Kronikk | Opprykk
Publisert 11. februar 2026 kl. 10:23
Siden 2021 har NorCam-utredningen som Universitets- og høgskolerådet (UHR) laget, gradvis blitt innført i sektoren. Det virker imidlertid som at adaptering og implementering tar sin tid.
Deres påpekning er også gyldig for sektoren i sin helhet.
Ny forskrift for ansettelse og opprykk ble innført i en to-stegsprosess, med to sett av forskrifter i perioden 1.8.24 og påfølgende år. Forskriftsendringen har store konsekvenser for hvordan bedømmelse av kompetanse bør foregå.
Det vil passe å beskrive situasjonen som at sektoren er i et interregnum – en forvirret periode der gamle og tilvante tenkemåter etablert etter forrige store forskriftsrevisjon i 2006 skal brytes mot nye og reviderte forståelser i nye forskrifter og retningslinjer i 2024.
En del forhold peker på at selve prosessen fra 2006 og framover ikke har vært plagsomt logisk eller rasjonell.
Mange klaget på at forskriften den gang var utydelig og lite å gå etter. Følgelig laget UHR en veileder for det som nå kalles dosentstigen. UHRs ulike fagråd lagde spesifikke veiledere for professoropprykk.
De fleste reviderte sine veiledende dokumenter etter den mindre forskriftsrevisjonen i 2019, der kravene til pedagogisk kompetanse ble betydelig oppjustert.
Unntaket, så vidt jeg kan se, er faggruppen Samfunn, som etter forespørsel til UHRs kontakt på området, har lagt sin veileder fra 2013 i skuffen – uten å erstatte den.
Ettersom NorCam-arbeidet er fulgt opp på lærestedene, er bredden og beskrivelsen av meritterende virksomhet utdypet.
Veilederen UHR laget i 2025 for dosentstigen inneholder konkretiseringer for denne karriereveien, men arbeidet med professorstigen synes å hvile på lokale tolkninger av NorCam.
Implementeringsreisen fra NorCam-utredningens intensjoner gjennom lærestedenes omsetting til egen organisasjon, til lokale HR-enheter og fakulteters tolkninger, og videre til medlemmer av vurderingskomiteer – er imidlertid lang.
Tidlige observasjoner tyder på at verken vurderingskomiteer eller fakultetsadministrasjoner har tatt fatt på realiseringen av intensjonen om at tilsetting og opprykk i større grad for professorstigen skal bygge på andre forhold enn bibliometri.
Følgen kan bli at de gamle forstillingene om kompetanse for ansettelse og opprykk lever i beste velgående og at søkere med naiv tro på at kriteriene er endret, blir lurt.
Både vurderingskomiteer, lokale HR-enheter og fakultetsadministrasjoner trenger en oppdatering og opplæring av hva implementeringen av NorCam-initiativet betyr.
Det ligger et betydelig forvaltningsmessig ansvar på å granske vurderingskomiteenes tolkning av de nye retningslinjene og rydde bort utslagene av forlatte posisjoner.
