Av Ida Jahr
Publisert 7. desember 2020 kl. 15:47
Parlamentarisme, personalunion, potet, primærnæringer, privilegier, og push/pull-modellen. Dette er stikkordregisterets oppføringer under bokstaven P, i boka til Merethe Roos, som inngår i Cappelen Damms nye serie med introduksjoner til historiske emner og perioder.
Under T finner vi tekstilindustrien, Thrane Marcus, tokulturlæren, Torgslaget, torsk, trelast og trykkefrihet. Den som har litt oversikt over 1800-tallets norske historie fra før, vil se at Roos’ nøkkelbegreper ikke skiller seg merkbart fra tidligere oversikter over denne tidlige perioden i norsk nasjonalhistorie.
Men de vil kanskje også legge merke til, via stikkordene «push/pull-modellen» (et begrep fra migrasjonsforskning, om hvilke faktorer som får folk til ådra fra ett sted og til et annet) og «tokulturlæren» (ideen om et sterkt skille mellom elite- og folkekultur i Norge) at Roos har en ambisjon om å ha en løpende historiografisk kommentar som et spor to i boka.
Det er nemlig i dag verken mulig eller ønskelig å fortelle akkurat denne delen av norsk historie (en gang til) uten å ta med hva norske historikere har kranglet om, og hvordan disse kranglene har formet historiefortellingen. Men «historien om Norge» og «historien om historien om Norge» krever to forskjellige former for tekst, og de må sys sammen i praksis. Merethe Roos er både historiker og pedagog og får dette stort sett godt til, selv om det veldig korte formatet gjør at enkelte oversikter blir litt vel skjematiske.
Roos har organisert norsk 1800-talls historie i tre – til en viss grad overlappende – tidsbolker: «Fra enevelde til union», «Norge formes og bygges», og «Mot et fritt og selvstendig Norge». Men hun er mer interessert i både sosialhistorie og økonomisk historie enn hva disse titlene kan gi inntrykk av. Den politiske historien må av nødvendighet forme en ramme rundt det som skal være en kort introduksjon til Norge på 1800-tallet, men dette er historien fra 1800–1905, ikke 1814–1905. Det er tydelig at Roos har vært opptatt av å fortelle historien om de som bodde her også.
Det som er litt synd, er at ønsket om å passe inn i en innføringsbok-mal har gjort at teksten mangler noe spenst. Stilistisk minner den mest om en Store norske-artikkel. Boka er altså lettlest, og teksten er klar og god, men uten konklusjoner noen kunne komme til å reagere på. Vi får fremstillinger av de historiografiske debattene, men ikke noe inntrykk av hvem Roos mener har den mest hensiktsmessige tolkningen. Dette er et bevisst valg, og det er gode argumenter for å holde seg unna et sterkt vinklet narrativ, men det gjør at teksten til tider føles litt steril.
Personlig synes jeg kanskje Roos kunne nevnt forholdet mellom Karl Johan og Karl XIII i mer enn en bisetning. Personalunionen med Sverige og hvordan den virket er en del av norsk 1800-tallshistorie som fortjener mer oppmerksomhet, særlig i en bok der dette var styringsformen i store deler av tidsperioden som omtales. Men generelt gir denne boken en god oversikt over et århundre som blir brukt til mye rart i norsk offentlighet, og leseren sitter igjen med både interessante festsamtaleemner (den første lederen for Norsk Kvinnesaksforening het Hagbart til fornavn), innføring i hvordan parlamentarismen ble innført, og en oppdatert historie om Norge som både inneholder Kautokeino-opprøret og kvinnesak.
Hver måned anmelder Forskerforum bøker skrevet av forskere. Her finner du alle våre anmeldelser.
