Publisert 4. mars 2016 kl. 12:00
– Selv om jeg sendte innlegget med tanke på at det kunne være interessant, var det faktisk litt overraskende at jeg vant. Jeg visste at det var veldig mange som hadde sendt inn bidrag tidligere år, så det var en overraskelse for meg at et bidrag om et utdøende språk kunne skape interesse, sier professor Miguel Ángel Quesada-Pacheco.
Han er en av tre vinnere av årets Hjernekraftpris, Forskerforbundets formidlingspris på 100000 kroner, som ble delt ut i forbundets lokaler torsdag 3. mars. Prisen deles mellom Quesada-Pacheco som får 50000 kroner og Theo Ruissen og Finn Jørgensen som får 25000 kroner hver.
Trengte psykologer
Kanskje mer overraskende enn at juryen fattet interesse for et utdøende språk, var at hovedvinnerens bidrag i stor grad beskriver et prosjekt som går ganske dårlig. Quesada-Pacheco beskriver sine erfaringer og opplevelser blant Boruca-indianerne på Costa Rica, og et prosjekt hvor han forsøker å revitalisere språket deres, som er i ferd med å forsvinne.
– På den tiden var det brukt av bare fem eller seks eldre personer, men det var en stor interesse for å lære språket blant voksne og barn, forteller han.
I det matriarkalske indianersamfunnet blir Quesada-Pacheco oppsøkt av en gruppe kvinner som ønsker at han starter et språkkurs.
– Jeg sa ja. Jeg hadde jobbet med det språket lingvistisk sett, og fått veldig mye informasjon og struktur rundt hvordan språket var oppbygd. Men det gikk ikke så bra. Én sak er å ha en drøm om å gjøre noe, men det er en helt annen sak å få det til. Jeg begynte å innse veldig raskt at det ikke hjalp å kunne et språk for å revitalisere det. Man trenger hjelp fra mange ulike fagfelt. Man trenger sosiologer, antropologer og etnografer. Ja, og psykologer!
Vanskelig å redde et språk
Quesada-Pacheco beskriver blant annet hvordan de eldre, som kunne mange ord og visste hvordan de ble uttalt, nektet å snakke språket offentlig. De var for traumatiserte fra barndommen da de ble tvunget til å snakke spansk.
Så hva kan en lingvist gjøre? Quesada-Pacheco har dokumentert språket, så det kan leve videre for akademikere, men kanskje er det for sent å få språket til å leve videre blant indianerne.
– Det jeg lærte var at dersom en vil redde verden, dør en korsfestet, som vi sier på spansk. Det var begrenset hva jeg kunne gjøre alene. Å revitalisere et språk er ingen lett ting. Se bare på Norge med nynorsk! Det er store problemer i mange områder å få nynorsk til å overleve, og dette er et land som har råd til å ha et andre skriftspråk.
Ikke bare språket som dør
– Hvorfor valgte du å sende inn et bidrag til Hjernekraftprisen der ting ikke gikk så bra?
– Blant forskere er det en tendens til å skrive og skravle om ting som er veldig vellykket. Hvorfor ikke snakke om det som ikke har gått rette veien? Jeg ville peke på hvorfor prosjektet ikke fungerte. Det var det som var interessant. Infrastrukturen fantes, jeg kunne dra dit, jeg hadde klasserom, det var kringkasting som kunne formidle når det var undervisning, og bøkene var gratis. Likevel fungerte det ikke. Jeg ville skape interesse og debatt om det.
– Fremhever forskere for lite det de lærer av å mislykkes?
– Nei det vil jeg ikke si, men det er en tendens til å offentliggjøre det som går bra. Men mange prosjekter går det dårlig med.
Samtidig syns han at det er viktig å formidle det han jobber med innenfor språk og humaniora. Ikke bare de tunge vitenskapene trenger forskningsformidling. Det er også grunner til at et utdøende språk må frem i offentligheten.
– Jeg syns det er fint om folk får vite at det finnes et stort område som heter humaniora, som kan bidra til kunnskap om samfunnet. Å la et språk dø ut er veldig trist. Det er en mentalitet, en kultur, en måte å tenke på som dør ut. Og jeg tror det er viktig for mennesker å vite at det er mange ulike måter å tenke på, hvis vi vil ha en verden som er tolerant og demokratisk.
Alle vinnerbidragene kan du lese på Forskerforbundets nettside.