Debatt
Mandag 28. Februar la NHO frem sitt årlige kompetansebarometer. I den forbindelse understreket viseadministrerende direktør Anniken Hauglie at samarbeidet mellom utdanningsinstitusjonene og arbeidslivet bør forbedres, og at utdanningene må vinkles mer mot det arbeidslivet etterspør. Arbeidslivsrelevans i høyere utdanning er et tema Nokut har jobbet mye med, det har også stått høyt på den utdanningspolitiske dagsorden de siste årene. For et knapt år siden kom stortingsmeldingen som skal legge rette til for mer arbeidslivsrelevante utdanninger. Det gjenstår imidlertid en del for å få en felles forståelse hva dette skal innebære.
Jeg er helt enig med Hauglie i at samarbeidet bør styrkes, men for å lykke med det må arbeidslivet og utdanningene ha en gjensidig og oppdatert forståelse av hverandres roller og behov. De må også være enige om hva samarbeidet skal føre til.
I Underviserundersøkelsen, som Nokut la frem i desember i fjor, kom det frem at det er høyt prioritert av underviserne å gjøre utdanningene arbeidslivsrelevante. De legger vekt på at studentene skal få både fagspesifikke ferdigheter og generell kompetanse som er relevant for arbeidslivet. Det dreier seg blant annet om analytiske ferdigheter, samarbeidsevne, relasjonsbygging, tilpasningsdyktighet og problemløsningsevner. Dette er kompetanse arbeidsgivere trenger og etterspør, og dette bidrar til å forberede studentene på jobbene som venter dem etter endte studier.
Samtidig viser undersøkelsen at underviserne i mindre grad prioriterer kontakt og samarbeid med aktører fra arbeidslivet, som bedrifter og andre mulige arbeidsgivere. Dette er ikke nytt eller overaskende, Nokut pekte på det samme i innspillet vårt til den nevnte stortingsmeldingen. Dette bekreftes også av studentene selv. I Studiebarometeret svarer kun 30 prosent av studentene at det er gode muligheter for å jobbe med prosjekter eller oppgaver i samarbeid med arbeidslivet. Det er særlig teoritunge utdanningstyper som scorer lavt. Det gjelder blant annet antropologi, sosiologi og statsvitenskap. Dette er fagområder som har mindre tradisjon for samarbeid med arbeidslivet. I Arbeidslivsrelevansmeldingen trekkes det særlig frem at kontakten burde styrkes for disse utdanningene.
Noe av utfordringen i dag er at utdanningene gjerne ser det som sin primæroppgave å forberede studentene til å lære hele livet, mens mange aktører i arbeidslivet ønsker kandidater med konkret og mest mulig nyttig kunnskap her og nå. Det ulike utgangspunktet kan være en grunn til at en del undervisere opplever at samfunnsdebatten om arbeidslivsrelevans virker fremmedgjørende fra der de står, noe som også kom frem i Underviserundersøkelsen.
Å styrke kontakten og skape en felles forståelse er noe utdanningsinstitusjonene og særlig studieprogrammene må jobbe sammen med arbeidslivet om. Utgangspunktet bør være at samarbeidet skal bidra til økt faglig kvalitet og et bedre læringsutbytte for studentene, ikke bare svare på næringslivets løpende behov. Å få til det er ressurskrevende, men gjøres det på en god måte vil det komme studentene, fagmiljøene og arbeidslivet til gode.
I tillegg bør Kunnskapsdepartementet og andre myndigheter se på hva de kan gjøre for å legge til rette for økt samarbeid. Et grep kan være incentivordninger for studentprosjekter i samarbeid med eksterne aktører og for bedrifter som inngår i nære undervisningssamarbeider med studieprogrammer. Slike prosjekter styrker koblingen mellom forskning, utdanning og arbeidsliv, og det vil bidra til å øke studentenes læringsutbytte.
Les også:
