Debatt
Kai A. Olsen, professor ved Høgskolen i Molde (Foto: Privat)
Staten har i de siste årene gitt en rekke goder til eldre arbeidstakere. Vi får en ekstra ferieuke etter 60, og som 62-åring vil jeg få 12 seniordager i tillegg. Det blir mer enn 8 uker ferie til sammen. Samtidig øker arbeidspresset. Semestrene er blitt lengre, fristen for sensur er innskjerpet, og vi skal i større grad enn før være løpende tilgjengelige for studentene. I tillegg skal vi selvfølgelig forske, publisere, drive utadvendt virksomhet, bidra til inntjening og holde oss faglig à jour.
Da kan vi få den paradoksale situasjon at en eldre arbeidstaker, som ønsker å gjøre en hundre prosent jobb, får mindre tid til rådighet enn yngre kollegaer. For min del oppdager jeg at det ikke er så lett å ta ut hele ferien. Tiden fra januar til langt ut i juni er belagt med undervisning og eksamensarbeid. Det nye semesteret begynner rundt 20. august, men en kan jo ikke gå rett fra ferie til første forelesning. Så går det stort sett i ett ut året. Ferie må da avikles mellom slutten av juni og begynnelsen av august. Da kan en til nød presse inn sju uker, men så skal en delta på noen seminarer, jobbe litt med kollegaer i andre land, og så ender det hele med betydelig restferie. Selvfølgelig er det mulig å ta ut en dag i uken over hele året, men den må også passes inn mellom forelesninger, veiledning og forskningsarbeid. Det er ikke enkelt.
Jeg skal ikke klage. Vi har en privilegert jobb. Men for mange av oss blir disse ekstra feriedagene svært så fiktive. Noen institusjoner gir mulighet til å ta dette ut i lønn. Det ville vært en bedre idé, å la arbeidstaker kunne velge mellom ekstra lønn eller ekstra ferie. Men problemet er nok at disse godene aldri har vært finansiert. Da blir alternativene å ta dette ut ved å gjøre en dårligere jobb, for eksempel ved å ta ferie midt i semesteret, eller å redusere forskningsinnsatsen. Ingen av løsningene er gode. For mange blir da resultatet at en ignorerer disse ekstra dagene.
