Annonse
Annonse

Likestilling

– Vi har en jobb å gjøre med likestilling

Av Aksel Kjær Vidnes

Publisert 7. januar 2019

Som én av tre kvinner i sitt fagmiljø måtte Anne Borg sitte i all verdens komiteer for å fylle kjønnskvoten. Nå mener hun oppmerksomheten må rettes mer mot mennene.

Mens jentene får tilleggspoeng når de søker seg til en rekke av NTNUs utdanninger, får ikke guttene tilsvarende på studier der gutter er underrepresentert. I stedet arrangerer NTNU en guttedag (som altså varer i to dager) etter mal fra tidligere års jentedager. Målet er å få videregående elever av et bestemt kjønn til å interessere seg for bestemte fag. NTNUs prorektor for utdanning Anne Borg trengte aldri noen jentedag eller kjønnspoeng for å skjønne at realfag var hennes vei i livet. Men det hjalp med en likestilt mann for at hun skulle kunne få den karrieren hun fikk.

– Hvorfor trenger gutter en egen dag på NTNU?

– NTNU har hatt jentedag rettet særlig mot teknologistudier i en del år. Det har vært et veldig populært tiltak, og vi ser en bedring i jenteandelen på teknologi over tid. Etter at NTNU fusjonerte med de tidligere høyskolene i Gjøvik, Ålesund og Sør-Trøndelag, har vi fått en stor bredde av helseutdanninger, som er veldig kvinnedominerte. Så i år har vi satt i gang et prosjekt med en guttedag i helse- og sosialfag.

– Dere gir to kjønnspoeng til jenter som søker ulike studier innenfor ingeniørfag, teknologi og maritime fag. På sykepleierutdanningene er kjønnsbalansen verre enn på ingeniør. Hvorfor får ikke gutter kjønnspoeng, som jentene har fått, når de søker seg til kjønnsdelte studier?

– Vi har hatt kjønnspoeng for kvinner på teknologiutdanningene i mange år. Det er bare et par år siden lovverket ble endret slik at det ble mulig å gi tilleggspoeng for gutter også. Men institusjonene kan ikke selv velge å innføre tilleggspoeng; vi må søke Kunnskapsdepartementet. Retningslinjene fra departementet sier at vi må prøve andre tiltak først. Hvis de tiltakene ikke hjelper, vil vi vurdere å søke om å få innføre kjønnspoeng.

– Jeg får inntrykk av at det er mer snakk om kjønnsdiskriminering av menn den siste tiden. Er det noe i det, at menn ikke har blitt like mye prioritert på områder der kvinner ville blitt prioritert dersom de var i mindretall?

– Lovverket har vært rettet mot likestilling for kvinner inntil for rimelig kort tid siden. Det er et likestilt lovverk nå, for eksempel når det gjelder tilleggspoeng. Jeg tror bevisstheten er i ferd med å endre seg. Men vi har en jobb å gjøre med å gi menn innpass i det som tradisjonelt har vært kvinnedominerte yrker. På samme måte som vi har hatt en jobb å gjøre med å få kvinner inn i mannsdominerte fag.

– Er det noen annen motivasjon til å øke andelen gutter på helsefag annet enn at rett skal være rett?

– Et mer balansert arbeidsmiljø er bra. Og jeg ser ingen argumenter for at gutter ikke skal ha en like stor rolle innenfor helsefag som kvinner har. Det er viktig at begge kjønn er representert, og pasienter av begge kjønn bør møte helsearbeidere av begge kjønn.

NTNUs doktorpromosjon i Hovedbygningens aula på Gløshaugen. Nye doktorer kreeres, æresdoktor utnevnes og ærespris utdeles. Prorektor for utdanning Anne Borg. Foto: Thor Nielsen/NTNU

– Det er viktig at folk velger å studere fordi de er interessert i det, ikke fordi naboen sier det er eller ikke er en jentejobb, sier Anne Borg. Arkivfoto: Thor Nielsen / NTNU

– Handler det ikke også om hva unge folk har lyst til å bli?

– Ja, det gjør jo det, og de skal selvfølgelig velge etter egne interesser. Vi skal bidra til at de tar så opplyste valg som mulig. Når vi jobber med rekruttering, handler det om å informere om hva slags yrker utdanningene åpner for. Mange opplever i ulike sammenhenger å bli møtt med en holdning om at det å være sykepleier handler om å skifte bleier på pasienter. Sykepleieryrket er noe helt annet enn det.

– Du tror ikke gutter og jenter tar valg basert på ideen om at gutter liker ting og jenter liker mennesker?

– Hvis man tror at ingeniørfag ikke har med mennesker å gjøre, har man en snever fortolkning av hva disse fagene handler om. De handler blant annet om å bidra med løsninger for samfunnet til det beste for mennesker. Og i dag har sykepleieryrket store teknologiske innslag, som gjenspeiler behovene i dagens sykehus- og helsesektor.

– Så den skjeve rekrutteringen til de tradisjonelt kjønnsdelte fagene handler utelukkende om at gutter og jenter har mangelfull informasjon om hva studiene og yrkene innebærer?

– Nei da, jeg tror ikke det. I mange tilfeller er det også snakk om rollemodeller. Det vi har sett på fagområder der kvinner er underrepresentert, er at rollemodeller er viktig for de valgene de unge gjør. Rollemodeller gjør at man kan identifisere seg med ulike typer yrker.

– Jentedager. Guttedager. Kan vi ikke få studere sykepleie og partiklene våre i fred uten å være kjønn?

– Haha. Generelt er rekrutteringsarbeidet vårt så kjønnsnøytralt som mulig, men samtidig har vi en oppgave i å bidra til bedre kjønnsbalanse i arbeidslivet, og da er jente- og guttedager et virkemiddel. Dette er et tiltak man kan velge eller ikke velge å være med på. De som har deltatt på jentedagen, har syntes at det var et veldig positivt tiltak. Mange har tenkt på teknologistudier allerede, og jentedagen har bidratt til at de ble sikrere i valget sitt.

– Jo. Men jeg får en bismak når fysikk skal bli presentert feminint og sykepleie mandig. Reklamer rettet mot menn i kraft at de er menn, sikrer som regel at jeg ikke kjøper produktet. Du opplever det ikke som fremmedgjørende å kjønne utdanning?

– Jeg er ikke spesielt glad i reklamer som spiller veldig på kjønn selv. De bygger opp under noen forskjeller som er unødvendig å bygge opp under. Jeg liker ikke å underbygge veldig tradisjonelle kjønnsrollemønstre som jeg mener vi med fordel kan komme vekk fra. Det er viktig at folk velger å studere fordi de er interessert i et fag, og ikke fordi naboen sier det er eller ikke er en jentejobb. Jeg skulle ønske vi var mer bevisste på de barrierene. Det har vel litt med mitt valg i livet å gjøre også.

– Ja, du er selv en av NTNUs skarve 25 prosent kvinnelige professorer. Det er lavest i landet, sammen med NMBU. Er det noe du ergrer deg over, eller er det helt tørre, rasjonelle grunner til at det er sånn?

– Det er nok delvis et resultat som følge av den profilen NTNU har, og at det tar tid å endre. Men jeg må si at jeg er utålmodig etter å få opp kvinneandelen blant professorene. Og det er en del fagmiljø hos oss som har vært flinke til å jobbe med økt rekruttering av kvinner. Men hovedprofilen trekker ned.

– Hva legger du i det?

– Teknologiområdet har færre kvinnelige professorer enn andre områder, noe som bidrar til at NTNU har en lavere andel kvinnelige professorer enn andre universiteter. Vi har en jobb å gjøre, og vi må være bevisst på å oppmuntre kvinner til å søke stillinger, og bidra med tiltak som motiverer kvinner for en akademisk karriere.

– En jobb å gjøre, ja. På Fakultet for ingeniørvitenskap på NTNU er det 145 professorer. Ni prosent av dem er kvinner. Er det gode grunner til det?

– Jeg tror vi også må se litt på gjennomsnittsalderen til disse professorene. Det tar noen år å kvalifisere seg. Hvis du har få kvinner som studenter og doktorgradsstudenter, så har du færre å rekruttere fra. Så kan du si at vi også rekrutterer internasjonalt, og der er det det samme bildet – kanskje enda verre enn i Norge innenfor ingeniørfag. Samtidig må jeg si at de dyktige damene som går ut fra NTNU, er veldig attraktive i næringslivet. Det er kjempebra, men det er ikke alltid at vi ved universitetene klarer å konkurrere.

– Du er selv professor i fysikk, med utdannelsen din fra NTNUs forløper NTH. Hvordan var kjønnsfordelingen da du studerte?

– Da jeg begynte på NTH i 1977, kom jeg fra en reallinje med 5 jenter og 25 gutter til et kull med 12–13 jenter av rundt 70. Det var overraskende mange jenter, men mange gikk over til andre sivilingeniørstudier, så vi var bare 4 som avsluttet på teknisk fysikk den gangen.

– Hvordan har det vært for deg å være en av få kvinner i et mannsdominert fagmiljø?

– Jeg har gjennomgående opplevd et godt arbeidsmiljø. Jeg har ikke følt at det har vært noen utfordring. Men i de tidligere årene, da jeg først begynte i vitenskapelig stilling, var vi bare to, og etter hvert tre kvinner på instituttet. Siden vi også hadde et lovverk som sa at vi skulle ha kvinner i alle mulige komiteer, fikk vi en utfordring. Det rådet jeg fikk, var å prioritere komiteer og arbeid hvor jeg hadde viktig innflytelse.

– Skjønner. Det er interessant.

– Men du. Jeg trodde du skulle spørre meg om hvordan jeg fikk det til?

– Å ja, hva tenker du på?

– Da jeg valgte en karriere, hadde jeg en mann som bidro til at jeg kunne få det til. Han tok permisjon fra sin jobb og ble med da jeg dro på postdoktoropphold i utlandet. Vi delte svangerskapspermisjoner oss imellom. Med vårt første barn var han mer hjemme enn meg. Det har vært viktig for meg å ha en som støttet opp om min karriere. Det var jo sånn det var for de mannlige generasjonene før meg – konene var med, så mennene kunne utvikle karrieren sin.

– Så den eneste forskjellen er at du var kvinne, for du gjorde det samme?

– Ja. For meg har det alltid vært åpenbart at jeg skulle ta en utdanning og gjøre det jeg hadde lyst til.

  • Les også: