Publisert 14. august 2025 kl. 14:48
Arbeiderpartiet jager gjenvalg og er tungt til stede på Arendalsuka. På feltet forskning og høyere utdanning er statsråd Sigrun Aasland med statssekretær nærværende. Det er også Aps representant i forsknings- og utdanningskomiteen på Stortinget, Lise Selnes.
– Du må være en av de travleste her nede? Det er kanskje sånn i valgår?
– Det føles sånn! Men i valgår bør du egentlig være hjemme også, så noen er jo kritiske til at jeg er her. Det er ikke her du drar stemmer, men det er utrolig lærerikt. Nå har Ap fått statsråd og statssekretær på dette feltet, og de tar mange av forskningsdebattene. Derfor får jeg også et nytt spekter av temaer som jeg må innom.
– Hvor mange arrangementer er du oppe i?
– Jeg tror det blir 23 når jeg er ferdig.
– Hva er det store temaet for deg her?
– Politikeres innblanding i forskning og utdanning er kanskje en hovedoverskrift. Det har utgangspunkt i det som foregår i USA, men også i den nasjonale debatten der Høyre-representanter har vært ute og sagt at det finnes tullestudier i Norge.
– Finnes det tullestudier?
– Du kan ikke si at det finnes tullefag i Norge. Det er ikke jeg som politiker i stand til å peke på. Det er klart at samfunnet kan ha behov for en viss kompetanse mer enn en annen, men det har vi allerede strukturer som er med å bestemme.
Jeg møtte en i sted som jobbet med et mangfoldsstudium og hadde 40 nye studenter denne uka. Nå går sentrale politikere ut og sier at dette er et tullefag. Så kommer da studenter fra ulike land og bakgrunner inn der og gleder seg til å begynne på et studium: Det er nedlatende mot grupper av studenter, som jeg vil ha meg frabedt fra å stå ansvarlig for.
Men du har jo en del småfag i Norge også, som språkfag for eksempel, der de har få studenter, og som institusjonene føler seg tvunget til å legge ned. Det kan hende vi som politikere må gjøre noen grep og ha noen ressurser fra Kunnskapsdepartementet som ivaretar dem. Vi må kunne diskutere og samarbeide med institusjonene for å opprettholde kritisk kunnskap i Norge. Hvordan det skal gjøres, det har ikke jeg svaret på nå, men jeg tror det er viktig.
– Så dette handler vel så mye om politisk styring av utdanning og forskning – og mindre om hvilke fag som er matnyttige og ikke?
– Ja, det gjør det. Jeg har hatt ansvar for høyere utdanning og forskning i Arbeiderpartiet i fire år. Og jeg har vært noen runder i debatten med Frp om det de kaller tullestudier – som tverrfaglig kjønnsforskning, som de synes er tull å bruke offentlige penger på. Men det at det også utvider seg til Høyre, at det blir et bredere lag som snakker om dette, det er noe som har vokst fram sakte men sikkert, og som vi skal være veldig obs på.
– Hva står på spill?
– Det er jo sånn i Norge at universiteter har autonomi. Det er de som bygger opp sin studieportefølje og søker om forskningsmidler på det de måtte ønske. Vi politikere skal ha en armlengdes avstand til det.
I Arbeiderpartiet er vi en del av den tradisjonen som har vært i Europa og USA, der liberale demokratier tror på den akademiske friheten og forskningsfrihet. Så det må vi stå opp for også i Norge, og snakke om. Jeg oppfatter i en del av de debatter vi har vært i, med aktører fra sektoren, en viss uro for at dette her kan påvirkes også i Norge fremover.
– Og så er det en tosidighet her, fordi gjennom finansieringsordningen og insentiver legger dere føringer for mye av utdanningstilbudene og forskningen likevel?
– Det er jeg enig med deg i, og det sier jeg ofte også i debattene. Vi har jo laget en tiltaksplan for forskning, vi har kommet med utsynsmelding, vi har endret finansieringssystemet, og i det så er du med å påvirke hva som foregår ved universitet og høyskoler, kanskje gjør vi det allerede for mye. Og det handler jo om at Norge trenger nok sykepleiere. Vi trenger å ha lærere i skolene våre. Vi trenger å ha leger. Vi trenger å opprettholde behovet for arbeidskraft i offentlig sektor og i privat sektor.
Og så vil nok denne debatten ta seg opp i årene som kommer, for vi er færre unge mennesker, og det vil være kamp om arbeidskraft. Men i den kampen skal du ikke si at alle kunstutdanninger er tull, eller at vi ikke trenger å studere musikk i Norge, eller at tverrfaglig kjønnsforskning er noe vas, eller klimaforskning som nå utfordres i USA. Det er også ekstremt viktige deler av kunnskapen i Norge, og jeg vil si hele Europa og verden, for å leve sammen som mennesker, opprettholde kritisk tenkning, dannelse og alt det som virkelig betyr noe.
– Du ser også kunstutdanning i et nytteperspektiv?
– Ja, det er en del av et nytteperspektiv også. Kompetanse fra kunstutdannelsene er det behov for i samfunnet vårt. Kreativ tenkning i næringslivet er etterspurt, det samme er mangfoldskompetanse.
Og ikke minst hvis vi ser på eksempelet fra tv-serien Demenskoret, som tok Norge med storm. Det er jo folk som har studert musikk, som har laget kor med dem, og som virkelig betyr noe for oss, jeg får nesten frysninger av å prate om det. Eller, som jeg ofte siterer i debatter: Kollega Hadia Tajik sa veldig tydelig for veldig mange år siden, at «Dersom et barn lærer å spille fiolin på kulturskolen, så havner det sjeldent i fengsel.»
Så det å opprettholde kulturskolen, opprettholde alle lavterskelsmulighetene våre for å oppleve kunst og musikk, det påvirker folks liv, og kan være med å gjøre at vi får mindre forskjeller og mindre utenforskap i Norge.
