Av Rebecca Lund, postdoktor ved Senter for tverrfaglig kjønnsforskning, Universitetet i Oslo
Publisert 5. oktober 2020 kl. 15:44
De siste årene har det vært økt fokus på produktivitet og kvantifiserbar kvalitet, ikke minst i form av tellekanter og bibliometri. Disse kvantifiserbare og sammenlignbare kvalitetsstandardene har fått status som objektive og nøytrale. Problemet er imidlertid at de slett ikke er objektive og nøytrale.
Fra et sosialt forsknings- eller humanioraperspektiv er dette ikke uten betydning. Det bidrar til det som kan kalles kolonialisering av kunnskap. Tellekantsystemet bidrar til en global arbeidsdeling der visse (amerikanske og britiske) tenkere, teorier og konsepter får kanonstatus, mens forskere fra andre land bare forventes å anvende disse på lokale eller regionale fenomener. De må også i større grad rettferdiggjøre hvorfor britiske og amerikanske lesere skulle være interesserte i deres bidrag og empiri. På lang sikt kan dette være katastrofalt for mangfoldet i teoriutviklingen, i den grad vi tror (og jeg gjør det!!) at den skal ha kontekstuell relevans og være relevant for spesifikke empiriske og historiske fenomener.
Tellekantsystemet spiller også en nøkkelrolle i rekruttering og evaluering av kandidater til stillinger i akademiet. Jeg er ikke imot at man er interessert i kandidater som deltar aktivt i internasjonale akademiske debatter og er produktive. Men jeg stiller spørsmål ved det faktum at volumet av publikasjoner i seg selv er et tegn på kvalitet eller betydelige bidrag til den akademiske debatten. Akademikere jobber forskjellig. Mens noen foretrekker å skrive bøker, foretrekker andre å skrive artikler. Mens noen publiserer i høyt tempo og får energi av det, jobber andre saktere. Begge deler kan kan være bra. Dette er ikke minst viktig fordi visse epistemiske og metodiske orienteringer ganske enkelt er mer tidkrevende å jobbe med og utfolde seg innenfor. Artikkelformatet kjennetegnes av å ha ett poeng som skal formidles kort og skarpt – og skriveformatet må sjelden avvike fra en standardmal som tillater skumlesing. Bokformatet tillater en høyere grad av kompleksitet, flere forbindelseslinjer, utdypning av historisk eller empirisk materiale, men gir også en høyere grad av kreativitet i måten man kan argumentere på.
Dette er ikke minst relevant i arbeidet for økt mangfold i akademia, som Balanse-programmet til Norges forskningsråd er et eksempel på. Ambisjonen for programmet er å sikre en økt andel kvinner på toppen av akademia. Dette i seg selv er en veldig god sak, som jeg støtter. Jeg er imidlertid skeptisk til hvordan man – i sterk grad – forsøker å oppnå målet i praksis: ved å hjelpe kvinner til å publisere mer på nivå 2 i form av tidsskriftartikler. Det er ikke bare det å få flere kvinner inn i toppstillingene som er viktig, men også mennesker med forskjellige former for epistemiske og teoretiske orienteringer og praksiser.
Innlegget er oversatt fra dansk.
Les også:
