Kronikk | Høyskolen Kristiania
Publisert 23. februar 2026 kl. 14:36
Er det en motsetning mellom undervisning, formidling og forskning? Nei, svarer rektor Trine Meza og Morten Irgens. Likevel peker de på ubalanse og behov for å styrke forskningen. Når forskning må prioriteres opp, kan det oppfattes som om undervisning og formidling nedprioriteres.
Meza og Irgens svarer på Elin Ørjasæters spørsmål om universitetsambisjonen driver kostnadene ved Kristiania opp. De gir henne delvis rett. Samtidig fremstiller de utviklingen som uunngåelig og viser til skjerpede kvalitetskrav fra NOKUT og internasjonal konkurranse om forskningen. Videre skriver Meza og Irgens: «Kan vi trekke en linje fra disse observasjonene til en konklusjon om at høyskolenes universitetsambisjoner er problemet? Nei, mener vi. Det er som å skylde på reisen fordi kofferten ble for tung. Kofferten kan pakkes om, men reisen er nødvendig.»
Kanskje er det riktig å pakke kofferten på nytt. Opplevelsen er at den pakkes om gang på gang. Kanskje er kofferten for liten. Kanskje vil vi ha med for mye på turen og strever med å prioritere. Til slutt bruker vi så mye tid på pakking at det ikke blir tid til å reise.
Det er press på kostnadene. Kristiania er ikke noe unntak i UH-sektoren. Samtidig er situasjonen annerledes fordi studentenes skolepenger er en viktig inntektskilde. Opptak av nye studenter påvirker både inntekter og kostnader. Kostnadspresset ved Kristiania skyldes mer enn universitetsambisjonen. Fusjoner, byggeprosjekter, økende administrasjon og omorganiseringer har også hatt betydning for kostnadene.
Budskapet fra ledelsen, slik også Ørjasæter formidler det, er at vi må redusere kostnader, hente mer ekstern finansiering og publisere mer. Jeg kjenner meg igjen i det Ørjasæter skriver. Både Ørjasæter og jeg ble ansatt for å undervise. Det var en stor overgang fra «å jobbe i næringslivet» til å undervise. Samtidig er det studentene jeg brenner for. Grunnen til at jeg står opp om morgenen er å gi studentene den beste læringen og bidra til at de på sikt blir dugelige arbeidstakere.
Prioritering av forskning er nødvendig, men mange undervisere opplever at kravene til publisering er krevende å kombinere med undervisningsrollen. Det handler om ulike kvalitetskrav og tidsbruk, ikke om å velge det ene fremfor det andre.
Meza og Irgens leser Ørjasæter som om hun hevder at «alt var bedre før», med mer undervisning og mindre forskning. Slik jeg forstår hennes kronikk, handler den snarere om endrede prioriteringer enn om nostalgi. Spørsmålet er ikke om vi skal velge bort forskning, men hvordan vi finner en bærekraftig balanse mellom forskning, undervisning og formidling. Å påpeke at få leser forskningsartikler, er ikke det samme som å hevde at fortiden var bedre. Undervisning og formidling er, på linje med forskning, et lovpålagt ansvar etter formålsparagrafen §1 i UH-loven fra 2024.
Slik jeg oppfatter Ørjasæter, stiller hun spørsmål ved ressursbruken, særlig når det kommer til å søke ekstern finansiering av forskning, samtidig som hun løfter frem betydningen av å utdanne kandidater arbeidslivet trenger, og av det å delta aktivt i samfunnsdebatten.
Nei, det var ikke bedre før, bare annerledes. Omgivelsene endrer seg. Da må også Kristiania endre seg. Vi er vant til endringer på Kristiania. Jeg har kolleger som underviser i endringskompetanse. Vi forbereder våre kandidater for et arbeidsliv der endringene kommer, enten du vil eller ikke. Dette handler ikke om at alt var bedre før eller motstand mot endring.
Alle organisasjoner kan sees som et system. Det kommer input, så skjer det en bearbeiding i organisasjonen, og så output. Kristiania produserer, som alle andre i UH-sektoren, output på tre områder: Forskning, undervisning og formidling.
Kristiania er effektive i undervisningen. Vi har rundt 45 studenter per faglig årsverk. Det er det dobbelte av det mest effektive av dagens universiteter, Universitetet i Innlandet. Det er mer enn fire ganger så mye som snittet for universitetene.
Effektivitet, studenter per faglig årsverk og forskningspoeng sier lite om kvalitet. Det er vanskelig å se hvordan ytterligere effektivisering av den kan bidra til bedre læring for studentene. I Studiebarometeret fra NOKUT klager allerede studentene på at det er dårlig med tilbakemeldinger fra oss som underviser på Kristiania, slik som de også gjør i resten av sektoren.
Kristiania er også flinke til å formidle. Det dukker opp kolleger i alle kanaler. Ørjasæter er en av de som er flinkest til dette, både når det kommer til fag, men også underholdning.
Det er på forskning og innovasjon det skorter. Kristiania hadde i 2024 et gjennomsnitt på 0,77 publikasjonspoeng per vitenskapelig ansatt. Til sammenligning har universitetene i Norge et gjennomsnitt på 1,22 publikasjonspoeng per vitenskapelig ansatt, mens Handelshøyskolen BI har 1,27. Det er klart at Kristiania trenger flere publiseringspoeng for å bli et ordentlig universitet.
Grunnen til at jeg står opp om morgenen er å gi studentene den beste læringen og bidra til at de på sikt blir dugelige arbeidstakere.
Hvis vi ser organisasjonen som et system med input, bearbeiding og output, må vi spørre om balansen mellom dem. Det tar tid å utvikle forskning og hente ekstern finansiering. Samtidig går betydelige ressurser til interne prosesser som fusjoner, omorganiseringer, nye strukturer, møter, kontroll, rapportering og administrasjon. Når den interne bearbeidingen blir omfattende, blir det mindre tid til output i form av forskning, undervisning og formidling.
Her er koffertmetaforen til Meza og Irgens treffende. Noe ompakking kan være nødvendig når kravene endres. Problemet oppstår når kofferten pakkes om gang på gang. Spørsmålet er om all denne omorganiseringen faktisk gir mer forskning, undervisning og formidling, eller om vi bruker for mye tid på å forberede reisen og for lite på å gjennomføre den.
Noen ganger oppleves arbeidet ved Kristiania som et hamsterhjul. Vi løper fortere og fortere, men kommer ikke videre. Hvis vi blir flinkere til å prioritere output, kan vi kanskje styrke både forskning og undervisning samtidig. Mitt inntrykk er at mye tid går til prosesser, strukturer og kontroll, og at dette reduserer tiden brukt til forskning, undervisning og formidling. Med andre ord, for mye pakking og for lite reising.
Både Ørjasæter og jeg har erfaring fra næringslivet før vi ble ansatt i undervisningsstillinger på Kristiania. Jeg kjenner meg igjen i det Ørjasæter skriver om det å begynne i akademia.
Jeg synes jeg forskning og faglig utvikling er gøy. Det er noe jeg liker og er motivert for å gjøre. Det at jeg har mulighet til å drive med forskning og faglig utvikling var en av grunnene til at jeg valgte å jobbe ved Kristiania. Selv om det er få som leser forskningen, er det både viktig og nyttig å drive med forskning.
Samtidig tenker jeg at det er viktig å være realistisk. Er det riktig bruk av ressurser at vi som er ansatt for å undervise skal prioritere til å skrive søknader for å få finansiering fra Forskningsrådet eller EU-midler? Trolig er det en professor, ikke en høyskolelektor med erfaring fra næringslivet, som bør fronte slike søknader.
Konkurransen om jobbene innen akademia er hard. Når vi lyser ut stillinger, får vi søknader fra hele verden. Det er folk med doktorgrad fra gode institusjoner som har publisert i de beste journalene. Selvsagt skal vi ansette en del av disse flinke forskerne med internasjonal erfaring. Spørsmålet er om vi klarer å være et universitet som er relevant for arbeidslivet i Norge hvis balansen blir feil den andre veien, og vi bare er opptatt av forskning.
Det er en fordel om Kristiania klarer å kombinere det å ha folk med praktisk erfaring inne i klasserommet, ha folk som er flinke til å formidle og er synlige i alle flater, samtidig som vi driver med relevant forskning.
Hvis Kristiania skal klare å bli et universitet som er relevant for det norske arbeidsmarkedet, slik vi har ambisjoner om, holder det ikke å ansette de flinkeste forskerne. Kristiania trenger folk som «har møkk under neglene» og erfaring fra arbeidslivet. Det er få som har mer møkk under neglene og er i stand til å formidle denne erfaringen, som Ørjasæter.
Når vi spør arbeidsgivere som ansetter kandidater fra Kristiania, svarer de jeg har snakket med at de er mer opptatt av ferdigheter enn kunnskap. Arbeidsgiverne ønsker å ansette folk som kan kommunisere, samarbeide, være analytiske og nysgjerrige, og lære nye ting og løse problemer. Selvsagt skal de også kunne faget de har studert, men det virker som om arbeidsgiverne er mer opptatt av å få kandidater med dannelse enn utdannelse. Her tror jeg undervisere som Ørjasæter har sin styrke.
Kristiania har en ambisjon om å bli arbeidslivets universitet. Da er det som Ørjasæter skriver interessant å høre hva arbeidsgiverorganisasjonene mener er relevant kompetanse som et arbeidslivsuniversitet skal tilby.
Kristiania trenger folk som «har møkk under neglene» og erfaring fra arbeidslivet.
Meza og Irgens nevner MIT som et eksempel som klarer å kombinere forskning og undervisning. Som begrunnelse viser de til at MIT har et motto som kan oversettes til norsk som sinn og hånd. MIT er en fantastisk institusjon og et forbilde for mange. Samtidig føles det litt pretensiøst å sammenligne Kristiania, som ønsker å bli et universitet, med et av de beste universitetene i verden.
For å koordinere hendene kreves det et klart sinn. Det er ikke studentene, undervisning og formidling som bør nedprioriteres. Det er tid brukt til administrasjon og interne prosesser forrykker balansen. Det er bedre å gi flinke undervisere og forskere de beste forutsetningene for å lykkes i jobben. Hvis Kristiania skal bli et universitet, må vi tenke lurt. Det kan ikke være slik at vi må bruke tid på å pakke en liten koffert igjen og igjen. Nei vi trenger en koffert med hjul som er stor nok til at vi kan dra på reise, uten at det blir for tungt. Da holder vi sinnet friskt, samtidig som hånden slipper å løfte en tung koffert. En koffert med hjul kan trilles.
