Reagerer på bruk av postdoktorer: – Grov utnyttelse, rett og slett

Reagerer på bruk av postdoktorer: – Grov utnyttelse, rett og slett

Av Jørgen Svarstad

Publisert 21. januar 2021

I en ny undersøkelse innrømmer ledere at de bruker postdoktorer for å slippe å ansatte fast. – De er fersket, kommenterer leder Guro Elisabeth Lind i Forskerforbundet.

En postdoktorstilling har som hovedformål å kvalifisere til en vitenskapelig toppstilling, altså professor eller tilsvarende.

Men en fersk undersøkelse fra forskningsinstituttet Nifu tyder på at mange ledere bruker postdoktorer fordi de trenger midlertidig arbeidskraft på forskningsprosjekter.

Informanter i undersøkelsen innrømmer at de bruker stillingene på denne måten.

– De er fersket. De sier rett ut at det de trenger er uforpliktende, tipp topp arbeidskraft, kommenterer leder Guro Elisabeth Lind i Forskerforbundet.

Fakta
Postdoktor

Postdoktor er en midlertidig stilling over 2-4 år for en forsker som har som formål å kvalifisere seg videre etter avlagt doktorgrad.

Den skal kvalifisere til akademisk toppstilling (professornivå).

I 2019 var over 2100 personer registrert som postdoktorer i Norge.

Du kan være postdoktor flere ganger, men bare én gang ved samme institusjon.

Snittlønnen var 563 000 kroner for postdoktorer ved universiteter og høyskoler (i 2019 blant Forskerforbundets medlemmer).

Lind er ikke overrasket, men sier at undersøkelsen dokumenterer ting Forskerforbundet har visst lenge.

Får fleksibel arbeidskraft

Med en postdoktor på laget, får prosjektledere arbeidskraft i tre-fire år, men de slipper å ansette fast.

Postdoktorstillingene er dessuten mer fleksible enn forskerstillinger, og postdoktorene kan enklere brukes til å dekke undervisningsbehov.

«Postdoktorstillinger synes ofte å foretrekkes fremfor midlertidige forskerstillinger fordi det er en åremålsstilling der det ikke opparbeides rettigheter til fast stilling, og den gir større muligheter til å ivareta undervisningsoppgaver», skriver Nifu etter å ha intervjuet 19 nøkkelpersoner ved syv institusjoner.

Disse er dekaner, prodekaner, instituttledere, forskningsledere og personalledere ved fire universiteter, to forskningsinstitutter og et helseforetak.

En av de intervjuede lederne i undersøkelsen sier det slik:

«Ved ansettelse av en postdoktor må vi ha økonomi til dette i 2-4 år. Hvis vi skal ansette en forsker i fast stilling, må vi ha økonomi til det i 30 år».

Videre skriver Nifu at postdoktorstillingene i mange miljøer har blitt «en viktig brikke i å organisere eksternfinansiert forskning. Den er også viktig for å ivareta institusjonenes behov for fleksibilitet og for midlertidige stillinger».

Og postdoktorene selv opplever det på samme måte. Nifu har også gjennomført en spørreundersøkelse blant postdoktorer med rundt 2500 respondenter.

Der var tre av fire postdoktorer helt eller enig i at postdokterer, i de forskningsmiljøene de kjenner, hovedsakelig ses på som midlertidig arbeidskraft, og i liten grad som et ledd i langsiktig kompetansebygging og
rekruttering.

Kaller dem for «arbeidshester»

Det er særlig på eksternt finaniserte prosjekter at postdoktorer brukes som «arbeidshester». Informanter brukte selv dette uttrykket.

«Postdoktorer ble blant annet betegnet som «arbeidshestene» når det kommer til forskningsproduksjon. I noen miljøer hender det at det planlegges postdoktorstillinger ned til 2 år for å få eksterne prosjekter i havn, og noen informanter påpekte at man da heller kunne valgt en forskerstilling», skriver Nifu.

Guro Elisabeth Lind kommenterer:

– De hentes inn for å bemanne opp raskt på eksternt finansierte prosjekter. Og de blir kvitt pliktene når perioden er over. Dette er ingen overraskelse, det er godt kjent. Men det er godt å se det svart på hvitt, for da kan vi diskutere tiltak, sier hun.

I rapporten trekkes det også fram en annen fordel med å bruke postdoktorer på prosjekter.

Institusjonene har nemlig fått streng beskjed av Kunnskapsdepartementet om å redusere antall midlertidig ansatte. Men selv om postdoktorstillinger er midlertidige, telles de ikke på midlertidighetsstatistikken.

Ikke nok jobber i den andre enden

Postdoktorstillinger kalles for «rekrutteringsstillinger», og målet er som sagt å kvalifisere til professorstilling.

Men det er rett og slett ikke nok jobber i den andre enden. Nifu finner at fire år etter ferdig postdoktorperiode er:

  • Færre én av seks ansatt som førsteamanuensis
  • Bare én av tjue er professor.
  • Hele 45 prosent var ikke lenger ansatt ved norske forsknings- eller høyere utdanningsinstitusjoner.

– Er det for mange postdoktorstillinger i Norge?

– Det er to svar på det. Det første er ja, fordi undersøkelsen viser at en stor andel av de som er postdoktorer, egentlig ikke er det. De er bare midlertidige prosjektarbeidere, sier Guro Elisbeth Lind.

Og fortsetter:

– Men vi ser at de produserer masse verdifull forskning som Norge trenger. Vi trenger dem, men de er i feil stilling. Her må vi skille epler og pærer, mellom de som er reelle postdoktorer og de som er midlertidige arbeidshester. De siste må institusjonene ansette fast i en annen kategori, sier hun.

Får ikke undervisningskompetanse

I spørreundersøkelsen ga mange av postdoktorene uttryk for at det i liten grad har vært et uttalt mål å tilrettelegge for kvalifisering til professornivå, verken da de ble rekruttert eller underveis.

I undersøkelsen sier nesten halvparten har ingen undervisning og to av tre mener at de ikke vil få nok undervisningskompetanse til å søke en professorstilling.

– Kandidatene må få noe igjen for å være postdoktorer, i form av å kvalifisere seg til et eget karriereløp i akademia. Stillingene er ikke til for at man skal bemanne opp med uforpliktende arbeidskraft som ikke synes på midlertidighetsstastistikken. Det er grov utnyttelse, rett og slett, sier Guro Elisabeth Lind.

Les også: