Kronikk | Endringsprosesser
Kvalitetsreformen og strukturreformen medførte flere sammenslåinger og tydeligere arbeids- og ansvarsfordeling mellom universiteter og høgskoler. I dag opplever imidlertid mange universiteter og høgskoler trangere økonomiske tider, samtidig som en stadig voksende studentmasse har nye behov. På HK-dirs konferanse om høyere utdanning 25. september, ble jeg utfordret til å belyse de vitenskapelige ansattes perspektiver på endringsprosessene.
De vitenskapelig ansatte, heretter fagansatte, er dypest involvert i forskning og høyere utdanning. Det er vanskelig å lykkes med målene i politikken hvis de fagansatte verken forstår politikken eller bidrar til endringsprosessene.
Gruppen fagansatte er veldig sammensatt. Men det er likevel noen fellesnevnere som tilsier at de kan forstås som en profesjon. De kombinerer forskning og undervisning, har betydelig frihet til å bestemme innhold i undervisning og tema for forskning, støtter opp om felles vitenskapelige normer og etikk, og er ansatt ved universiteter og høgskoler.
Gruppen er blitt større og mer differensiert som følge av vekst. Dermed har flere fått del i et privilegium som tidligere var forbeholdt en eksklusiv elite. Vi har et upreget egalitært system i Norge, ikke bare i form av ambisiøse mål om lik rett til utdanning, men også med tanke på kriterier for fordeling av statlige ressurser mellom institusjonene. Det har vært relativt enkelt for høgskoler å bli universitet. Stillingsstruktur og arbeidsbetingelser er relativt like på tvers.
Det er vanskelig å lykkes med målene i politikken hvis de fagansatte verken forstår politikken, eller bidrar til endringsprosessene.
Utover slike kjennetegn er det mange dimensjoner som skaper skiller innad i gruppen:
Et profesjonelt hierarki, med forskjeller i status og arbeidsbetingelser mellom fast ansatte professorer og førsteamanuenser, og midlertidig ansatte postdoktorer og ph.d.-studenter, eller mellom ansatte i undervisningsrettede karriereløp, universitetslektorer og dosenter versus et forskningsrettet professor-karriereløp.
Kanskje viktigst er skillet mellom fagansattes identiteter som følge av medlemskap i ulike fag og disipliner. Fagområder preges av særegne sosiale og faglige rekrutteringsmønstre, kunnskapstyper, organisering og arbeidsformer. Akademiske identiteter fremdyrkes gjennom sosialisering, forskerutdanning, undervisning og veiledning, i forsknings- og publiseringspraksis, i fagfellevurderinger og konferansedeltakelse. Gjennom medlemskap i ulike disipliner har fagansatte ulik kopling til vitenskapsamfunnet, kunnskap og samfunnsstrukturer.
Fag og disipliner er gjenstand for ulik samfunnsmessig og intellektuell verdsetting, noe som ikke bare vil prege fagansattes selvforståelse, men også deres utkikkspunkt på, og oppslutning om, endringsprosesser. Om hvem de kan samarbeide og identifisere seg med, om hvilke fag og studier som er viktige. Institusjonelle hierarkier og spenningsforhold kan gjøres gjeldende i kampen om knappe ressurser, nedskjæringer og omdisponeringer internt og på tvers av institusjoner.
Identitet i det akademiske feltet er ikke statisk, men noe som stadig utfordres og forhandles om fordi det berøres av politikk for høyere utdanning, så vel som samfunnsutviklingen i stort. Hva skal være kriteriene for å oppnå en fast vitenskapelig stilling? Skal vi stille krav om å beherske det norske språket og kunnskap om norske samfunnsforhold, eller er det for vanskelig og irrasjonalt å stille slike krav hvis vi vil være en del av det globaliserte vitenskapssamfunnet? Hvor går grensene for hva en fagansatt kan ytre seg om offentlig eller i undervisningsrommet?
Skal fagansatte tilpasse seg endrede rammebetingelser ved å inngå mer aktivt samarbeid med aktører i samfunnet, en professorrolle preget av strategi, praksisnært entreprenørskap og nettverksbygging, eller ved å verne om mest mulig autonomi for å sikre vitenskapens integritet og tillit? Hvem skal drive grunnforskning og hvem skal jobbe anvendt?
