Romfolkets holocaust
Annonse
Annonse

Romfolkets holocaust

Av Siri Lindstad

Publisert 30. april 2021

Rundt Zolo Karolis korte liv fortelles historien om romfolkets skjebne. Men det blir for fragmentarisk.

I 1927 fikk Norge en lov der det het at «sigøynere skal nektes adgang til riket». Slik var nasjonen vår med på å besegle skjebnen til vel en halv million romer, som endte sine liv i holocaust, eller porajmos, som er romfolkets betegnelse på utryddelsen. 60–70 av disse menneskene var «våre».

Fakta
Maria Schwaller Rosvoll
Zolo Karoli. En europeisk historie
Cappelen Damm, 2021
206 sider
Veil pris: kr 399

Historiker Maria Schwaller Rosvoll er en av dem som har forsket mest på norske rom og deres historie. At hun nå har gjort Zolo Karoli til representant for et helt folks skjebne, er tilfeldig, ifølge henne selv. Men han kunne vært hundre år i år, født i Norge i mars 1921, død i en av de tyske leirene, 24 år gammel. Fram til han og familien ble tatt av nazistene i november 1943, hadde de flakket mellom Norge, Belgia og Frankrike, men stadig vært jaget, for ingen ville ha med slikt folk å gjøre.

Annonse

En av de største utfordringene i Rosvolls arbeid er det svake arkivmaterialet. Som hun skriver: «Rom skriver [selv] sjelden eller aldri bøker.» Vanligvis brenner rom eiendelene etter sine døde, og de snakker lite om den som har gått bort.

Derfor blir rettsmyndighetenes arkiver hennes viktigste kilder når hun forsøker å pusle sammen bildet av et menneske få ville vite av. Zolo Karoli får sin egen mappe hos det belgiske politiet da han er femten år gammel. Da er han tiltalt for drapsforsøk, trusler og vold mot politiet. Tiltalen blir henlagt, og hva som egentlig skjedde, får vi ikke vite.

Etter hvert blir det litt mange slike løse, tynne tråder i fortellingen om Zolo Karoli. Jeg blir sittende og lure på så mye underveis: Hvordan klarte de seg egentlig økonomisk? Vi hører stadig om hvordan de må selge hester og vogner for å få ut penger, men hvordan klarer de å kjøpe dem tilbake? Hva med ungene – finnes det et liv for dem utenom familiene, noen skolegang? Og ikke minst: Hva drømte romfolket egentlig om selv?

Rosvolls materiale er fragmentarisk og mangelfullt, og på et vis er det jo akkurat det boka handler om: hvordan vi har fortiet og visket ut historien til et helt folk. På den andre siden finnes det etter hvert en del kunnskap. Rosvoll selv var en av bidragsyterne til boka Nasjonale minoriteter og urfolk i norsk politikk fra 1900 til 2016 (anmeldt i Forskerforum nr. 6/2017), og her ble et bredere bilde av den norske rompolitikken tegnet opp. Jeg skulle ønske mer av dette var blitt med videre inn i historien om Zolo Karoli, gjerne også utvidet til å favne flere nasjoners rompolitikk. Rosvolls forsøk på å skrive fram historien til en nærmest identitetsløs person er prisverdig og viktig, men historien om Zolo blir hengende litt for mye i løse lufta.

Allerede fra første side vet vi hvordan det ender med Zolo: i det grufulle, i det helt utilgivelige. Det reisende romfolket i mellomkrigstiden framstår som et tannhjul som ikke passer inn i det vestlige, moderne urverket, der det å hegne om nasjonalstatens grenser anses som det viktigste. Den anti-romske retorikken fra framstående enkeltpersoner før og under krigen fikk ingen følger i rettsoppgjøret, og først i 1956 fikk «utenlandske sigøynere» igjen adgang til riket. Og fortsatt gnisser og skurrer det. Vi diskuterer tiggeforbud og om folk skal få benytte offentlige toaletter til å vaske seg. Lærte vi noe av porajmos?

Hver måned anmelder Forskerforum bøker skrevet av forskere. Her finner du alle våre anmeldelser.