Av Kjetil Vikene
Publisert 5. april 2022 kl. 13:41
Janne Haaland Matlary er professor i internasjonal politikk ved Universitet i Oslo, medlem av en rekke pavelige råd og sitter i tenketanken Civitas akademiske råd. Hennes kvalifikasjoner for å skrive opplysende om internasjonal politikk og demokratiutvikling (eller avvikling) er utvilsomt solide, og som én variant av konservativ, religiøs og høyre-ideologisk tenkning på norsk er boken svært interessant.
Intoleransen i bokens undertittel er resultatet av identitetspolitikk, og boken er ment som en «brannfakkel i norsk politisk debatt». Boken gjør dypdykk i aktuelle internasjonale samfunnsspørsmål, og de tre gjennomgangstemaene i boken er «den politiske korrektheten om migrasjon, Brexit og familiepolitikk». Skurken er identitetspolitikken, eller «wokeismen», som Haaland Matlary rett ut forakter og ser på som den største trusselen for moderne demokratier. Wokeismen er for forfatteren en politisk hyper-korrekthet som ikke gir rom for motstemmer.
Boken «er ingen vitenskapelig vurdering» skriver hun, og dermed har hun gitt seg selv spillerom til mer personlige betraktninger og – som vi skal se – også fortegnelser.
Wokeismen knyttes gjennomgående og eksplisitt til kommunisme. Idéen om strukturell rasisme blir avfeid som en ideologisk konstruksjon, der det «er menneskesynet i marxismen og kommunismen man ser igjen». Innbyggerne i tidligere kommunist-land har fått erfare «på kroppen hva cancel culture kan avstedkomme: politiseringen av samfunnet etter marxistisk oppskrift […]». Identitetspolitikken vil, i likhet med kommunismen, bekjempe nasjonalstaten påstår forfatteren, og innføring av kjønnsnøytrale begreper eller av et tredje juridisk kjønn er i hennes penn en kulturrevolusjon som «minner om Mao og Stalin». Intet mindre.
Som bolverk mot identitetspolitikken, setter forfatteren opp FNs menneskerettigheter: et apolitisk og naturrettslig grunnlag, menneskets frihet skjermet for politiske føringer. I sin gjennomgang av overnasjonale enheter som FN og EU, skriver Haaland Matlary kunnskapsrikt om hvordan rettsliggjøringen av nye moralpolitiske idéer ofte havner i konflikt med FNs menneskerettigheter. Det er også i dette perspektivet at hun tar Ungarns president Orban i forsvar: «Orban mener klart at kristendommen er basisen for et godt demokrati der denne har formet nasjonen. For ham er det demokratiet i Vesten som har fjernet seg helt fra verdier som at familien er samfunnets grunncelle og at staten skal støtte denne.» Dette er Haaland Matlary helt enig i, og skriver om «den biologiske baserte familie som samfunnets grunncelle, som det er formulert i artikkel 16 i FNs menneskerettighetserklæring.» Problemet for Haaland Matlary er at denne fremstillingen er fortegnet: Menneskerettighetserklæringen inneholder ikke ordet «biologisk», og denne fortegnelsen er dermed ganske ideologisk eller identitær fordi den umiddelbart river grunnen under argumentasjonen hennes: Det er ganske stor forskjell på begrepet «familie» og «biologisk familie», og bredsiden mot wokeismen og omfavnelsen av kristne verdier fremstår dermed som en litt panisk lengsel etter konservativ katolsk dannelse.
Med sin høyrevariant av «hitling av debatten», ødelegger Haaland Matlary en rekke av sine egne gode poenger ved å være ideologisk enøyd, eller blåøyd. Relevant for Forskerforums lesere, gir bokens oppsummering både internasjonale og nasjonale eksempler på hvordan akademikere har blitt kansellert. Haaland Matlary velger imidlertid kun eksempler der den «woke» venstresiden er skurken. Men det mangler jo ikke på kristenkonservative og høyreside-eksempler på tilsvarende sensurering av uønskede synspunkter. Den konservative «Professor Watchlist» har for eksempel som mål å henge ut akademikere som «diskriminerer konservative studenter, promoterer anti-amerikanske verdier og fremme venstre-propaganda i klasserommet» (min oversettelse). Dessuten er det i amerikanske stater med republikanske, kristenkonservativ ledelse at «subversive» bøker fjernes fra pensum. Det er med andre ord ikke så vanskelig å argumentere for at anti-wokeistene er like identitetspolitiske som «wokeistene».
Jeg sitter igjen med en følelse av at boken representerer et religiøst svermeri for en svunnen tid, der den kristne (pave)kirken er demokratiets egentlige forsvarer og der «det avgjørende er at kirkens lære ikke blir satt under politisk press.» Jeg tenker med gru på hvordan Europa hadde sett ut uten et slikt press: Pavekirken fremstår ikke for meg som et åpenbart historisk ideal, hverken når det gjelder migrasjon eller familiepolitikk. For ikke å snakke om seksualitet.
Les også:
