Motstandsarbeid i det grønne

Som følge av langvarig tørt og varmt vær hang blader og greiner slapt på trærne rundt huset. Ospa raslet fortsatt i vinden, men dukknakket og ikke fyrig sånn som noen få uker tidligere. Avisene skrøt av varmerekorder. «Det er helt fantastisk det da», sa ordføreren i Namsskogan etter at de hadde slått Nesbyen og deres 43 år gamle rekord. Litt lenger ned i artikkelen kunne en klimaekspert fortelle at vi sikkert ikke trenger å vente like mange år på neste, og dessuten, dersom vi fortsetter i samme tempo, vil det bli varmere ikke bare hos oss – vi vil bevege oss i strak line mot mer og mer global oppvarming. Noe som vil gi mangfoldige konsekvenser.

Men på den vakre og frodige NMBU-campusen på Ås var det i juni invitert til motstandsarbeid. Da var det ennå grønne plener, struttende trær og bed fulle av fargerike blomster. For andre år på rad var alle innenfor akademia invitert til nasjonal nettverkssamling for bærekraft i høyere utdanning. Jeg så annonsen tilfeldig, og fikk lov til å være med. Annonsen bar bud om høye ambisjoner med internasjonalt anerkjente fagfolk på programmet. Målet var transformasjon og et paradigmeskifte. Men annonsen viste også til ganske små virkemidler, deltakerne skulle komme og bli inspirert, få praktiske tips og dele egne erfaringer.

Jeg dro av gårde, på bærekraftig vis og fylt av tvesinn.»

Jeg dro av gårde, på bærekraftig vis og fylt av tvesinn. Vi må redde kloden. Selvsagt må vi det, og ennå er det heldigvis håp. Men hvordan skal mer eller mindre tilfeldige forskere, undervisere og teknisk/administrativt ansatte, yrkesgruppene som annonsen rettet seg mot, et sett med enkeltpersoner, kunne bidra godt nok til en så stor oppgave? «Strammere budsjetter» ble også nevnt i annonsen, som om det er det viktigste hinderet for transformasjon?

Ordet «bærekraft» er blitt gjentatt noen ganger siden Brundtlandkommisjonen tok det i bruk på 1980-tallet. «Å møte dagens behov uten å ofre fremtidens muligheter», lyder en kort definisjon, og den er såpass diffus at ordet kan brukes i de fleste sammenhenger. Equinor er visstnok en storforbruker av ordet, og folk jeg snakket med før jeg dro til Ås, sukket stort sett da jeg nevnte det, eller de trakk på smilebåndet. Ordet er blitt til noe å kjede seg over, som et fast innslag på ethvert program, i enhver plan og visjon, men dessverre ofte uten at det har noen særlig tyngde ved seg. Det er som en standardfrase som redder høfligheten, men som ikke bringer inn verken noe personlig eller ektefølt, og av den grunn ikke setter i gang noe, ikke er i stand til å bevege.

Og vi må beveges, slik at vi alle kan bevege oss mot det som er lagt som en felles plan for hele kloden, nemlig FNs 17 bærekraftsmål. De er overordnet og handler ikke bare om å stoppe klimaendringene, men også om å utrydde fattigdom og bekjempe ulikhet. På grunn av alt dette forskjellige vil de med en gang man begynner å konkretisere, lett kunne komme i konflikt med hverandre, så også innenfor høyere utdanning. Samlingen på Ås gikk over to dager, og også i en liten berg- og dalbane – mellom tvil og tro og det som verre er. Er bærekraft faktisk mulig?

På samlingen på Ås fikk vi oppdrettslaks til lunsj, og til middag både oppdrettssvin, oppdrettskylling, oppdrettsand og oppdrettspølser.

