Publisert 4. april 2018 kl. 14:20
I midten av april reiser en stor delegasjon av forskningsledere og universitetsrektorer fra hele Norge til Beijing og Shanghai sammen med statsråd Iselin Nybø (V). Målet er å forsterke båndene mellom kinesiske og norske universiteter, hvor de skal utrede tettere samarbeid med respektive fagmiljø på både forsking- og utdanningssiden.
Samtidig er kinesiske forskere og stipendiater merkbart til stede ved for eksempel NTNU. Og nylig innførte Kina en lov som pålegger borgerne å bistå myndighetene under utenlandsopphold.
Dette er forhold som forskere i Norge bør ha i mente, advarer PST.
– Forskere er i sin natur grenseløse – man ønsker å dele kunnskap, og det har vi forståelse for. Så får disse behovene balanseres mot behovet for varsomhet, sier Per Hollum til Universitetsavisa.
Han er sjef for Politiets sikkerhetstjeneste i Midt-Norge, og oppfordrer forskere til å opptre varsomt når de samarbeider med andre forskere i land med særlige aktive etterretningsstjenester.
Dette gjelder land som Kina, Russland, Iran, Pakistan og Nord-Korea.
– Forskere ved et universitet og sikkerhetstjenesten har prinsipielt ikke motsatt utgangspunkt når det kommer til deling av verdifull informasjon. Men vi i PST er opptatt av at forskningsmiljøene er seg bevisst de sårbarhetene som kan komme med utøvelsen av den akademiske friheten, sier han.
I PSTs trusselvurdering for 2018 legges det vekt på etterretningstrusselen, hvor blant annet forskning og utvikling er særskilt utsatte etterretningsmål.
For spionasje handler også om forskningsresultater, som for eksempel innen flerbruksteknologi, forteller senioranalytiker Per Marius Frost-Nielsen til nettstedet.
– Det kan gjelde forskning på bruddmekanikk, som er av betydning ved utvikling av atomvåpen. Seismikk, måling av små rystelser i forbindelse med prøvesprengninger. Robotikk, utvikling av styringssystemer. Dette er eksempler på forskning som primært har sivilt formål, men som også kan komme til militær anvendelse.
PST gir konkrete råd til utdanningsinstitusjonene inn mot spesifikke miljøer og enkeltpersoner, men understreker igjen:
– Det er opp til den enkelte institusjon og forskningsleder å følge aktivt med, og vurdere løpende hvilken kunnskap og teknologier ph.d-studenter og forskere fra slike land får tilgang til.
