Feltstudier i verdensdiplomatiet

– Jeg hadde ikke noen guttedrøm om å dra til Sydhavet, sier Edvard Hviding.

Likevel tilbrakte han feltarbeidet sitt på 1980-tallet med å svømme rundt i en lagune på Salomonøyene med haier og andre eksotiske arter, og sitter i dag på et professorkontor ved Universitetet i Bergen (UiB) fylt med gjenstander fra øyene.

Men interessen hans den gang handlet ikke så mye om sol, fisk og strender som om sosiale og politiske strukturer, nærmere bestemt hvordan øyfolket administrerte ressursene sine.

Når Hviding likevel måtte tilbringe mye tid med å svømme og dykke, var det fordi forskningen hans baserte seg på deltakende observasjon, og det innebar at han ble satt i arbeid med mennene på hans egen alder.

– De drev fridykking med harpungevær og skjøt fisk – ekstremsport hver dag, kan du si. Først måtte jeg overbevise dem om at jeg kunne svømme, så fikk jeg være med og passe kanoen mens de andre var nede i dypet, og så lærte de meg elementær kunnskap – som at jeg ikke skulle ta på giftige koraller, og hvordan jeg skulle håndtere haier.

Ifølge øyboerne var ikke haiene farlige for dem selv, men «folk fra langt borte» kunne lett bli spist. Det samme gjaldt tjuvfiskere.

– Så haiene var sysselsatt både med å håndheve forvaltningen og holde uvedkommende borte?

– Vel, en stund senere møtte jeg en biolog som var ekspert på haier. Han sa at haier sannsynligvis kan snappe opp frykt-feromoner, altså stoffer som vi slipper ut av kroppen i visse situasjoner. Da falt alt litt på plass. Om du har dårlig samvittighet for noe – som tjuvfiske – når du dykker, vil du jo være litt nervøs. Det samme gjelder dem som skal dykke et fremmed sted, for de er kanskje også nervøse. Og det merker haiene.

Hai-vett representerer bare en liten del av all den «tradisjonelle kunnskapen» som Hviding ble eksponert for i sine studier. Gjennom den senere karrieren som sosialantropolog har han brukt mye tid som en slags «oversetter» av kunnskap mellom ulike domener – ikke bare ved å formulere sin akkumulerte lærdom i akademiske artikler, men også ved å bidra til den internasjonale samtalen som foregår om ressurser i FN-regi.

– Blant annet på grunn av flere skremmende opplevelser med saltvannskrokodiller i 2012 bestemte jeg meg i samråd med kona og barna for å se etter andre områder for feltarbeid. Å gjøre feltarbeid i FNs hovedkvarter i New York falt på en meningsfylt måte sammen med mitt ønske om å bruke forskningen min til formål som kunne være til nytte for stillehavsfolkene i deres kamp mot akselererende endringer i klima og hav.

– Hva tenker du om din egen rolle i disse FN-prosessene – er du forsker, diplomat eller rådgiver, hvem jobber du egentlig for?

– Min kone sier at jeg «driver ikke med noe annet enn reinspikka aktivisme». Men jeg tenker at uten øyfolkene i Stillehavet hadde jeg ikke vært professor i sosialantropologi. De har vært vertskap, lært meg opp i sine måter å leve og tenke på, og passet på meg. De har generøst gitt meg denne kunnskapen, og da var det helt rimelig av dem for eksempel å spørre om jeg kunne hjelpe til med å få begrepsfestet «traditional knowledge» i havtraktaten. Dessuten fikk jeg privilegert tilgang til FN-systemets forhandlingsprosesser, og lærte noe helt nytt om det å arbeide i multilaterale diplomatiske prosesser, gjennom deltakende observasjon.

– Som hva da?

– Statsvitere jeg har møtt som arbeider med FN-forhandlinger, liker å telle frekvensen av visse ord, uttrykk og formuleringer i «språk» og så sammenlikne disse med tilsvarende ord og formuleringer i den endelige traktatteksten. Jeg var ute etter noe annet og mer krevende: I de underjordiske korridorene og møterommene foregår det mange forskjellige former for samtale, kommunikasjon og forhandling, gjerne benevnt med helt FN-spesifikke engelske betegnelser som «non-meeting», «formal informals», «informal informals», «non-paper», «language», «rolling text», «concession» og «language». Gjennom antropologisk feltarbeid som rådgiver på statsnivå fikk jeg anledning til å følge hele prosessen fra «språk» til «tekst», inkludert alle mulige formelle og uformelle ledd mellom de to nivåene.

– Så du red to hester samtidig?