Man kan kutte i flyreiser, senke energibruken, ha økovennlige bygninger, kjøpe og kaste mindre. Universitetene måler slike ting i sine klimagassregnskap, de går ut fra ideelle mål, «vi skal», sier de, og Universitetet i Oslo, for eksempel, skriver på sine nettsider at «vi skal halvere klimagassutslippene våre innen 2030». Når jeg så går inn og sjekker regnskapet, som kun har kommet til 2023, ser jeg at flere av pilene peker feil vei (men til sammen var utslippene redusert med 18 prosent, stort sett fordi det dette året ikke ble startet nye byggeprosjekt). På samlingen på Ås fikk vi oppdrettslaks til lunsj, og til middag både oppdrettssvin, oppdrettskylling, oppdrettsand og oppdrettspølser. Kaffe og te kunne vi drikke av porselenskopper, men vi kunne like gjerne velge engangsbegre av papp. Tusjene vi brukte i gruppearbeidet, var plassert i plastbegre. Så «vi skal» er kanskje ikke den beste veien å gå. Vi må ta bedre fatt, gå dypere til verks, få til noe mer omfattende. Og det var nettopp det denne samlingen på Ås handlet om. Poenget var jo transformasjon, et paradigmeskifte, og derfor å lære hvordan man kommer seg dit.

Det var den amerikanske fysikeren Thomas Kuhn som etablerte begrepet «paradigmeskifte» (i boka The Structure of Scientific Revolutions fra 1962) – for å forstå vitenskapelig utvikling. Den kjennetegnes ved brudd, påstod han, ved en ny tenkemåte, og ikke minst så han at vitenskapens vekst preges vel så mye av følelsesmessige faktorer som av rasjonell prøving og feiling. Et paradigme oppgis ikke fordi en teori gjendrives, forklarte han, men fordi det er noe nytt som lokker. Nettverkssamlingens første foredrag, Educating for the Future We Want, ble holdt av en av de fremste ekspertene på bærekraft i høyere utdanning, professor emeritus Stephen Sterling. Han har brukt karrieren sin ved universitetet i Plymouth på å forstå og forklare systemendring (han er professor emeritus of sustainability education), hva som må til, og altså ikke som Kuhn forklare endringene historisk. Sterling poengterer nødvendigheten av et paradigmeskifte fordi det vi lever innenfor i dag, ikke sikrer fremtiden godt nok.

Vårt verdensbilde er utdatert, stod det på en av PowerPoint-ene Sterling presenterte, og utdanningene våre gjør ikke nok for å bryte med det, de responderer ikke godt nok. Budskapet hans er at vi trenger å gå fra en mekanistisk og reduksjonistisk boks-tenkning til å se at alt er forbundet, på komplekst vis, gå fra en analytisk tenkning til en som er holistisk og økologisk orientert. «Naturødeleggelsene de siste 30–40 år er gjort av folk med høyere utdanning», spissformulerte han. Og presenterte så, nettopp på analytisk vis, skrittene frem til denne overgangen.

«Men er en slik forandring mulig?» Etter foredraget samtalte Sterling med Solve Sæbø, nyinnsatt rektor ved NMBU, og det er han som stiller dette spørsmålet, etter å ha innrømmet at det er en lang vei frem.

Et nytt paradigme oppstår når folk ser at det er interessante oppgaver som lokker.

«Ting skjer», svarer Sterling. «Det er ny energi og ny tenkning på gang, og det kommer fra nye kanter.» Han forteller at han merker en annen stemning, at det er en sult etter annerledes tenkning, etter forandring. «Dere må lage en fest folk har lyst å komme til», sier han til rektor, og snakker slik i tråd med Kuhns påstand om at et nytt paradigme oppstår når folk ser at det er interessante oppgaver som lokker. Da er det omkring dette nye alle samler seg.

Etter foredraget går vi i samlet flokk til Vitenparken. Det er flest kvinner. Vi går gjennom en vakker, grønn park med ærverdige bygninger, mange ulike typer trær og en andedam full av vannliljer. Flere av deltakerne er bærekraftsansvarlig på sin arbeidsplass, noen av dem kjenner hverandre fra før.

Går det an å lage en fest ut av en tanke om holisme? Om å snu vår antroposentriske tankemåte til en økosentrisk, som vil si at ikke bare enkeltindivider har verdi, men også arter og til og med helheten de inngår i, at også økosystemer må bevares, at naturen ikke er noe vi mennesker har rett til å herske over sånn uten videre, men at vi er en del av den og, ikke minst, avhengig av den? Jeg likte Sterlings foredrag, og er ikke umiddelbart enig i det en av dem jeg går og prater med, har å si om foredraget, at det var veldig mange ord. Jo, klart det var mange ord, det var skjematisk og ikke minst veldig analytisk, men det var noe som traff meg der, jeg følte meg talt til, tenkte at alt hva det skjematiske ønsker å nå frem til, jo er det levende, lurvete livet, det som ikke går opp i et system, men handler om individer, om mangfold og at alt er i en stadig bevegelse.

Programmet for hele samlingen er variert, men hovedvekten ligger på aktiv deltakelse. Vi starter med bli kjent-øvelser og en inspirasjonsvegg til å skrive ting vi ønsker å bidra med på egen arbeidsplass. Begge deler skaper en letthet og et engasjement. Workshopen den første dagen og refleksjonsverkstedet den neste trekker oss alle med, slik at vi må engasjere oss, vi blir deltakere i et fellesskap. Det hviler en etisk fordring på oss, sa Sterling under foredraget, og nå kan vi se at vi har kompetanse å møte den med.

Alle øvelsene vi jobber med i workshopen, bygger på noe gjennomarbeidet og skjematisk. Vi blir holdt fast i en stram ramme av professor Arjen Wals (professor i transformativ læring for sosio-økologisk bærekraft, ved både Wageningen universitet og NMBU). Målet er også her transformasjon, og vi får ark som viser hvor spenningene, dilemmaene og mulighetene ligger. Alle får i oppgave å reflektere over på hvilket nivå egen arbeidsplass befinner seg. Det er fire nivåer, fra fornektelse til transformasjon. Ingen mener at de ligger i de øverste sjiktene.

Jeg skjønner at jeg må dempe mitt mistenksomme blikk. Folk her er klare for å bidra.

«Det er fint å bruke denne skalaen», sier en av deltakerne, «for å finne ut hvor vi er». En annen berømmer programmet, sier det er en god miks. Alle jeg snakker med, er enige om at det er viktig å lære av hverandre, og jeg skjønner at jeg må dempe mitt mistenksomme blikk. Folk her er klare for å bidra, de er klare for tips, nye erfaringer og nye tanker, som viktige skritt på veien. Også de som ikke sitter i maktposisjoner, kan gjøre noe, lyder erkjennelsen, enhver kan bidra, og de kan være med og påvirke andre. Poenget er å jobbe nedenfra, dette er en samling for «bottom up-initiativ», og planen er at samlingen skal fungere gjennom hele året.

Alle er likevel ikke villige til å gå inn for en fullstendig økosentrisk vending. «Jeg liker kultur og det komfortable», sier en av dem jeg snakker med. Men er det nødvendigvis noe som står i kontrast til økosentrisme? Ved en ny samling kan man kanskje diskutere hva økosentrisme forutsetter og forplikter oss til, og jeg foreslår at man begynner med et klipp fra den fabelaktige og smellvakre dokumentarfilmen Microcosmos, fransk, fra 1996 og bygd på tekster av insektforskeren Fabre, som jeg støtte på i en bok av Henning Howlid Wærp, anmeldt i dette nummeret. Den viser livet til en mengde insekter, på svært nært hold og ved hjelp av intervallfotografering. Filmen får frem at det disse insektene holder på med, ikke er noe mindre viktig enn gjøremålene våre.

