Av Knut Bjørlykke, professor emeritus i geologi, Universitetet i Oslo
Publisert 6. april 2022 kl. 12:39
I Forskerforum nr. 5/2021 skriver Hans Morten Haugen at akademisk frihet er så viktig at lovbeskyttelsen i Norge bør styrkes og helst tas inn i Grunnloven. Det er litt uklart hva som skal omfattes av den akademiske friheten, og hvordan den skal lovbeskyttes. Ifølge Haugen skal den sikre at sannhetssøking skjer uten hindringer og føringer, og at forskning, undervisning og formidling utøves slik at dette blir til gunst for hele samfunnet.
Dette er ganske urealistisk og er langt ifra realitetene når det gjelder forskermiljøene i Norge og også andre land. Det kan være forskjellige oppfatninger om hva som er sannhet i forskningen, og hva som er til gunst for samfunnet. Det er vel også nå noen begrensninger når det gjelder hva akademikere kan si og gjøre. Hva med resten av befolkningen? Hvor mye frihet skal de ha? Haugen skriver at for den enkelte vitenskapelig ansatte omfattes akademisk frihet i valg av innhold og opplegg i undervisningen, og valg av temaer og metoder i forskningen.
Skal det som foreleses og forskes på i hvert fag, bare være styrt av universitetslærerne og deres faglige interesser – i noen tilfeller også av deres ideologi og politiske oppfatninger? De vil også kunne være påvirket av forskjellige eksterne krefter i de samfunn universitetene befinner seg i. Akademisk ytringsfrihet er også nå tema for kurs som gis av Forskerforbundet. Det har også kommet en rapport fra Kierulf-utvalget om akademisk ytringsfrihet.
I tidligere tider har undervisningen ved universitetene vært styrt, eller i alle fall påvirket av, religioner og politiske ideologier i forskjellige fag som har hatt en relevans for samfunnet. I de fleste tilfeller har ikke universitetene utmerket seg når det gjelder uavhengig kritisk tenkning. Autoritære ideologier har satt sitt preg på universitetene gjennom lang tid både hos studenter og lærere. Særlig i 1960- og 1970-årene var det viktig med ideologisk rettroenhet, og det var ikke mye akademisk frihet. Forskning og undervisning ved universitetene i Norge og andre land har også vært preget av eksterne faktorer, både fra utlandet og fra Norge. Dette gjelder bevilgninger til forskning fra departement og forskningsråd og fra næringslivet. Bevilgninger til nye stillinger ved universitetene og deres fordeling på fagområdene er ofte et resultat av en faglig og politisk dragkamp på instituttene.
I de akademiske miljøene ved universitetene er det gjerne konkurranse om hvilke forskningsområder som er viktigst og som bør få større bevilgninger, ofte uten hensyn til samfunnets behov for faglig ekspertise. Det er ikke alltid lett for universitetslærere å innse at det har kommet til nye problemstillinger og forskningsfronter som konkurrerer med det de selv holder på med. Forskningen ved mange institutter kan ha blitt noe begrenset og konservativ fordi nye aktuelle fagområder føles som en trussel mot den eksisterende forskningen. Det kan være mange argumenterer for at et fagområde er spesielt viktig. Fagets betydning og relevans for en yrkesutdannelse og mangel på forskere og fagfolk er ikke alltid så fremtredende i argumentasjonen.
Betyr akademisk frihet at det ikke skal stilles noe krav til akademikerne bortsett fra at de skal søke sannheten? De fleste av oss er vel enige i at professorer og universitetslærere bør ha en betydelig grad av frihet når det gjelder å ytre seg, men at også de bør bidra på en måte som styrker universitetets oppgaver nå det gjelder undervisning, forskning og helst også formidling av kunnskap. Rekrutteringen til fagene er en funksjon av studentenes interesse for fagene og behovene til arbeidsmarkedet. I hvilken grad skal undervisningene ved universitetene avspeile samfunnets behov for arbeidskraft og ekspertise? Balansen mellom ønsket om å forfølge noen veldig sære ideer som kunne vise seg å være geniale, og å bidra til fellesskapet både innenfor og utenfor universitetet kan være vanskelig.
Når et universitet utlyser en ny stilling, kan det være et ledd i en plan om å etablere et undervisningsopplegg som skal styrke et svakt område i en utdanning og oppnå en bestemt faglig kompetanse. Det blir da gjerne stilt bestemte krav til søkernes kvalifikasjoner og også hvilke plikter (for eksempel undervisning og veiledning) som følger med stillingen. Den som ansettes, får etter reglene en prøvetid på seks måneder og blir sjelden utsatt for noen kritisk evaluering. Kan den som er ansatt i fast stilling, påberope seg akademisk frihet og ikke føle seg bundet av de plikter som fulgte med stillingen? Dette gjelder ikke bare universitetsstillinger, men også ansatte på museer og til en viss grad også andre vitenskapelige stillinger. Den som blir ansatt i en fast stilling, har større muligheter til å forandre sine oppgaver etter cirka seks måneder. Dette kan også omfatte teknisk og administrativt personale.
Detkan det se ut som om den akademiske friheten også omfatter friheten til å gjøre svært lite av det som arbeidsgiveren (universitetene) forventer. Ved Universitetet i Oslo er det noen få tilfeller der gjenstridige professorer er blitt sagt opp fra stillingen sin. Det ser ikke ut til at noen er blitt avsatt selv om den dokumenterbare innsatsen innen undervisning og forskning har vært svært lav.
I de akademiske miljøene har vi vært opptatt av frihet, men i mindre grad av plikter i forholdet til samfunnet. Det er en akademisk tradisjon å dyrke enerne blant forskerne selv om deres forskning er smal og har få anvendelser.
I mange fag er det nødvendig å danne forskningsgrupper som kan få eksterne forskningsmidler fra forskningsråd eller næringsliv. De kan da leve sitt eget liv som en enhet på instituttene. Forskerne som inngår i disse gruppene, kan da ha redusert frihet når det gjelder å velge problemstillinger for egen forskning.
Les også:
