Akademisk frihet bør grunnlovsfestes
Annonse
Annonse

Akademisk frihet bør grunnlovsfestes

Av Hans Morten Haugen, dr.jur., professor ved VID vitenskapelige høgskole

Publisert 14. mai 2021

Akademisk frihet er så viktig at lovbeskyttelsen i Norge bør styrkes og helst tas inn i Grunnloven, mener Hans Morten Haugen.

Det ble ikke kvalifisert flertall for å få vitenskapens og kunstens frihet grunnlovsfestet i 2014. Både disse og akademisk frihet fortjener grunnlovsvern. Den kommende utredningen om akademisk frihet bør i det minst diskutere slikt grunnlovsvern. Sterkere beskyttelse av akademisk frihet kan gjøre det lettere å imøtegå tvilsom innblanding i forskningen.

Lovforslaget om endringer av blant annet universitets- og høgskoleloven (UH-loven) ble lagt fram 26. mars. Den gjeldende loven er foreslått revidert, og altså ikke erstattet med en ny lov, slik lovutvalget ledet av Helga Aune foreslo. Aune-utvalget foreslo i NOU 2020:3 å styrke akademisk frihet i loven. Regjeringen vil i stedet sette ned en ekspertgruppe, et arbeid som kan rydde opp i misforståelser som kom i 2014.

Annonse

Hva er essensen i akademisk frihet?

  • Sikre at sannhetssøking skjer uten hindringer eller føringer.
  • Gjelder både institusjoner og individer innenfor høyere utdanning.
  • Formålet er at forskningen, undervisningen og formidlingen kan utøves slik at dette blir til gunst for hele samfunnet.

For den enkelte vitenskapelig ansatte ved høyere utdanning omfattes frihet i valg av innhold og opplegg i undervisningen, valg av temaer og metoder i forskningen, samt frihet i valg av publiseringskanal. Akademisk frihet for individer ble tatt inn i UH-loven først i 2007.

Akademisk frihet blir noen ganger omtalt som en utvidet ytringsfrihet, men denne parallellen er ikke helt treffende. Også andre menneskerettigheter regulert i nasjonale lover kan påvirke akademisk frihet. Eksempler er bevegelses-, forsamlings- og foreningsfrihet.

Akademisk frihet og vitenskapelig frihet er gjensidig forsterkende, men er likevel viktige å skille. Vitenskapelig frihet utøves i samfunnet, og favner flere, mens akademisk frihet utøves ved høyere utdanningsinstitusjoner, og favner de vitenskapelig ansatte der.

Akademisk frihet på institusjonsnivå

Den akademiske friheten for institusjoner har vært norsk lov siden 1989, og begrunnes godt i utredningen fra Aune-utvalget. I Norge har debatten om akademisk frihet de siste årene særlig dreid seg om NLA Høgskolen, som er eid av sju kristne organisasjoner, og med studiesteder i tre byer (Bergen, Kristiansand og Oslo). Debatten handler om hvorvidt ledelsen ved NLA Høgskolens praktiserer verdiplattformen på måter som kan komme i strid med akademisk frihet. Ingen har kritisert det faktum at NLA Høgskolen har nedfelt et verdigrunnlag for sin virksomhet. Et slikt verdigrunnlag er nettopp kjernen i akademisk frihet på institusjonsnivå.

Nylig kom Den nasjonale forskningsetiske komité for samfunnsvitenskap og humaniora (NESH) med en uttalelse om NLA Høgskolens ansvar for forskningsetikk. Uttalelsen tar utgangspunkt i NESH-retningslinjene. Denne gir ikke en inngående juridisk drøfting, men presiserer at UH-loven legger begrensninger på institusjonenes frihet.

Hva står på spill?

Som nevnt innledningsvis ville Aune-utvalget styrke akademisk frihet i loven. Forslaget i NOU 2000:3 var å tilføye en ny formulering etter «Universiteter og høyskoler skal fremme og verne om akademisk frihet», nemlig: «og om de ansatte som utøver denne.»

Der forskningen frambringer funn som kan være upopulære eller kontroversielle, er det særlig viktig at akademisk ansatte får mulighet til å fremme disse funnene i offentligheten, og ikke hindres av noen.

Dersom forslaget tas inn i loven med den foreslåtte ordlyden, må ledelsen ved høyere utdanningsinstitusjoner selv kunne opplyse en sak der en av deres ansatte kritiseres. Dette skal naturligvis ikke skje for å hindre debatter, men for å peke på det faglige grunnlaget for det som er blitt framsatt – og kritisert.

Akademisk frihet internasjonalt

Akademisk frihet er ikke nedfelt i FNs menneskerettighetskonvensjoner. EU-charteret om grunnleggende rettigheter, som er en del av Lisboa-traktaten fra 2007, anerkjenner i artikkel 13 både akademisk frihet og frihet for kunst og vitenskapelig forskning.

Bare to EU-medlemsland har beskyttelse av både akademisk frihet og vitenskapelig frihet i sin grunnlov: Finland og Spania. Finlands Grunnlov sier i § 16: «Vetenskapens, konstens och den högsta utbildningens frihet är tryggad.»