Det underliggende temaet for bærekraftsamlingen er dødsens alvorlig, livsens alvorlig. Arter utryddes i høyt tempo, kloden oppvarmes, plasten er blitt en bestanddel i kroppene våre og overalt i naturen. «Hva var drivkraften din som barn?» Hun jeg sitter rett overfor, svarer rettferdighet og nysgjerrighet. Jeg svarer en selvsagt glede over å være til. Drivkraft utmanøvrerer avmakt. Slik boks-tenkningen gjør at man ikke klarer å se hvordan alt henger sammen, skaper avmakten lignende begrensninger, ved at man lukker seg inne og dermed ikke kommer i berøring med det utenfor, som man jo bryr seg om. Vi må passe oss for alt som stenger for egne krefter og engasjement og den kjærligheten vi har til livet og alt det levende. Slik bør vi også tenke om utdannelsene. Hvert år ankommer titusenvis av unge mennesker universitetene og høyskolene, klare for opplæring. Nå skal de også lære om bærekraft. Bærekraft i høyere utdanning handler ikke bare om hvordan studiestedene driftes, men også om kunnskapen som overføres, og da på tvers av fag, som en felles tenkemåte, og den skal være integrert i alle studieprogrammene.

Jeg kjente det rykke litt til da vi kunne lytte til Anders Hammer Strømman, prodekan for bærekraft ved NTNU, snakke om hvordan man kan få bærekraft inn i teknologistudiene. Det er disse studentene som skal lage veiene, broene og skipene, sa han, og det var da det begynte å rykke. For her snakket han om folk som kommer til å stå nær avgjørelsene og nær naturen, fordi deres arbeid også er konkret. «Hva slags grunnkompetanse må alle disse ha», spurte Strømman, og nevnte kritisk tenkning, etikk og kunnskap om biologisk mangfold.

Kan en nettverkssamling for bærekraft i høyere utdanning si noe om hvordan en slik kompetanse bør utformes? Hvordan den må utformes, dersom vi skal få snudd en utvikling? Jeg tror det. Foruten kritikk og etikk må studenten også bli talt til, tenker jeg, og slik oppleve å være del av noe.

Andre dag gjør vi en øvelse hvor jeg ser hvor idealistisk og romantisk jeg tydeligvis er. Vi sitter i gruppe og har fått utdelt en meny med tre retter. Hva er det viktigste formålet til universitetene og høyskolene? Vi skal skrive ned alt vi tenker står i veien, og rundt meg ser jeg ord som finansieringsmodeller, konkurranseperspektiv, ansvarsfraskrivelse, kunnskapshierarki, oss/dem-tankegang, at de ansatte = maskiner. Og etter det skal vi lukke øynene. Vi skal ti år frem i tid, inn i en ønsket fremtid, der alt dette negative er borte. «Hva ser dere da?» «Hva slags stikkord kan det bli til?»

Hos meg spratt det frem idylliske bilder. Jeg så folk ute på campus, de så på plantene, gikk i små grupper.

Hos meg spratt det frem idylliske bilder. Jeg så folk ute på campus, de så på plantene, gikk i små grupper. De brydde seg om hverandres fag, så ting i sammenheng. Det var en letthet og god bruk av energi, et varmt lys lå over det hele. Det var ingen redsel. Hva de andre så, vet jeg ikke, men i plastbegrene lå blant annet stikkord som «tilstedeværelse», «fravær av resultatjag», «man tenker selv, ikke ute etter å ta hverandre», «samarbeid og samhold».

Kunnskapen har vi, og det nye paradigmet ligger klart og venter, har gjort det lenge. Det vi trenger, er å komme bedre i gang. Vi kan kjøre på med mange «vi skal», men viktigere er det å bevege. Hvordan endrer man et komplekst system? Ved at man ikke henger seg opp i det, tror jeg. Da trenger man heller ikke å underkaste seg det, men stige ut av det, hver og en, med ideene man har, kritikkene og viljen til handling. Alle på sitt vis, og slik viser man frem noe annet enn et rigid system, at det ikke er systemet som er det sentrale, men den enkelte i hans eller hennes pågangsmot, utforskertrang og kjærlighet.

Sånt kan man formidle til studentene. De vil kunne gjenkjenne det, merke at de blir talt til på et dypere plan, hvor vi alle har betydning. Det kan være lokkende. I tillegg vil man kunne se at man har den evnen Sterling kaller «response ability». Og da er man i gang.

Manglar forsking på oljeutfasing