Av Knut Ole Lysø, leder av Forskerforbundets forening for lærerutdanning
Publisert 3. juni 2014 kl. 12:36
Knut Ole Lysø, leder av Forskerforbundets forening for lærerutdanning.
Lærerne i skoleverket (KS-området) har kjempet en lønnskamp i mange år og har delvis fått gjennomslag for sine krav. Det er bra! Lærernes lærere derimot, universitets- og høgskoleansatte, er en gruppe som på ingen måte har nådd opp lønnsmessig.
La oss ta for oss to personer, A og B, med samme utdanning og mer enn 16 års ansiennitet. A jobber i skoleverket som lektor med opprykk, B jobber som høgskole- eller universitetslektor. A hadde per oktober 2011 en minsteavlønning på 527.000 kroner. B jobber innen lærerutdanning, og hadde en minsteavlønningen på 464.300 kroner.
Lærernes lærere tjente altså minst 63.000 kroner mindre i 2011 enn sine kolleger i skoleverket. Eksemplet avspeiler det faktum at staten ikke betaler for kompetanse. I 2014 vil minstelønnen for lektorene i skolen være 583.100, mot høgskolelektorens 490.600. I løpet av denne tiden har forskjellen mellom A og B altså økt til 92.500 kroner. I praksis er forskjellen enda større da skoleverket har avlønning for klasseledelse med mer. I universitets- og høgskolesystemet finnes ikke slike akkordsystemer.
Dette er dessverre ikke en ny trend, men en utvikling som en kan registrere fra slutten av 1980-årene. Dette er heller ikke skjevheter som har skjedd ved tilfeldigheter, men et resultat av en bevisst politikk fra statens side: Med åpne øyne lønnes lærernes lærere relativt dårligere, og dette gapet blir større og større.
Jeg har også undret meg over hvordan denne skjevfordelingen har kunnet skje selv om en både i KS-området og i staten holder seg noenlunde innenfor de samme rammene for lønnsoppgjørene. Svaret på det siste er at innenfor KS-området får ikke alle gruppene av offentlig ansatte like store tillegg, men lærerne har fått og får mer enn andre. Dette har skjedd over lang tid. Ved lønnsdannelse i staten har en ved sentrale forhandlinger også et virkemiddel som kan gi samme effekt, nemlig justeringsoppgjør, der en ved enighet mellom partene kan løfte spesielle grupper.
Faktum er at staten som forhandlingsmotpart i flere år har nektet å gå inn på en slik avsetting. Et klarere bevis på en uvilje til å rette opp skjevheter kan en ikke be om.
Bildet i høgskole- og universitetssektoren blir ytterligere forverret om en tar i betraktning de som erverver seg høyere kompetanse gjennom en doktorgrad. Som det framkommer av det som er sagt over, er dette rene tapsprosjekter økonomisk for den enkelte, men representerer faglig kunnskap som staten har god nytte av, ikke minst gjennom de faglige krav Nokut setter for undervisningsvirksomhet i høgskole- og universitetssektoren. Vi ser konsekvensen av denne lønnsdiskrimineringen nå. Rekruttering av undervisere til for eksempel ingeniørutdanningene har lenge vært vanskelig på grunn av konkurransen fra det private næringsliv.
I disse tider ser vi at kvalifiserte søkere til undervisningsstillinger i lærerutdanningene takker nei og heller velger en stilling i skoleverket. Samtidig vet vi at det i universitets- og høyskolesektoren vil skje en naturlig avgang av ansatte med solid kompetanse i løpet de neste årene. Hvilke konsekvenser vil en slik utvikling ha for kunnskapsnasjonen Norge?
knut.o.lyso[at]hist.no
Debattinnlegget ble først publisert i Klassekampen, 03.06.2014.
