Av Julia Loge
Publisert 12. september 2024 kl. 10:53
For to år siden flyttet Olav Benjamin Vassend jorden rundt, fra en stilling som universitetslektor på et av verdens beste universiteter, Nanyang Technological University i Singapore, til jobb som førsteamanuensis på Høgskolen i Innlandet. Et sterkt fagmiljø i filosofi var tiltrekkende, og Vassend var forberedt på vesentlig annerledes klima- og arbeidsforhold, men han ville ikke tatt det samme valget i dag.
– Jeg har blitt sjokkert over hvordan ting foregår i Norge, sier han til Forskerforum.
Nå har Vassend har hentet inn 12 millioner forskningskroner med HINNs første Starting Grant fra det europeiske forskningsrådet ERC, bare dager før Nokut-styret behandler høyskolens universitetssøknad.
– Målet er å utvikle en teori om hvordan man kan justere ønskene sine gitt omstendighetene man er i. Det er i hvert fall sånn jeg har valgt å ordlegge det på norsk. På engelsk er det «utility» eller «desire». Prosjektet er å utvikle en teori om hvordan denne utility-funksjonen som brukes i beslutningsteori, kanskje skal kunne justeres, gitt forskjellige faktorer.
– Jeg håper ikke det. Jeg har lært mye om høyere utdanning i Norge de to siste årene. Og mye av det jeg har lært, har ikke gjort meg i godt humør. Vi har et veldig godt miljø her, folk som driver med filosofi, også veldig teoretisk filosofi, og som publiserer i de aller høyest rangerte tidsskriftene i filosofi. Det var det jeg så da jeg søkte meg hit: et veldig sterkt miljø. Det er veldig trist hvis politikere kommer fra utsiden og ødelegger vårt miljø fordi de har en holdning om at dette ikke er det vi skal drive med.
– Jeg søkte på denne stillingen for snart tre år siden. Jeg leste Khrono og prøvde å få litt inntrykk av hvordan ting foregår i Norge, og jeg snakket med faren min, som har jobbet på Universitetet i Oslo i mange år. Og inntrykket jeg hadde da var kanskje litt naivt; at det var et stabilt, demokratisk og forutsigbart sted. Det naive inntrykket har fått en solid knekk.
– Det ser ut som det er økonomiske problemer overalt, så det er tydeligvis et slags systemisk problem her. I finansieringssystemet er så mye bundet opp til studentinntak og gjennomstrømning, og samtidig har man denne regelen om at universiteter og høyskoler ikke kan spare mer enn 5 prosent. Det er jo en oppskrift for utrolig finansiell sårbarhet. Nå er ikke jeg noen økonom, men det virker nesten absurd å ha et sånt system. Og nå har (forsknings- og høyere utdanningsminister Oddmund) Hoel sagt at stillingskutt er den nye normalen. Så det ser i tillegg ut som det er bevisste kutt fra regjeringen. Og det syns jeg veldig uheldig. Jeg vet ikke helt hva som har skjedd, men det knekket i hvert fall mitt bilde av norsk akademia som et forutsigbart sted.
– Jeg visste det ville være et enormt lønnskutt, og jeg var klar over at det er et annet system med timeregnskap, litt mer detaljstyring og litt mer byråkrati. Litt mindre frihet i hva man kan undervise og hvordan man setter pensum. Men jeg trodde i hvert fall at det skulle være jobbsikkerhet, som statsansatt. Men nå er det i ferd med å bli ødelagt. Jeg vet ikke om regjeringen, hvis de gjør dette bevisst, er klar over hvor uheldig det er å ødelegge ryktet til sitt eget høyere utdanningssystem på den måten. Kommer man fra utsiden, så er det jo ingen som har lyst til å søke seg inn i et system på vei ned, og hvor det er kutt som er den nye normalen. I tillegg trodde jeg at universitetene og høyskolene hadde mer uavhengighet. Jeg ble sjokkert, egentlig, over dette norskkravet for stipendiater og postdoktorer. Det er en helt hårreisende idé. Men det som overrasker meg mer, er at det virker som om nesten alle i universitetssektoren og høyere utdanning syns det er dårlig idé, og likevel har regjeringen innført det, uten å bry seg om hva sektoren tenker. Det virker veldig udemokratisk. Det overrasket meg, rett og slett. Det er mer sånn jeg ville forventet i Singapore, men det er faktisk mer kontroll fra politikere om hva som skal skje i høyere utdanning i Norge enn det er i Singapore.
