Av Erlend S. M. des Bouvrie, alumnus Universitetet i Leiden og Synnøve des Bouvrie, alumna Universitetet i Leiden
Publisert 17. juni 2025 kl. 11:16
Professor emeritus John Peter Collets meningsytring i Forskerforum 4. juni minner om at vi ikke må glemme historien i disse tider med økt uro og konflikt. Han nevner at «Idealet om det frie, sannhetssøkende universitetet … ubundet av statsledelsens konfesjonelle og politiske grunnlag» er av forholdsvis ny dato og har sitt opphav i formålet til Universitetet i Göttingen (grunnlagt i 1737).
Vi kan gå lenger tilbake i tid og tenke på Universitetet i Leiden som ble grunnlagt i 1575 og har som valgspråk «Praesidium libertatis» – «frihetens festning». Universitetet feiret 8. februar sitt 450-årsjubileum.
Vi kan spole tilbake til året 1575 for å få oppklart bakgrunnen til valgspråket. Holland besto på den tiden av en gruppe små «stater» samlet i et løst forbund, administrert av hollandske myndigheter, men underlagt det spanske habsburgske kongedømme med Filip II av Spania som overhode. De nordlige hollandske statene hadde konvertert til protestantismen, men ble avkrevd av det spanske regimet å vende tilbake til katolisismen. Dette førte til en 80 år lang krig, der de store hollandske byene ble beleiret. Også Leiden, som i vinteren 1573–74 ble omringet av en spansk hærmakt, under hertugen av Alva.
Borgerne klarte imidlertid å stå beleiringen av, og som belønning skjenket prins Willem av Oranien byen et universitet. Han var hærføreren av en geriljahær, «de geuzen», som forsvarte hollenderne mot de spanske undertrykkerne. I et brev til Statene av Holland, datert 28. desember 1574, foreslo Prins Willem å opprette et universitet «til en fast støtte og vern av friheten». I 1575 fikk Leiden sitt universitet, som fremmet den protestantiske tro. Det ble også etablert for å være en trygg havn for hugenotter, protestanter som ble forfulgt i Frankrike. 80-årskrigen ble avsluttet i 1648 og endte med at de protestantiske statene beholdt sin tro, men kampen hadde satt seg for alltid i margen og i minnet.
I november 1940 fikk alle jødiske statsansatte i Nederland en tvunget oppsigelse. Da et stort antall professorer ble avskjediget i Leiden, vekket dette motstand hos noen professorer. Dekan på Fakultetet for rettsvitenskap Rudolph Cleveringa, holdt 26. november en protestforelesning i Akademibygget, vel vitende om at han ville bli arrestert. Cleveringas ord til studentene ble spredt til andre universiteter. En annen professor ved Fakultet for rettsvitenskap, Ben Telders, mobiliserte til motstand blant professorene, og studentene streiket, noe som førte til at universitetet ble nedstengt. Begge ble arrestert – i Leiden ble det arrestert flest professorer av alle nederlandske universitetene.
Disse heltemodige handlingene blir minnet hvert år, og på denne datoen avholdes «Cleveringa-foredrag» over hele verden.
Utviklingen har gått i rykk og napp, selvsagt, i starten handlet det om religionsfrihet, derfra ble universitetet til en trygg havn for ytrings- og samvittighetsfrihet, akademisk frihet, et sentrum for humanisme og opplysning med navn som René Descartes og Hugo de Groot blant sine tenkere. Universitetet i Leiden fastholder fortsatt valgspråket «Praesidium libertatis» – «Frihetens festning»,
Universitetet i Leiden nylig feiret sitt 450-årsjubileum, sin «Dies Natalis». Seremonien ble holdt i Pieters-kirken, som ble fullført i 1390, for første gang brukt som protestantisk kirke i 1572(!), nå universitetets fest-aula. Vi ser professorene bærer en rød lapp festet på sin toga, de markerer slik sin protest mot de drastiske nedskjæringene den nye, populistiske regjeringen har gått inn for.
Er denne historien noe å ta lærdom av? John Peter Collett spør «Hvor langt er vi villige til å gå for å forsvare de verdiene universitetet er satt til å forvalte?».
I en tid da den vestlige verden rystes av forakt for vitenskapelig sannhetssøken og universiteter «over there» blir overstyrt av brutal makt, påhviler det også oss i vårt hjørne å slå ring om vitenskapens iboende verdi. Mot kortsiktig politisk fornuft og inngripen, enten det er ensidig og umiddelbar «styrket konkurransekraft», underforstått: mot våre næringskonkurrenter, eller «skattebetalernes kontante krav på lønnsomhet», som vil fase ut «ikke umiddelbart profesjonsrettede studier». Vi på universitetene er alle skattebetalere, men vi «er satt til å forvalte» institusjonens oppdrag og nettopp av den grunn avkrevd en gradsopplæring som gjør oss i stand til å øyne de langsiktige linjene som kan føre til virkelig kreativ «innovasjon». Men all vitenskap er per definisjon innovativ, i prinsippet til menneskets felles fremgang og i siste instans en felles «frihetens festning».
