliktelsen til å gi en sannferdig framstilling av virkeligheten. Hvis akademia gjør seg irrelevant, overlater vi hele ansvaret for å skape en opplyst offentlighet til andre aktører.
