Debatt
I Forskerforum nr. 8/24 anmelder jeg Dag O. Hessens bok Å tenke med Zapffe (Kagge, 2024). Siden anmeldelsen inneholder beskyldning om manglende kildehenvisninger og selvplagiat, fikk Hessen rett til samtidig imøtegåelse av teksten. Hessen skriver at han utvilsomt har gjenbrukt egne formuleringer og generelle karakteristikker av Zapffe, og at dette ikke er en akademisk tekst. Vi er begge enige om at det finnes ulike normer for faglitterære utgivelser og forskningslitteratur.
I begge tilfeller går det et skarpt skille mellom såkalt selvplagiat og plagiat. Skjult gjenbruk av eget materiale er ikke tyveri, men dårlig henvisningsskikk. Det kan også være et brudd på originalitetsnormen, siden verket fremstilles som mer originalt enn det er. I Å tenke med Zapffe er passasjer på opptil en side sakset fra Hessens innledende essay i Om det tragiske (2004), hvorav enkelte også er å lese i Hessens Et liv på mange vis: en antologi om Peter Wessel Zapffe (1999).
Meg bekjent gjennomføres det ikke plagiatkontroll av manuskripter. Men at forlag ønsker å vite om gjenbruk av tekst før boka går i trykken, er rimelig å anta. Forfatter og forlag har etter normalkontrakten gjensidig informasjonsplikt. Om et åndsverk skal beskyttes av åndsverksloven må det ha såkalt verkshøyde, altså at det fremstår som et selvstendig og originalt verk. Kravet er ikke strengt, og nøkkelen ligger i å kunne omformulere seg.
Ved et par anledninger blir gjenbruken hakket mer komplisert. Hessen har hentet tekst fra en bok han har skrevet sammen med to medforfattere. Hvem som har skrevet hva, fremgår ikke. Hvis dette regnes som et fellesverk i opphavsrettslig forstand, kan enhver av opphaverne reise søksmål om inngrep i rettighetene, og enhver av dem anses som fornærmet (åndsverksloven, § 8).
Et eksempel. På side 138 i Å tenke med Zapffe skriver Hessen om Richard Eriksen:
«Hans tidlige arbeider var inspirert av spiritisme og okkultisme, senere også teosofi. Han leverte en doktoravhandling (Jeget og tænkningen) i 1911 basert på en antroposofisk teori, en avhanling som ble avvist med betydelig akademisk rabalder. Eriksen avviser ikke at det faktisk har forgått en evolusjon, og han anerkjenner naturvitenskapens autoritet på det materielle plan: «I alle naturvitenskapelige spørsmaal har jeg selvfølgelig git ordet til kompetente naturvitenskapsmænd», men siden det «gang paa gang er blit uimotsigelig paavist at der fra fysisk-kemisk synspunkt bare kan tales om forandringer, ikke om utvikling», mener Eriksen likevel at naturvitenskapen kommer til kort når det gjelder å forklare hvordan og hvorfor en slik utvikling har foregått. Et sentralt poeng i den vitalistiske livsanskuelse er at utvikling bare kan skje etter en målbestemt lovmessighet, det må ligge en vilje og et formål bak det hele.»
Inger Nordahl, Dag O. Hessen og Thore Lie i Kristine Bonnevie – et forskerliv, s. 154–155
«Hans tidlige arbeider var inspirert av spiritisme og okkultisme, senere også teosofi. Han leverte en doktoravhandling (Jeget og tænkningen) i 1911 basert på en antroposofisk teori, en avhanling som ble avvist med betydelig akademisk rabalder. I likhet med Bergson avviser ikke Eriksen at det faktisk har forgått en evolusjon, og han anerkjenner naturvitenskapens autoritet på det materielle plan: I alle naturvitenskapelige spørsmaal har jeg selvfølgelig git ordet til kompetente naturvitenskapsmænd, men siden det: gang paa gang er blit uimotsigelig paavist at der fra fysisk-kemisk synspunkt bare kan tales om forandringer, ikke om utvikling, mener Eriksen likevel at naturvitenskapen kommer til kort når det gjelder å forklare hvordan og hvorfor en slik utvikling har foregått. […] Et sentralt poeng i den vitalistiske livsanskuelse er at utvikling bare kan skje etter en målbestemt lovmessighet, det må ligge en vilje og et formål bak det hele.»
Siden Hessen ble forelagt hele bokanmeldelsen før publisering, ønsket han naturlig nok å forsvare seg mot flere sider ved min kritikk. Som et eksempel på en mindre inkurie korrigerte jeg Hessens gjenfortelling av en klatrebragd, da Zapffe «som byfogdfullmektig en dag i 1930-årene plutselig forlot kontoret og klatret til topps, med hatt og frakk, i spiret på Tromsø domkirke, angivelig med de bevingede ord ‘Nærmere Gud kommer jeg ikke med kirkens hjelp’». Opptrinnet ble ikke fotografert og dokumentert av byens avis, slik Hessen skriver, og Zapffe var bare byfogdfullmektig i noen måneder i 1926/1927. Dersom Hessen har hentet historien og sitatet fra en artikkel i iTromsø fra 2017, som han nå refererer til, hadde kilden fortjent en note i boka. Zapffe fortalte selv om hendelsen på sine eldre dager («Den humoristiske pessimist», NRK-arkivet). Han klatret i kirkespiret sammen med en venninne. På toppen fotograferte han byen, og han ble selv fotografert av en klassekamerat. I tilsvaret skriver Hessen at fotografiet av Zapffe i kirkespiret er gjengitt i boka. Det er det ikke.