– Nå må jeg bare si at jeg er veldig takknemlig for den stillingen jeg har her. Jeg har veldig flotte kollegaer og ledere her på høyskolen som jeg liker veldig godt. Jeg liker studentene veldig godt. Familien min trives veldig godt her på Lillehammer. Det er ikke sånn at jeg angrer på at jeg flyttet hit. Men samtidig, hvis jeg hadde visst om alt dette her på forhånd, så ville jeg aldri ha vurdert engang å søke på stilling i Norge. Sånn vil jeg anta veldig mange tenker. Hvis du ser på tildelingene fra ERC til Norge i år så er det nesten bare utlendinger som har fått disse stipendene. Det er utlendinger som i stor grad driver forskningen i Norge. Og da syns jeg det er veldig synd å avskrekke dem, med å innføre norskkrav, og gjennom mangel på stabilitet og kutt. Det er ødeleggende for ryktet til norsk akademia. Men det er også ødeleggende hvis du skal rekruttere folk til forskning innad i Norge. Det blir ikke særlig attraktivt å gå inn i akademia når det er slik. Først så må du gå gjennom mange år med midlertidige stillinger og lav lønn. Og så når du endelig får fast stilling, så er ikke stillingen trygg engang.
– Jeg håper ikke det. Men hvis jeg tenker på meg selv og folk jeg kjenner: Ville jeg dratt til Tyskland for eksempel for en postdoktor-stilling der hvis jeg måtte lære tysk? Svaret er nei. Det ville jeg ikke gjort. Det er vanskelig allerede å være stipendiat og postdoktor. Det enorme stresset med å finne fast stilling, å publisere og å søke på forskningsmidler. Og så legge enda flere krav på disse stakkars menneskene? Det er bare dårlig gjort.
– Du kan vel forandre pensum her også, men du må spørre om å gjøre forandringer mange måneder i forveien og det skal godkjennes på flere nivåer. For å være helt ærlig, så har jeg ikke engang prøvd å gjøre det ennå. Både i Singapore og i USA, da jeg underviste der, så var det mye mer opp til den enkelte foreleseren. Det er mer byråkrati her i Norge. Men dette er et relativt lite problem, tross alt. Hovedproblemet i Norge, så vidt jeg kan se det, er at finansieringssystemet gjør at universitetene og høyskolene ikke har økonomisk uavhengighet. Og derfor har de ingen reell uavhengighet på andre måter heller. Kommer det en politiker, som Ola Borten Moe, som har lyst til å rydde opp, er hele sektoren hjelpeløs. De har ingenting de skal ha sagt. De kan ikke reelt sett gjøre motstand. Det er jo folk som gjør motstand, som Guro Lind, lederen for Forskerforbundet. Hun er utrolig dyktig, og jeg er nesten alltid enig i det hun sier. Men det virker som det bare blir ignorert.
– Det er riktig, Singapore og USA har studieavgift. Men i tillegg har NTU i Singapore, der jeg jobbet, mange titalls milliarder kroner i reserver, og sitter på store investeringer i aksjer og eiendom. Så de har andre inntektskilder. Det samme gjelder universiteter i USA. Da jeg studerte i Wisconsin, kom en republikansk guvernør, Scott Walker, og bestemte seg for å kutte budsjettene til universitetene. Men da hadde University of Wisconsin-Madison sin egen økonomi, så de ble ikke bli så affisert av det. De kunne overleve stormen. Guvernøren var der i noen år, og så var han ute igjen. Det er jo ulemper ved å ha universiteter som i tillegg er pengeforvaltningsinstitutt. Harvard blir vel kalt et «hedge fund» med et …
– Ja, riktig. Det er ikke bare fordeler. Det er store ulemper med et sånt system. Men det er også store ulemper med å ha et system som vi har i Norge. Det virker spesielt absurd for meg å ikke tillate universiteter og høyskoler å ha en sparekonto, i hvert fall, sånn at de kan komme seg gjennom disse vanskelige årene, og i stedet må kutte i utdanninger som alle er enige i at trengs i framtiden, som lærer og sykepleie.
