Av Julia Loge
Publisert 21. januar 2021 kl. 08:37
Formålet med en postdoktorstilling er å kvalifisere til vitenskapelig toppstilling, altså professor. Men stillingene har fått kritikk for å være for kortvarige og for uforpliktende for arbeidsgiver, slik at de kanskje ikke en gang kvalifiserer til å søke stilling som førsteamanuensis.
Nå har Nifu, Nordisk institutt for studier av innovasjon, forskning og utdanning, spurt postdoktorene selv og deres arbeidsgivere om innholdet i stillingen og karriereveier. Nifu tolker svarene som «at stillingen oppleves som en mulighet til fri forskning hvor man får brukt kompetansen sin, men at framtidsutsiktene er utfordrende».
Nifu bruker også tall fra forskerregisteret og finner at fire år etter ferdig postdoktorperiode er færre én av seks ansatt som førsteamanuensis, og bare én av tjue er professor. Hele 45 prosent var ikke lenger ansatt ved norske forsknings- eller høyere utdanningsinstitusjoner.
– Dette tyder på at deler av akademia ikke bruker stillingstypen slik den var ment, men heller ser postdoktorene som en fleksibel og midlertidig arbeidskraft. Det er ikke bra og det vil vi se nærmere på, sier forsknings- og høyere utdanningsminister Henrik Asheim (H) i en kommentar.
Ifølge Nifu foretrekker arbeidsgiverne ofte å bruke postdoktorstillinger framfor forskerstillinger fordi postdoktorstillingen er en åremålsstilling hvor en ikke opparbeider rettigheter til fast stilling.
Generelt er postdoktorene mer fornøyd enn misfornøyd, ifølge Nifus rapport. Men mange har støtt på problemer: 8 prosent har lite eller ingen selvstyrt forskning. 12 prosent driver lite eller ikke med publiseringer der de selv står som førsteforfatter. Nesten halvparten har ingen undervisning og to av tre mener at de ikke vil få nok undervisningskompetanse til å søke en professorstilling. Halvparten veileder ikke doktorgradsstudenter, og 36 prosent veileder ikke mastergradsstudenter.
Ifølge Nifu er det mange som skriver om den manglende veiledererfaringen. «Varigheten er for kort og for tett knyttet til professoren som ansatte, til at de fleste kan bygge en kompetitiv CV, mener jeg. At man i tillegg skal veilede for å oppnå formelle kvalifikasjoner som professor, det tror jeg ikke er særlig realistisk», skriver en nåværende postdok (vår oversettelse).
Nifu har gått gjennom forskriften for postdoktoransettelse punkt for punkt, og funnet mange avvik. Et av punktene er at postdoktoren skal ha en framdriftsplan. 40 prosent mangler en slik plan, og bare 14 prosent har en fremdriftsplan som er rettet inn mot professorkompetanse. For kvinner og for dem med ekstern finansiering er tallene lavere. Forskriften sier også at de skal ha en fast person som gir dem faglig rådgivning, men over 30 prosent mangler en slik veileder eller vet ikke om de har en. Muligheten til å knytte internasjonale kontakter, ofte forstått som utenlandsopphold, er også en viktig del av stillingen. Nifu har spurt de som er vokst opp i Norge, og over halvparten svarte at det ikke var tilrettelagt for utenlandsopphold.