Dette er også betingelser som står på spill, og som aktualiseres i spørsmål om kriterier for arbeidsdeling i sektoren.
Fagansatte kan ikke ta sin legitimitet og autonomi for gitt. Deres eksistensberettigelse er avhengig av samfunnsmessige bidrag, kandidater til arbeidslivet, relevant forskning, forskningsresultater og innovasjon. Institusjonene og fagdisiplinene må levere for å sikre fortsatt ressurstilgang og autonomi. Hvis dette forholdet kommer i ubalanse, eksempelvis fordi studentantallet går ned, får det betydelige konsekvenser. Instituttene, studieprogrammene og emnene er også organisatoriske rammer som verner om faglig autonomi for enkeltpersoner og fagmiljøer. Det er på dette nivået fagansattes innflytelse er størst, men som nå blir satt på spill – i spørsmål om å omdisponere ressurser internt, i spørsmål om hvilke fag som skal legges ned og hvilke som skal satses mer på.
I den internasjonale litteraturen regnes fagansatte i dag som særlig utfordret når det gjelder kravene til vitenskapelig kunnskapsproduksjon som forventes å løse komplekse samfunnsutfordringer som klimaendringer, befolkningsvekst og sosial ulikhet – oppgaver som krever samarbeid på tvers av fagområder, institusjoner, land og kontinenter. Krav til forskningens samfunnsmessige betydning er nærmest en forutsetning for finansiering. Brukermedvirkning i forskning har gått fra retorikk til virkelighet. Åpen tilgang til kunnskapsresultater og deling av forskningsdata er en del av det forskningspolitiske regimet. Samtidig er de politiske diskursene i mange land, med USA som det ferskeste eksemplet, også preget av antivitenskapelige og antidemokratiske verdier, kutt i universitetsbudsjetter og svekkelse av individuelle forskeres og gruppers frihet til å bestemme innholdet i undervisning og forskning. Russlands krig mot Ukraina og geopolitiske spenninger mellom land og kontinenter har ført til sikkerhetstiltak og lovgivning for forskningssamarbeid mellom land, som delvis bidrar til ekskludering av forskere fra land som Iran og Kina.
Studentene har fått rollen som systemets klienter.
Sektorens ekspansjon, økende betydning i samfunns- og arbeidsliv, i kombinasjon med mer markedstenkning og effektivitetskrav i offentlig forvaltning, har legitimert en mer profesjonalisert ledelse av universiteter og høgskoler. Store deler av sektoren har ansatte i stedet for valgte ledere. Vi har fått større innslag av eksterne representanter og reduksjon av antall vitenskapelig ansatte i styrende organer. Vi har fått et sterkere administrativt hierarki, og mer styring av fagansattes aktiviteter og tidsbruk gjennom dette hierarkiet. Studentene har fått rollen som systemets klienter og fagpersonalet må bruke mer tid på undervisning, pedagogisk opplæring, administrative oppgaver, digitale plattformer, klagesensur og andre prosedyrer som ivaretar studentenes rettigheter.
I et profesjonsteoretisk perspektiv kan slike utviklingstrekk forstås som ledd i omdanning av vitenskapelig ansatte mot ordinære arbeidstakere. En «avkollegialisering» av interne makt- og beslutningsforhold, altså av prinsippet om at det å styre og utvikle vitenskapelige institusjoner utelukkende skal være basert på kompetansen i de kollegiale fagfelleskapene, medfører at vitenskapelig ansatte i dag utgjør en interessegruppe blant flere, snarere enn å være ledende i å definere mål, innhold og kvalitet i forskning og utdanning. Utviklingen medfører en risiko for at ledere og administrativt ansatte, som representerer andre roller og logikker enn den kollegiale, engasjeres i saker de ikke har tilstrekkelig kompetanse til å ta stilling til, og at det kan skapes større uklarhet om hvilke saker som skal fattes på hvilke nivåer og av hvilke organer.
Hva som står så på spill for de fagansatte, men også for ledelsen, studentene og andre interessenter, er nettopp faren for at de fagansatte får en for perifer rolle i endringsprosessene.
Dette innlegget er en forkortet versjon av foredraget «Hva står på spill for de fagansatte» som Vabø holdt på HK-dirs konferanse om høyere utdanning i Bergen 25. september.