Sveriges Grunnlov nedfeller kun beskyttelse av forskningen. Norge og Danmark har ingen tilsvarende grunnlovsbestemmelser, som vi straks kommer tilbake til.

Finland skårer middels, og Sverige og Danmark skårer lavt i Klaus Beiter, Terence Karran og Kwadwo Appiagyei-Atuas undersøkelse av akademisk frihet i EU-stater. Norge er ikke med i disse undersøkelsene, men ville antakelig ha blitt rangert lavere enn Finland.

Grunnlaget for indikatorene i Beiter, Karran og Appiagyei-Atuas studier er en UNESCO-anbefaling fra 1997 om lærere ved høyere utdanningsinstitusjoner (Recommendation concerning the Status of Higher-education Teaching Personnel). UNESCO har også vedtatt en anbefaling i 2017 om forskning og forskere (Recommendation on Science and Scientific Researchers). Denne siste har detaljerte rapporteringsforpliktelser for statene (spesifisert i UNESCO-dokument 209 EX/18.IV).

En rekke andre erklæringer finnes, den nyligste er Bonn Declaration on Freedom of Scientific Research fra 2020, som Norge har sluttet seg til.

Grunnlovsrevisjonen i 2014

Da Grunnloven ble revidert for å innarbeide et eget menneskerettighetskapittel i 2014, var det flertall, men ikke 2/3 flertall for å ta inn i § 107 følgende ordlyd: «Vitenskapens og kunstens frihet skal respekteres.»

Heller ikke Lønning-utvalget fra 2011, satt ned av Stortingets Presidentskap for å forberede grunnlovsrevisjonen, inkluderte forslag om å inkludere akademisk frihet.

De partiene som stemte mot var Høyre og Fremskrittspartiet. Mens Frp ikke begrunnet sin motstand, skrev Høyres representanter: «Med tanke på Grunnlovens funksjon som overordnet lov, tilfører denne utdypningen av anvendte friheter på et sektorområde ingen selvstendige nye momenter.» Videre omtalte disse at dette var «formuleringer uten mer konkret meningsinnhold … og svekker samtidig Grunnloven som rettskilde.»

Denne motstanden og begrunnelsene for den er oppsiktsvekkende. Å hevde at siden rettigheten gjelder på ett «sektorområde» blir den mindre viktig må bygge på en misforståelse av kjernen i innholdet i vitenskapens frihet. Når Høyres representanter skulle konkretisere hva de ulike forslagene til ny § 107 omhandlet var vitenskapens frihet ikke nevnt. At forslaget er uten konkret meningsinnhold er også feil.

En viktig FN-konvensjon

Selv om ingen grunnlovsbestemmelse nedfeller akademisk frihet eller vitenskapelig frihet har Norge bundet seg til å respektere vitenskapelig frihet. Gjennom menneskerettighetsloven har Norge inkorporert FNs Konvensjon om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter, som går foran norske lover i tilfelle motstrid.

Mest eksplisitt er vernet i artikkel 15(3), som pålegger statene å «respektere den frihet som er uunnværlig for vitenskapelig forskning og skapende virksomhet.»

I tillegg har Komiteen for økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter, som overvåker etterlevelsen av Konvensjonen, tolket inn akademisk frihet. Dette skjedde i 1999 i tolkningskommentar 13 om utdanning,[1] som spesifiserer innholdet i Konvensjonens artikkel 13. Både institusjonell og individuell akademisk frihet tydeliggjøres.

Tolkningskommentarer (General comments) er ikke bindende. Likevel har tolkningskommentarer avgitt av FNs Menneskerettighetskomité og FNs Barnekomité blitt vurdert av Høyesterett å ha «betydelig vekt som rettskilde» (Rt. 2008 s. 1764 avsnitt 80). Som del av begrunnelsen viser Høyesterett til Innst. O. nr. 51 (1998–1999), s. 6, som understreker betydningen av at norsk rettspraksis i «størst mogeleg grad samsvarar med» internasjonal tolkingspraksis. Til nå har Høyesterett ikke vurdert tolkningskommentarer fra FNs komité for økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter.

Prosessen videre

Den videre avklaringen i den varslede ekspertgruppen vil måtte ta inn over seg rapporten fra og den politiske oppfølgingen av det ekstraordinære Nokut-tilsynet ved NLA Høgkolen.

Allerede har både Underdal-utvalget (NOU 2006: 19) – som ledet fram til lovforankringen i 2007 – og Aune-utvalget (NOU 2020:3) levert gode prinsipielle forsvar av akademisk frihet på institusjonsnivå.

Akademisk frihet er ikke uten grenser, og kan i noen tilfeller måtte balanseres mot akademisk ansvar. Dette ansvaret omfatter etterrettelighet i tråd med forskningsetikk, vern av andres menneskerettigheter, og det å ikke misbruke akademiske titler i offentligheten til å fremme standpunkter som ikke er underbygget av egen forskning.

Les også: