Nyheter | Forskning i næringslivet
Publisert 15. januar 2026 kl. 09:27
Maritim sektor, energi, digitale finanstjenester og prosessindustri. Dette er næringer Norge er verdensledende i, forklarer NHO-topp Rebekka Borsch, når Forskerforum møter henne i NHOs lokaler på Majorstuen i Oslo.
– Men for å forbedre næringene må vi bruke kunstig intelligens enda mer. Da får vi forhåpentlig et forsprang, og vi kan produsere enda bedre produkter og tjenester, sier Borsch.
Når elleve av landets aller største bedrifter har signert en intensjonserklæring for å forske på industriell kunstig intelligens og kvanteteknologi, er det nettopp forbedret konkurransekraft som er målet.
– Vi når ikke opp til de store amerikanske selskapene innenfor plattformteknologi – der har toget gått – men vi har nisjer hvor vi faktisk kan ta posisjoner, men da må vi agere nå, sier Borsch.
– Er det dette som skal henge Norge på teknologikappløpet som Mario Draghi, tidligere italiensk statsminister og president for den europeiske sentralbanken, har etterspurt?
– Det er forhåpentlig ett av tiltakene som kan bidra til at vi blir mer konkurransedyktige og innovative innen viktige teknologier, men det er for tidlig å si hvordan det går. Det har vært fire måneder med arbeid for å få på plass en forpliktende felles ambisjon. Det er første gang såpass mange store bedrifter går sammen om et felles initiativ, og det er veldig bra!
– Dere kaller det en intensjonserklæring, men hvor forpliktende er egentlig det?
– Når man har gått ut i media, så er det rimelig forpliktende.
– Er det satt av penger til initiativet?
– Dette er et bedriftsinitiativ, så det må bedriftene fordele seg imellom. Det er også utenfor NHOs mandat. Vi har kun ledet møtene mellom bedriftene.
– Regjeringen har allerede bevilget én milliard kroner til KI-forskning og 750 millioner kroner til forskning på kvanteteknologi. Når dere først har samlet Norges største bedrifter, hvorfor ikke gå for noe annet enn det som allerede satses på?
– Ikke misforstå, de pengene er veldig bra, men det er lommepenger sammenlignet med hva som blir investert i store land, men også i Danmark og Sverige, som har investert milliarder i kvante og KI – mange ganger mer enn den ene milliarden vi har snakket om i snart to år. Det er et enormt behov for investeringer hvis Norge skal henge med, og investeringene må i større grad komme fra bedriftene, som vi håper dette initiativet skal utløse.
– Da regjeringen la penger på bordet til kvante-forskning, var det med mål om å stimulere til sterkere samarbeid mellom næringsliv og forskningsmiljøer. Er intensjonserklæringen deres respons?
– Ja, det er noe av det vi svarer på nå. Kvanteteknologi er en hel sekk med ulike teknologier. Det finnes et begrep fra utlandet som heter «quantum ready», bedriftene må være godt nok forberedt på å kunne ta i bruk en teknologi når den er anvendelsesklar. Et annet poeng er å utvikle kvanteteknologi i Norge. Norge har noen små, men sterke forskningsmiljøer, men disse miljøene må finne sammen med bedriftene. Målet er at forskningen skal føre frem til noe som kan brukes: en tjeneste, et produkt eller en ny sikkerhetsmekanisme.
– Vi har seks KI-sentre, Universitetet i Oslo og NTNU samarbeider om en kvante-klynge og ved Oslomet finnes en kvantehub. Er det virkelig her forskningen skorter?
– Det finnes veldig mye forskning, men i Norge har vi ikke klart å skape egenutviklede produkter og tjenester. I stedet tar vi i bruk andres teknologi. Vi har miljøene til det, men vi må koble de sammen. Spørsmålet er: skal vi være en ren underbruker av andres teknologi, eller skal vi være med på å skape teknologien selv?
– Vi har de siste ukene kjent på hvor usikker og uforutsigbar verden er. Hvor viktig har nasjonal sikkerhet og suverenitet vært for at dere har inngått samarbeidet?
– Det er helt klart et aspekt, men dette er også et initiativ for å se på verdiskapningsmuligheter. Det underliggende er at vi må få fart på teknologiutviklingen i Norge, særlig innenfor kvanteteknologi. Der nytter det ikke å komme på andre plass. Hvis et annet land knekker krypteringsteknologien, må vi være klare til å forsvare våre viktigste systemer.
– Er vi litt sent ute i kappløpet?
– Både ja og nei. Vi er sent ute i den forstand at andre har investert i kvanteteknologi lengre enn oss og kommet mye lengre. På den andre siden er dette en ganske umoden teknologi. Norge har som sagt noen styrker, der vi fortsatt kan ta en posisjon. Ikke alene, men sammen med andre: Norden, og på sikt, Europa.
– Avtalen skal «fjerne friksjonspunkter som bremser utvikling innen FoU og konkurransekraft». Hvilke friksjonspunkter hindrer bedriftene fra å forske?
– Ifølge bedriftene handler det om regelverk som ikke er oppdatert eller speiler den digitale samtiden vi lever i. Vi har en rekke innovasjonsvirkemidler, men det utløser ikke økte forskningsinvesteringer, og det er begrenset tilgang til effektive risikoavlastningsvirkemidler. La meg gi et eksempel: Forskningsrådet har støtteordninger til næringslivet, men pottene ble nesten tømt under oppryddingen til Ola Borten Moe. Det gjør at bedriftene lager veldig gode søknader, som egentlig kvalifiserer for støtte, men så får de ikke midler allikevel. Hvis en bedrift skal forske på noe nytt, så tar de en risiko. Mange land rundt oss er mye flinkere til å lage virkemidler som faktisk utløser at bedriftene investerer selv.
– Har du et eksempel vi kan la oss inspirere av?
– Finland har et utrolig spennende virkemiddel som de kaller lokomotiv. Staten peker ut en stor samfunnsutfordring de vil ha en løsning på, så lyser de ut – la oss si – 300 millioner kroner, samtidig som de forventer at bedriftene blar opp samme mengde penger. Da kan bedrifter, universiteter og forskningsmiljøer gå sammen om å søke om midler og jobbe med samfunnsutfordringen.
– Det kan noen ganger virke som staten må ta store deler av risikoen for at næringslivet skal forske. Tar jeg feil?
– Altså, næringslivet investerer masse i forskning, men nå er det en gang sånn at i resten av verden, så bidrar staten med risikoavlastning på en smartere måte enn i Norge. Det blir ofte en pekelek, nå må næringslivet gjøre sitt. Men det handler om å skape bedre koblingsbokser. Når OECD i sin landrapport for 2024 kritiserer Norge for at forskning brukes i liten grad til å skape verdiskaping, så er det en ganske tøff kritikk, synes jeg.
– Er vi for lite opptatt av forskning i næringslivet?
− Ja, politikerne og bedriftene ser i for liten grad den strategiske betydningen av forskning og innovasjon i næringslivet. Mange andre land bruker forskning som en strategisk brikke i det geopolitiske kappløpet: Bli best innen et forskningsfelt eller en ny teknologi eller skape produkter som gir markedsdominans, og på den måten påvirker samfunnsutviklingen. Utviklingen innen KI er et kremeksempel. Dessverre er denne dimensjonen fraværende i den norske samfunnsdebatten.
