Publisert 26. august 2025 kl. 11:52
– Det kommer og går i bølger, kan man si. Det er perioder hvor det er litt mer stille, og perioder hvor der er litt mer fart i det. I sommer har det vært litt fart i det. La oss si det på den måten, sier Rebecca Lund, leder for Senter for tverrfaglig kjønnsforskning ved Universitetet i Oslo.
Kjønnsforskning har balet med kritiske stemmer «så lenge kjønnsforskning har eksistert», sier Lund. Hjernevask-debatten i 2010, var én topp, og i dag er vi kanskje inne i en annen. Mye av bakteppet for dagens diskusjon kan tilskrives Donald Trump, MAGA og hans krig mot akademia. Og selv om norske politikere ikke har den samme vanen med å blande seg inn i forskning og utdanning, og heller ikke har en velgermasse som krever det, kommer man ikke unna at det er noen holdninger som florerer, ifølge Lund.
I sommer ble «kjønn, seksualitet og mangfold» karakterisert som et «tullestudium» av Høyre-politiker Peter C. Frølich. Også Sylvi Listhaug, lederen for det største partiet på borgerlig side, har den siste tiden pekt på at offentlige penger ikke bør gå til smale studier som ikke er etterspurt i arbeidsmarkedet.
Listhaug konkretiserte det nylig i Khrono: «kjønnsstudier og den type ting».
– Det er folk som kritiserer oss og ønsker mer styring av universitetene, samtidig som de ønsker mest mulig frihet. Det gir ikke mening. Akkurat nå, rett før valget, kan Listhaug i beste fall innkassere noen billige poenger med utsagnene sine. I verste fall kan hun legitimere angrep på kjønnsforskningen, sier Lund.
Når Forskerforum spør Lund hvordan hun og kollegaene kjenner den økte oppmerksomheten på kroppen, er Lund varsom med å svare. Hun understreker at langt fra alle kjønnsforskere blir utsatt for negativ oppmerksomhet, men at det vekker bekymring innad i fagmiljøet når enkeltpersoner rammes. Forskerne som blir utsatt for kritikk må selv bestemme om og hvordan de skal snakke om det, mener hun.
Hun utdyper:
– Det handler om å bli gjenstand for diskusjoner i nettforum man ikke har lyst på oppmerksomhet fra, at man forfølges eller trues via sosiale medier, eller at det oppstår usikkerhet om folk uten gode hensikter kommer til å møte opp uanmeldt når vi skal undervise eller innlede på konferanser, sier Lund.
– Vi må ta forbehold fordi diskusjonsklimaet kan bli verre. Hvem og hva som anses som legitimt å gå til angrep på, kan endre seg raskt.
Lund stusser over hvordan noen blåser opp hvor stor innflytelse fagfeltet faktisk har. Hennes eget senter ved UiO tar årlig imot ti masterstudenter, 25 bachelorstudenter, samt enkeltemnestudenter.
– Det er et eller annet uproporsjonalt når noen sier at vi liksom har så enormt mye makt. Altså, hvis man ser på oss rent kvantitativt og som utgiftspost, så er vi ikke spesielt store.
– Føler du at deres forskningsfrihet er truet?
– Jeg føler at all forskningsfrihet er truet på nåværende tidspunkt, ikke bare kjønnsforskning, men generelt humanistisk og fortolkende samfunnsvitenskapelig forskning. Fri forskning er under press til fordel for mer nyttemaksimerende tankegang, sier Lund.
– Men det er klart, vi kommer også i søkelyset fordi kjønnsforskningen får negativ oppmerksomhet fra enkeltpersoner. Kjønnsforskere tenker seg ekstra godt om før de deltar i den offentlige debatten. Der har det vært en endring, det er det ingen tvil om.
Forskerforum har forsøkt å få en kommentar fra Sylvi Listhaug, men hun er travel med valgkamp og har ikke vært tilgjengelig. I stedet tyr vi til Frps mann i utdanningskomiteen, Himanshu Gulati. Han vil verken «fremheve eller nedsnakke» kjønnsforskning, men sier seg enig i at politikerne må prioritere tøffere både innen høyere utdanning og forskning. Universitetene må satse på de sektorene der Norge «skriker etter hoder og hender», er hans budskap.
– Vi ønsker oss bort fra en situasjon der høyere utdanningsinstitusjoner prioriterer billigere studier framfor det samfunnet trenger mest. Vi ønsker en prioritering nettopp for å unngå en feildimensjonering, en dimensjonering som tar innover seg det næringslivet trenger, sier Gulati, som ser for seg en lignende modell som de har i Danmark, der utdanningstilbud styres etter arbeidsledigheten for de uteksaminerte.
Frp ønsker ikke bare mer politisk styring av høyere utdanning, men også innenfor forskningen.
– Vi vil i større grad forske på områder som gir verdiskapning og der det er behov for arbeidsplasser i framtiden.
– Frp er opptatt av valgfrihet. Hvorfor skal det være mindre valgfrihet her?
– Valgfrihet er bra, og vi heier på den frie forskningen, men politikerne har også et ansvar for at skattebetalernes penger brukes mest mulig riktig for samfunnet. Derfor er det riktig at politikerne prioriterer, sier Gulati.
Lund er ikke med på at kjønnsstudier-studentene ikke er nyttige for samfunnet. Studentene ender for eksempel med å jobbe med likestilling og mangfold i kommunene eller i hjelpeorganisasjoner som Ressurssenter for menn eller Blå kors, forteller hun.
– Mange av de sosiale problemene vi står overfor som samfunn krever kjønnsperspektivene for å forstå hva som skjer. Hele kjønnspolariseringen i vårt demokrati er jo vesentlig å forstå fra et faglig perspektiv, sier Lund.
– Det er stort behov for sykepleiere, lærere og ingeniører. Hvorfor skal kjønnsstudier få like mye penger som slike studier?
– Men det blir ikke gitt like mye penger til kjønnsforskning, for vi har ikke like mange studenter. Disse studiene konkurrerer ikke med hverandre. Verken Listhaug eller andre politikere kan forutse hva slags kompetanse næringslivet trenger, sier Lund.
Mens mannlige studenter vil begrense mangfold, likestilling, LHBT og rasisme som del av forskning og undervisning, er gutter i ungdomsskolealder mer skeptiske til likestilling enn før. Frp har aldri hatt så høy oppslutning hos studenter som nå. Noe er i gjære, men hva handler det om?
– Vi står i en situasjon hvor vi blir nødt til å forstå litt mer om hva slags fenomen vi står overfor. Hvilken karakter har kritikken, hva driver den, hva betyr det og hvor voldsomt er det? Man kan godt konkludere med at det er et uttrykk for en voksende anti-gender-bevegelse, men det er ikke nødvendigvis bare det, sier Lund.
– Betyr det at du ikke er særlig bekymret?
– Vi ser at det er en voksende tendens, og jeg tar det seriøst. Men det er en balanse mellom å ta det seriøst og å forstå fenomenet, og å finne ut hvordan vi som fagfelt skal forholde oss til det. Og hvordan vi skal gjøre det på en måte som ikke bare ender i en form for forsvarsposisjon og økt polarisering, sier hun.
– Men nei, det er ikke fordi jeg er ukritisk eller ikke er bekymret, fordi jeg kan jo se konsekvensene av disse tendensene blant mine egne folk, sier Lund.
Les også:
