Mange ph.d.-kandidater sliter psykisk, ifølge studie.  – Mange veiledere har ikke nok kompetanse på psykisk helse, sier Aslak Hjeltnes i Akademiet for yngre forskere.

Å skrive doktoravhandling kan være litt av en påkjenning, og noen ganger går det på helsa løs.

– Mange er veldig lei seg. Det er vanligere at folk sitter og gråter, enn at de ikke gjør det. De føler seg fanget i en situasjon de ikke vet hvordan de skal komme seg ut av, sa Kristine Mollø-Christensen i bedriftshelsetjenesten ved Universitetet i Oslo til Forskerforum tidligere denne uken. Bedriftshelsetjenesten tilbyr samtaler for stipendiater. Mange er fortvilte over situasjonen sin.

– Forventes at du skal jobbe hardt

Aslak Hjeltnes. Foto: Akademiet for yngre forskere

Ifølge en fersk belgisk studie har ph.d.-kandidater større sannsynlighet for å få psykiske problemer enn andre. De opplevde gjerne at under et konstant press, at de følte seg ulykkelige og deprimerte, at bekymringene ga dem søvnvansker og at de ikke klarte å finne glede i aktiviteter i hverdagen.
Tilsvarende undersøkelser for norske ph.d.-kandidater finnes ikke.
– De fleste kjenner til noen eller mange som har kjent på dette. Vi har bare anekdotisk kunnskap om det. Men det er litt forventningen i akademia at man skal jobbe hardt og ofre mye, og at det er noe mer enn en ni til fire-jobb, sier førsteamanuensis Aslak Hjeltnes i klinisk psykologi ved Universitetet i Bergen.

Hjeltnes, som er medlem av Akademiet for yngre forskere, skrev forrige uke et innlegg på Forskning.no om unge forskere som sliter psykisk.

«God forskning drives av lidenskap, og krever hardt arbeid. Men usunne arbeidsforhold og psykisk lidelse kan hindre god forskning. Vi trenger mer systematisk kunnskap om psykisk helse og lidelse i norsk akademia. Er tiden moden for en større undersøkelse av psykisk helse blant PhD-stipendiater i Norge?», skrev han.

Menneskelig bakside

– Jeg tenker at den økte konkurransen vi ser i akademia, har en menneskelig bakside. Den mangler vi kunnskap og en offentlig samtale om. Dette er definitivt noe vi må undersøke i Norge også, sier Hjeltnes til Forskerforum.
Han tror det er mange stipendiater som ikke får god nok oppfølging når de får det vanskelig.
– Mange veiledere har ikke god nok kompetanse til å følge opp psykososialt stress og psykisk helse. Det er vanskelige spørsmål for en veileder å gå inn i. Jeg tror institusjonene må få mer kunnskap på bordet, for så å diskutere hvem som har ansvar for å ivareta dette. 

– Tror du stipendiater i Norge er mer utsatt for psykiske vansker enn andre?

– De er i en situasjon med mye usikkerhet, høyt arbeidspress og mye ansvar. Å være i en situasjon med høye arbeidskrav over lang tid, og samtidig ikke føle at man selv har kontroll, vet vi at ikke er sunt for oss. Det kan gi økt risiko for psykiske og fysiske helseplagerproblemer, sier han.

Les også: Arbeidsledige får ikke jobbe med doktorgraden sin på fritiden

Har falt ut av arbeidslivet

– Vi har hatt folk til samtaler som har falt ut av arbeidslivet som følge av arbeidet med doktoravhandlingen, sa Kristine Mollø-Christensen ved UiO til Forskerforum tidligere denne uken.
–  Hva forteller de dere?
–  Det starter ofte med at de sier at de ikke skjønner hvordan de skal komme seg videre i arbeidet med oppgaven. Mange har begynt å lure på om de egner seg for dette. Mange har fått veldig dårlig selvtillit, og lurer på hvorfor i all verden de har blitt ansatt som stipendiat. De tenker at de ikke kan noe som helst. I de fleste tilfellene har de blitt sykemeldt i en eller annen prosent, eller heltidssykemeldt.
Mange føler seg alene.
– Når det er stressrelaterte plager, sier de ofte at det er vanskelig å strukturere hverdagen sin. Det andre er at de føler seg veldig alene. Mange føler at de får lite sosial og faglig støtte der de er.

Les også:

Når doktorgraden blir for vanskelig