ANMELDELSE

Hjernens paradoks

Av Aasne Jordheim

Publisert 7. september 2015

Fin-fin formidling av hjerneforskning, men boka overser et kinkig problem.

hjernens-paradoks

Fakta

Espen Dietrichs
Hva er hjernen
Universitetsforlaget, 2015
160 sider
Veil. pris: kr 199,–

Her må jeg begynne med å henvise til meg selv og forrige utgave av Forskerforum. Da anmeldte jeg en bok om hjerneforskning av Lone Frank, og underveis sukket jeg over den subjektive stilen og ønsket meg egentlig en annen bok. Og sannelig om ikke en annen bok dukket opp! Universitetsforlaget følger trofast opp sin Hva er-serie, og siden det tross alt er det europeiske hjerneåret i år, er det nå tid for Hva er hjernen. Forfatter av denne boka er nevrolog og prisbelønt forfatter Espen Dietrichs.

Både hva hjernen gjør, og at man har kunnet få oversikt over dette, er imponerende.

Får vi nå endelig hva jeg ønsket meg sist, nemlig en nøktern vitenskapsformidling der det er mulig å følge kunnskapen gjennom forsøkene og argumentasjonen? Absolutt! Dette er en oversiktlig og god innføring i hva man tenker at hjernen er, og hvordan man tenker at den arbeider. Det er også en innføring i hvordan man har kommet frem til sine konklusjoner; vi blir med andre ord introdusert for litt vitenskapshistorie, noen forsøk og noen beskrivelser av relevante sykdommer. Det er gjerne gjennom forskjellige sykdommer at man har kommet på sporet av hvordan deler i hjernen virker, eller hvor ulike funksjonsområder er lokalisert. Hjerneforskning dreier seg om, slik jeg nå forstår det, om hjernens oppbygning, de ulike delene den består av, som hjernebark og pannelapp og millionvis av forskjellige celler (som for eksempel speilnevronene) og nervebaner og fibrer og kjemiske substanser og elementer som hemmer eller stimulerer signalene som sendes – og så hva de forskjellige delene gjør og ikke gjør, hvordan de kommuniserer seg imellom og videre til en lokalisering av ulike funksjoner, som for eksempel syn, hukommelse, bevegelse, for så i neste omgang å kunne finne måter å reparere disse områdene på når skader eller sykdommer er påvist. Både hva hjernen gjør, og at man har kunnet få oversikt over dette, er imponerende.

Boka forklarer alt dette enkelt, vennlig og med en «grunnforskningsstemme». Det er en fin stemme, for grunnforskning skal som kjent ikke noe spesielt sted, men hviler på ideen om egenverdi. I begynnelsen er det også noe annet som slår meg, og det er at forfatteren vet at han snakker om liv. Hjernen er jo den vi er. Personligheten, bevisstheten, ja, sjelen bor i hjernen, sier Dietrichs. Men etter hvert skjer det noe; da forsvinner på en måte livet, og det viktigste blir den samling av mekanismer og årsak–virkningsforhold som utgjør hjernen. Det er mulig jeg tenker slik fordi jeg har begynt å etterlyse noe som aldri kommer, nemlig vitenskapsfilosofiske betraktninger, knyttet til det paradoksale at for å finne ut av hjernen må du nødvendigvis bruke hjernen. Forskningens subjekt og objekt er det samme. Mindre problematisk blir det ikke når vi får høre at hjernen er umoden ved fødselen. Hjernen er ikke bare noe som blir til, men også noe som forandrer seg hele tiden. Den utvikler seg ved bruk. Boka forteller litt om metoder og også litt om forskningsetikk i den forbindelse, men hjerneforskningen trenger tilsynelatende ikke å reflektere over at den hjernen som søker å forstå hjernen som sådan, den er allerede noe som er formet, den opererer allerede med systemer, som på et eller annet vis er blitt til. Det nyfødte barnet er ennå umodent, slik dets hjerne er. Men så utvikler de seg begge. De blir til. Trenger ikke dette prosessuelle å tenkes inn i metodene?

Å bli til handler om at ens iboende ferdigheter utvikles, men det handler jo også om å skulle forholde seg til det å være i verden, til det å ha et liv. Det å bli til har også en eksistensiell side. Hvordan kan et slikt perspektiv være fraværende i undersøkelsen av hva hjernen er? Her er det er som om eksistens og viten ikke angår hverandre. Vel, svaret er sikkert at det blir enklere uten. Mye mer oversiktlig. Og man kan få svar, som for eksempel at homofili muligens er medfødt og arvelig, at kvinner har dårligere stedsans, og så dette som jeg virkelig stusser på, at det finnes et område i hjernen for substantiv og så et annet for verb. Deler av grammatikken er med andre ord biologisk betinget?

Nå, Dietrichs kommer med forbehold. Hvorfor akkurat dette skjer, eller hvorfor det er slik, det vet vi ikke, sier han flere steder. Kreativitet og inspirasjon er for eksempel et mysterium for hjerneforskerne. De fleste forskerne vil sikkert også si at en full oversikt over hele hjernen aldri vil være mulig. Selvsagt skjønner jeg at det er fascinerende, hvordan man liksom kan fralure seg selv kunnskaper. Men dersom jeg skulle tenke mye på akkurat det, så ender jeg nok opp svært forvirret. Jeg tror derfor det må ligge en stopp et sted i min hjerne, at det er noe som nekter meg å tenke min egen hjerne. Eller kanskje det er en feil et sted. Går det an å finne ut av det, mon tro?