«Sitatet er ikke hentet fra Nord-Korea. Det står i Universitetet i Oslos strategiplan for årene frem til 2030.»

«Sitatet er ikke hentet fra Nord-Korea. Det står i Universitetet i Oslos strategiplan for årene frem til 2030.»

Av John Peter Collett, professor emeritus i historie, Universitetet i Oslo

Publisert 11. januar 2021

Hva er galt med at studentene skal tenke selv?

Vårt universitet «skal utdanne studenter med kunnskap, evne og vilje til å skape en bedre verden». Sitatet er ikke hentet fra Nord-Korea. Det står i Universitetet i Oslos strategiplan for årene frem til 2030, vedtatt av universitetsstyret 14.2.2020.

John Petter Collett Foto: Johanne Landsverk
John Petter Collett Foto: Johanne Landsverk

For all del: Det er sikkert fint at studentene ønsker å bidra til en bedre verden. Men hvordan verden kan bli bedre, kan det kanskje være forskjellige meninger om? (For ikke å nevne at det kan by på problemer å måle hvordan dette strategiske målet er oppnådd, når planperioden er utløpt.)

Annonse

Universitetsstyret plages åpenbart ikke av slik usikkerhet. Strategiplanen fortsetter: «UiO skal utdanne studenter som setter sine fag inn i et større samfunnsperspektiv og leder an i det grønne skiftet.»

Igjen: Det er sikkert fint at studentene leder an. Hva «det grønne skiftet» innebærer, er imidlertid ikke forklart.

Da jeg selv ble student, var målet at studentene skulle lære å tenke selv og gjøre seg opp sine egne meninger, i respekt for de metodene som vi skulle lære for å kunne tenke selvstendig på et rasjonelt, vitenskapelig grunnlag. Bak oss lå bevisstheten om katastrofer som menneskeheten hadde vært rammet av i perioder da slik tenkning ble satt til side for rettroenhet og undertrykt av partilojalitet.

Underlig nok var det i 1960- og 70-årene et betydelig antall studenter (og noen universitetslærere) som på nytt fant det best at partiet tenkte for dem. De har ingen grunn til å være stolte av det nå etterpå – selv om de uten tvil den gang var overbevist om at de hadde «kunnskap, evne og vilje til å skape en bedre verden». Vi andre lærte oss å se med skepsis på dem som hevder akkurat dette.

I det lange perspektivet ser det ut til at UiO i sin strategiplan er tilbake i det normale. Universitetene var institusjoner som hadde som formål å opprettholde og våke over rettroenhet, gjennom mange hundre år. Den som stilte grunnleggende spørsmål om Bibelens sannhet og dristet seg til å hevde avvikende meninger, måtte være forberedt på å ta konsekvensene. Noen universitetslærere ble, som kjent, brent på bålet som kjettere.

Kravet om konformitet gjaldt ikke bare meninger, men også holdninger og livsførsel. Det er ikke lenger siden enn 1886 – i universitetenes historie er 134 år en kort tid – at Det Kongelige Frederiks Universitets kollegieformann Fredrik Brandt i sin immatrikuleringstale truet studentene med at de ikke kunne vente forståelse hvis de bragte det forargerlige «bohêmeriet» inn i universitetet. De måtte vente straff. Styret satte makt bak kravet. Studenter ble utvist. Universitetslærere som ble mistenkt for å være homofile, ble presset ut.

Professor Brandt var sikkert oppriktig overbevist om at dette var nødvendige tiltak for at studentene skulle få «evne og vilje til å skape en bedre verden».

Ser vi for oss at universitetsstyret anno 2020 vil utvise studenter som ikke deler institusjonens forestilling om hva som er en bedre verden? Vil for eksempel universitetslærere som bestrider læren om menneskeskapte klimaendringer (om det finnes noen), bli truet med avskjed? Når vil klimadissenteren Ivar Giævers portrett bli fjernet fra tavlen over nobelprisvinnere som UiO er stolte av? (Og der har han, i parentes bemerket, svært lite å gjøre, av helt andre grunner. Universitetet skryter på seg en ære som det rettelig ikke tilkommer.)

Hvis mine spørsmål skulle bli verdiget et svar, kan jeg tenke meg hvordan det ville lyde: Det er ikke sånn det er ment. Nei vel. Men hvorfor skrives det da inn i en «strategiplan» for en stor og viktig samfunnsinstitusjon?

Vi kan spekulere. Er det viktig for universitetet å vise at det underordner seg mål som dikteres ovenfra? At det er farlig å unnlate å demonstrere lojalitet til landets politiske ledere? Universitetsfolk med erfaring fra DDR vil nikke gjenkjennende.

Er det viktig for universitetets anseelse – dets «merkenavn» – i konkurranse med andre universiteter om penger og studenter?

Men det viktigste spørsmålet blir likevel dette: Hva er galt med at studentene skal tenke selv?

Les også: