Hvordan formidle om kunst i et samfunn som er hyperfokusert på opplevelse og deltagelse?
LUKK

Hvordan formidle om kunst i et samfunn som er hyperfokusert på opplevelse og deltagelse?

Av Kjetil Vikene

Publisert 10. april 2019 kl. 13:10

En god oversikt over ulike formidlingspraksiser og teoretiske posisjoner i en samtid som krever opplevelser.

Hvordan skal man formidle om kunst i et samfunn som er hyperfokusert på opplevelse og deltagelse? Dette er omdreiningspunktet til bidragene i denne antologien om kunstformidlingens utfordringer i samtidens Norge.

Fakta
<
De sju bidragsyterne – som alle har bakgrunn i ulike estetiske fag og praksiser – har som felles utgangspunkt at kunstfeltet har beveget seg bort fra kunstverket som meningsgivende objekt til å ha et fokus på betrakterens deltakelse og opplevelse.

Dette gjelder ikke bare den offentlige samtalen om kunst, men manifesterer seg også i kunstnernes praksiser – som i de mest ekstreme tilfellene har tatt et langt steg mot pedagogikken, slik at selve kunstbegrepet går i oppløsning. Dessverre henger kunstformidling som spesialisert fagdisiplin etter utviklingen, skriver redaktørene: Mens kunstformidlerne tidligere kunne guide oss rundt i muséet og fortelle autoritativt om hva et maleri mente å utrykke, om kunstnerens biografi eller om historiske tradisjoner, er de uforberedt på samtidens «opplevelsessamfunn» – og er fanget i rommet mellom kuratoren som bestemmer utstillingens innhold, og institusjonenes markedsavdeling som delvis har kannibalisert formidlingsrommet for å selge kunstopplevelsen inn mot et betalende publikum, på lik linje med en hvilken som helst annen kommersiell vare.

Dermed er det behov for nytenkning rundt kunstformidlerens rolle, og boken gjør så vidt jeg kan bedømme, et godt arbeid i å kartlegge ulike aktuelle internasjonale teorier om kunstformidling. Vi får et innblikk i hvordan nyere teorier retter oppmerksomheten mot sanselighet, dialog og erfaring fremfor mer kunstteoretiske og historiske utgangspunkter, og boken fungerer dermed godt som en inngang til diskusjonen. Spesielt positivt syns jeg at mange av kapitlene legger vekt på norske bidrag i denne diskusjonen – og at boken skriver seg inn mot en spesifikt norsk samtid, både når det gjelder teori- og kunstproduksjon. Skal jeg være kritisk, fremstår kanskje boken overordnet som en slags katalog over ulike teoretiske posisjoner og praktiske utfordringer. Men i så måte har bokens forord sine ord i behold: Den skal «være et utgangspunkt for en ny samtale rundt kunstformidlingens nye mulighetsrom», og som inngangsport til samtalen fungerer den godt. Mer problematisk er noen av innblikkene i konkrete utstillinger og verk, når disse diskuteres og tolkes i lys av historiske omstendigheter, siden man går tilbake til en type formidling som boken vitterlig prøver å ta et oppgjør med, selv om det nok er boken selv som tvinger frem denne refleksjonen hos meg.

Det er dessuten også rom for å tenke andre fag inn i boken. For selv om boken er smal og spesialisert – den henvender seg i all hovedsak til andre kunstformidlere og personer som jobber i de institusjonaliserte delene av kunstfeltet (muséer, gallerier) – så er den i høyeste grad interessant for akademikere generelt, spesielt de som også er opptatt av formidlingsaspektet av sitt virke: Kravene forelesere ved de høyere utdanningsinstitusjonene møter i dag, ligner for eksempel til forveksling de utfordringene kunstformidleren møter: å ta hensyn til at studentene forventer å være deltakere, og at forelesningene i dag mer eller mindre er forventet å skulle innarbeide et opplevelsesaspekt, for eksempel ved å ta i bruk ny interaktiv teknologi.

  • Les flere bokanmeldelser her.