Kronikk | Professoropprykk
Publisert 18. november 2025 kl. 13:38
Det er sjeldent en hører «jaja, men hun er så flink».
Utsagnet over er fra en kvinnelig førsteamanuensis ved Universitetet i Agder som vi har intervjuet i forbindelse med vår forskning på professorkvalifisering.
Hun snakker om vitenskapelig ansatte kollegaer som unngår lite meritterende arbeid, med æren i behold. Ifølge henne legger det å bli kategorisert som en «flink» forsker til rette for dette, og gjennom årene hun har vært ansatt ved universitetet mener hun å kunne se at menn oftere enn kvinner blir unnskyldt med at de «er så flinke» dersom de ikke bidrar så mye til lite meritterende arbeidsoppgaver.
I vårt samlede datamateriale fra samtaler med kvinnelige førsteamanuenser ved UiA, finner vi også andre som forteller om lignende kjønnsforskjeller i hvem som omtales som flinke, og som ser ut til å forstå denne situasjonen som urettferdig. Vi finner imidlertid også kvinner som ikke italesetter slike kjønnsforskjeller, og noen av disse tviler på sin egen flinkhet.
I intervjuer med ledere, på den andre siden, finner vi mange eksempler på at disse snakker som om noen vitenskapelig ansatte bare er flinkere enn andre, og som om de selv gjør objektive og nøytrale vurderinger av denne flinkheten. Mange konstaterer også at bestemte forskere er flinke, uten å begrunne dette.
En del lederes måte å snakke om flinkhet på har fått oss til å stusse.
For det første synliggjør forskningen vår mange betingelser som kan påvirke i hvilken grad vi akademikere fremstår som flinke forskere i relasjon til ledere og andre. Det kan for eksempel handle om tilgang på tid, i hvilken grad vi synliggjør og fremsnakker oss selv og i hvilken grad vi gjør akademisk virke som ligger tett på etablerte institusjonelle forståelser av kvalitet.
For det andre bruker vi selv mye tid og krefter på vurdering av forskningskvalitet, og ser det som usannsynlig at de nevnte intervjuede lederne alltid gjør grundige vurderinger av forskningen til dem de kategoriserer som flinke forskere.
For det tredje forstår vi det som umulig å komme til bunns i hvor flink en forsker egentlig er, basert på vurderinger av hens akademiske ‘produkter’ (som for eksempel publikasjoner) – som selvfølgelig sier noe om dette.
For det fjerde forstår vi det slik at vi ikke kan gjøre nøytrale og objektive vurderinger av kvalitet. I vår egen arbeidshverdag ser vi at vi akademikere har ulike forståelser av hva forskningskvalitet er, og vi forstår disse forståelsene som uunngåelig preget av våre ulike ståsteder – som fagpersoner og som mennesker. Vi mener med andre ord at det ikke går an å krype ut av våre egne kropper og de kontekstene vi har inngått og inngår i, og vurdere noens flinkhet ingenstedsfra. Det er alltid situerte mennesker som gjør kvalitetsvurderinger, og etter vår mening kan vi aldri kvitte oss med denne ‘menneskeligheten’ og ‘kontekstualiteten’.
I forskningen vår ser vi at vår menneskelighet og de kontekstene vi inngår i spiller en rolle på mange måter når vi akademikere vurderer andres faglige kapasiteter og potensial. Nylig publiserte vi artikkelen Professorpotensial? En nærstudie av en instituttleders «arbeid» for å bidra til førsteamanuensers professoropprykk ved Universitetet i Agder i Tidsskrift for kjønnsforskning. Her går vi tett på én enkelt instituttleders vurdering av ansattes professorpotensial og -modenhet og bidrag til deres professorkvalifisering. Det gjør vi for å vise et eksempel på de mange subjektive vurderingene som kan inngå i slik gjøren, og for å problematisere disse.
Vi viser og problematiserer også hvordan ‘professoropprykksarbeidet’ denne instituttlederen gjør, ser ut til å være formet av en rekke institusjonelle forhold. Ved UiA – og antakeligvis også ved andre universiteter – ser flinkhet som nevnt ut til å ofte forstås som en essens som enkelte akademikere er bærere av, fremfor som noe som også er sosialt formet. Mange ser som nevnt også ut til å tenke at de selv kan gjøre objektive og nøytrale vurderinger av flinkhet.
Disse institusjonelle forholdene legger vi særlig vekt på i artikkelen. Vi håper den synliggjør at ‘det menneskelige’ og ‘det institusjonelle’ er tettere koblet enn vi kanskje liker å tro.
Forhåpentligvis bidrar artikkelen til refleksjon rundt sosiale og institusjonelle prosesser som kan bidra til at noen forskere fremstår som flinkere enn andre, og også til refleksjon over hvordan vi selv inngår i disse prosessene, på måter vi kanskje ikke er helt bevisste på.
Uten slik refleksivitet er sjansen stor for at vi bidrar vi til å reprodusere de maktforskjellene som fremdeles preger universitetene, og som blant annet sannsynligvis bidrar til at færre kvinner enn menn forstår seg selv som flinke – og oppfattes av andre som flinke.