– Ja, Palaus FN-ambassadør var fullt klar over at rådgiveren hennes var antropolog med feltarbeidstilbøyeligheter, og gjennom hele min deltakelse i forhandlingene praktiserte jeg diplomatiets prinsipp om Chatham House Rule – regelen om at enhver som deltar i et møte, fritt kan bruke informasjon fra møtet, men at det ikke er tillatt å avsløre hvem som har gitt en spesifikk kommentar i møtet. Så samtidig som mitt arbeid bidro til konkrete forhandlingsresultater for Stillehavsstatenes FN-gruppe i form av inkludering av ønskede ord og vendinger i den endelige traktaten, har jeg flere artikler under arbeid fra den samme prosessen, som forhåpentligvis vil kaste informert lys på BBNJ-forhandlingene som et komplekst multilateralt felt.

Hvidings rolle i prosessen var å lage såkalt «language», altså standpunkter formulert til innlegg som leses i plenum. Disse innleggene er FNs langsomme måte å nå fram til konsensus i form av traktater og rapporter på. For de små statene er språket og formuleringene ekstra viktige.

– De mektige statene i verden har en lobbykraft som er uendelig mye sterkere enn hva de små har. Men det magiske med FN er at alle stater har like lang talerett. Mikronesiaføderasjonen kan snakke like lenge som India eller Russland. Disse to, tre eller fem minuttene er deres plattform, og derfor er de små statene mestere i å få fram godt språk.

– Hva er godt språk i denne sammenhengen?

– Jeg husker en ung kvinne som representerte Mikronesia og snakket på vegne av verdens ungdom. Hun sa at «science is not negotiable», og jeg visste med en gang at vi hadde hørt hovedmantraet for de neste 14 dagene med forhandlinger. Etterpå drakk vi kaffe i pausen, og folk kom bort til henne og sa: «You nailed it!» På sidearrangementene kom folk stadig tilbake til denne formuleringen, og jeg husker at en av tungvekterne innenfor FNs system for bærekraft senere i uken bygde videre på setningen og sa: «Science is not negotiable, but it can be ignored.»

– Og når det først er etablert at «science is not negotiable», blir det neste spørsmålet hvorvidt «tradisjonell kunnskap» også kan være vitenskap og dermed heller ikke skal ignoreres?

– You nailed it.

Statusen til tradisjonell kunnskap var nemlig et sentralt spørsmål da Hviding i 2018–2020 deltok som rådgiver for øystaten Palau i arbeidet med å forhandle fram havtraktaten om «Biodiversity Beyond National Jurisdiction», ifølge ham selv kjent som «den viktigste avtalen du sannsynligvis ikke vet noe om». Traktaten er skapt for å regulere verdenssamfunnets forvaltning av de delene av havet som ligger utenfor de enkelte staters 200-milssoner.

– Stillehavsstatenes bekymringer stopper ikke ved 200-milsgrensen – du kan tenke deg hvordan det går hvis stormaktene begynner å grave på havbunnen rett utenfor. Da flyter alt slammet inn, og så er det slutt på fisk hjemme hos øystatene.

Mot øystatenes interesser sto mange store nasjoner som ønsket å utnytte ressursene i det åpne havet, som Japan, Russland, USA og andre store vestlige land.

– Et av de viktigste stridstemaene i Stillehavet er såkalte marine genetiske ressurser. Noen har nærmest en utopisk tro på hva som kan finnes i havet – kuren mot kreft, for eksempel. Dette er av stor interesse for de store nasjonene som har mye farmasøytisk industri.

Mot disse mektige motstanderne hadde de små øystatene én viktig ressurs – sin omfattende kunnskap om fisk og hav.

– I løpet av min nokså rutinemessige opplæring som fisker der nede på Salomonøyene lærte jeg den eksakte månefasetiden og lokaliteten til gyteansamlinger av nesten 50 fiskearter. Dette kjente ikke marinbiologien til i særlig grad. Fiskerne der bare ler av vårt begrep om «fiskelykke». De padler ut for å fange et dusin av en spesiell fisk, og da er det akkurat det de kommer hjem med. Den som ikke får fisk, mangler bare kunnskap. Problemet var at denne tradisjonelle kunnskapen ble avfeid i FN-forhandlingene, med innvendinger om at «dette er jo anekdotisk og kan ikke plasseres sammen med publisert vitenskap».

Rent bortsett fra kunnskapens gyldighet sto også et språklig og prinsipielt spørsmål på spill: Skulle man krangle om definisjonen av hva som er gyldig kunnskap, eller prøve å få den tradisjonelle kunnskapen til å passe definisjonen?

– I samfunnsvitenskapen finnes det et prinsipp som kalles «mothegemoni» – å ta hegemoniets begreper i bruk mot hegemoniet. Det kan innebære å si at «hvis de trenger peer-reviewed literature, skal de sannelig få peer-reviewed literature». Vi var noen som snakket om dette over morgenkaffen, og så sa vi: Hva med å lage en «peer-reviewed», publisert «scientific article» om dette i en helvetes fart?

Hviding og de andre gikk i gang, ledet av juristen Clement Yow Mulalap fra Mikronesia. På rekordtid brukte de sine kontaktnett til å finne tidsskrift, danne et «blytungt», hurtigarbeidende skrivepanel og produsere en synteseartikkel om store mengder publisert litteratur om tradisjonell kunnskap, særlig fokusert på havet.

– Vi valgte blant hundrevis av publiserte artikler som helt klart dokumenterer at urfolks kunnskap om havet kan måle seg med havforskningen og i visse sammenhenger overgå den. Et hovedelement for meg var også å dokumentere at «tradisjonell kunnskap» er basert på empiriske prosesser som er sammenliknbare med vitenskapelige metoder, uansett om kunnskapen gjerne kan være knyttet til alle slags elementer av religion og ritualer.

Hviding nevner for eksempel Palaus praksis med «bul», et tradisjonelt tabu der fiske i enkelte områder blir forbudt i perioder, som også er tatt i bruk i øystatens offisielle forvaltning.

– Det viser at stedsbaserte former for ressursforvaltning kan implementeres effektivt innenfor rammen av global havforvaltning.

Sommerferien 2019 ble tilbrakt på WhatsApp-grupper, med forfattere i New York, Australia, Canada og Fiji, med fem fagfellevurderinger, mengder av referanser og det hele, og artikkelen var akseptert og i trykken før neste forhandlingsrunde om traktaten.

– Det var den raskeste prosessen jeg har vært igjennom, og takket være den innsatsen kunne Stillehavsstatene åpne innleggene sine med ordene: «As documented in a peer-reviewed scientific article currently in press …»

Ikke bare var disse ordene symbolsk og pragmatisk viktige i FN-systemets interne spill. Enda viktigere var det at selve begrepet «tradisjonell kunnskap», som nå var inkludert i «det gode selskap», ble nevnt i BBNJ-traktaten hele 29 ganger.

– Der «vitenskap» er nevnt i traktaten, står det nå faktisk «the best available science and traditional knowledge». Så du får dem på et vis likestilt, og da må en anta juridisk sett at de som er «traditional knowledge holders», må konsulteres. Dermed står ikke lenger verdens store farmasøytiske industri fritt til å høste hva de vil, verken innenfor Stillehavsstatenes 200-milsgrenser eller i det åpne havet utenfor, faktisk ikke noe sted i verden der urfolk befinner seg i nærheten av det åpne hav.

– Nå har vi snakket om kunnskap og ord som om de er rene bærere av fakta. Men det slår meg at det også er «historiefortelling» i sving i FN – hun unge jenta som snakker om vitenskapen, den setningen slår så hardt ikke minst på grunn av hennes alder og bakgrunn …

– Å jada, og hun refererte til sine bestemødre og så videre …

– Det får meg til å tenke på dette «talanoa»-begrepet, som handler om å «danne konsensus gjennom historiefortelling», og om det kanskje finnes noen paralleller – at historiefortellingen er viktig også i FN-sammenheng?

– Ja, talanoa er egentlig et fijiansk begrep, men modellen er kjent fra hele Stillehavet. Det er en relativt langsom, akkumulerende samtale. Den går ikke rundt bordet fra person til person, men kan hoppe rundt etter som enkeltpersoner føler for å snakke og bygge videre på det som har blitt sagt. Det er en utforskende samtale som bygger akkumulert innsikt og enighet, konsensus, gjennom å diskutere. De drikker tradisjonell kava, som er svakt muskelavslappende, og du blir litt lydsky. Det fører til en relativt langsom og sivilisert tone rundt kavabollen.

– Hva tenker du vi kan lære av talanoa-modusen?

– De kan holde på til langt på natt, og langsomheten og det lave støynivået gjør at det er behagelig, samtidig som folk får lov til å være kroppslige i den konfliktfulle situasjonen og tåle den.

– Man bruker utstrakt tid og fysisk samvær for å håndtere konflikt – det er jo nøyaktig det motsatte av det som foregår i den digitale offentligheten?

– Ja, og jeg vil si det var en genistrek av Fiji å bringe sin egen samtale- og kunnskapsprotokoll inn i kjernen av klimatoppmøtet. Det var under FNs klimakonferanse i 2017, COP23, da Fiji hadde presidentskapet. De etablerte en paviljong i Bonn med noen svære kanoer, og det var konstant trafikk og servering av kava. Alle statsledere ble dradd inn for å smake på kavaen og ta del i talanoa.

– Så det ble en historie i seg selv?

– Ja, og flere skulle kaste seg på etter hvert. Jeg husker Nordisk råd hadde noe de kalte «talanordic», som var en veldig flau opplevelse. Der satt ungdom og representanter for sivilsamfunn og urfolk og kvinner, og så satt en svensk type og pekte på dem etter tur og sa: «Nå kan du snakke.» Jeg tok med meg noen fijianske venner dit. «Dere er ikke så gode på dette?» sa de. «Dere må ha en fast rekkefølge?» «Ja», sa jeg, «vi må nok det her i Norden.»

FASTE SPØRSMÅL