«Ubegripelig diktering av universitetene»

Torstein Dahle, høgskolelektor ved Høgskulen på Vestlandet

28. november var det debatt i Dagsnytt atten mellom sjefen for Statsbygg, Harald Nikolaisen, og førsteamanuensis Sissel Rosland ved Høgskulen på Vestlandet. Temaet var såkalte «aktivitetsbaserte arbeidsplasser», som Forskerforum skrev om i nr. 10/2017. Blant direktør Nikolaisens underlige uttalelser merket jeg meg spesielt denne (sitert ordrett): «Det å drive endring er krevende, og det er klart at vi skal igjennom en del endringsprosesser.»

Statsbygg ser det altså som sin oppgave å utforme byggets fysiske rammer slik at det endrer de ansattes arbeidsmåter til noe som Statsbygg ser på som mer hensiktsmessig. Jeg går ut fra at dette ikke kan skje uten at oppdragsgiveren, Kunnskapsdepartementet, står bak.

«Statsbygg satser på diktat og tvang, siden de mangler forskning og erfaringer som kan overbevise om at de har rett.»

Økt sykefravær

Hva er «aktivitetsbaserte arbeidsplasser»?

Åpne kontorlandskap er den dominerende formen.
Det er færre arbeidsplasser enn antall ansatte, og følgelig ikke faste arbeidsplasser («free seating»).
Den ansatte skal flytte seg mellom ulike soner for ulike typer av aktivitet.
For å oppnå full arealutnyttelse skal man ha «clean desk» når arbeidsplassen forlates, slik at en annen kan utnytte plassen.

Egne kontorer, der den ansatte kan utføre ulike aktiviteter fra samme arbeidsplass, kalles ikke for «aktivitetsbaserte», men omtales som «cellekontorer», som gir det en eim av fengsel og ufrihet.

Med Statsbygg som utførende ledd presses det nå nye arbeidsmåter ned over de ansatte. Den ordningen som man vil tvinge på universiteter og høgskoler, innebærer ifølge erfaring og forskning følgende:

Dårligere kontakt mellom studenter og forelesere/veiledere: fordi studenter må nektes adgang til kontorlandskapene der de faglig ansatte sitter, siden samtaler student/ansatt virker forstyrrende på de andre i landskapet.
Oppløsning av fagmiljøene: fordi det er mer effektivt for mange ansatte å arbeide hjemmefra, der man slipper å dra kontoret rundt i en trillekoffert mellom stadig skiftende arbeidsplasser.
Svekket produktivitet og større sykefravær: Det er omfattende forskning og erfaring for at denne type arbeidsplasser fungerer dårlig for kognitivt utfordrende og konsentrasjonskrevende arbeid, som nettopp kjennetegner de fleste faglig ansattes arbeidsoppgaver.
En rekke undersøkelser indikerer at det å arbeide på en tilfeldig «drop-in»-plass med hyppige distraksjoner, fungerer særlig negativt for den type aktivitet som kjennetegner akademisk undervisning og forskning.
Individuelt tilrettelagte arbeidsplasser med bl.a. helsemessig begrunnelse bryter selvsagt fullstendig med «free seating».

Kan tape milliarder

Det kan virke som om det er en slags irrasjonell oppfatning om at det er et privilegium å ha eget kontor, og at dette er et privilegium som man ikke har råd til å opprettholde for faglig ansatte på universiteter og høgskoler (og selvsagt slett ikke for ansatte i tekniske og administrative funksjoner). Virkeligheten er akkurat omvendt: Det å frata arbeidskraften gode, inspirerende og effektive arbeidsforhold fører til store tap.

Statsbygg har konstatert at kontorene bare brukes en del av tiden. Hva får Statsbygg til å tro at det er en bedre løsning å pakke kontoret ned i trillekofferten når man går til forelesning slik at plassen kan brukes av noen andre i mellomtiden? Er det virkelig effektivt at man skal lete etter en ledig plass der man kan rigge seg til igjen med PC, bøker og notater, når man kommer tilbake fra forelesningen eller møtet?

Ved norske universiteter og høgskoler utgjør lønnskostnadene en helt dominerende del av samlede kostnader. Verdien av «den humane kapitalen» er mange ganger høyere enn bygningsverdiene. Tapene kommer fort opp i milliarder dersom produktiviteten av arbeidskraften svekkes noe særlig.

«Svenskene høster smertelige erfaringer av feilgrep som vi i Norge bør unngå.»

Dikterer organisasjonsendringer

Det er merkelig at Kunnskapsdepartementet fullstendig overser den tilgjengelige kunnskapen om effekten av det som misvisende kalles for «aktivitetsbaserte arbeidsplasser». Det er ubegripelig at Statsbygg kan tilta seg rollen som dikterende part for å presse igjennom omfattende organisasjonsendringer med dårligere arbeidsforhold og svekket produktivitet ved universiteter og høgskoler. For ikke å snakke om at Statsbygg skal få lov til å presse fram at studentene skal få dårligere faglig kontakt og oppfølging.

Statsbygg hevder at de er opptatt av effektiv arealbruk. Det er selvsagt arealbesparende å sørge for at det ikke er arbeidsplasser til alle ansatte. Enda mer areal spares når folk begynner å jobbe hjemmefra. Men prisen er høy når universiteter og høgskoler får svekkede fagmiljøer og dårligere studiekvalitet.

Se til Malmö

Svenskene ligger ofte foran oss nordmenn når det gjelder å gjennomføre internasjonale motebølger. Dermed høster de også smertelige erfaringer av feilgrep som vi i Norge bør unngå. Et av de mest kjente eksemplene på at Statsbyggs tvangsopplegg for nye universitets- og høgskolebygg vil bli mislykket, har vi i Högskolan Malmös erfaring med 750-millionersbygget «Niagara», som ble innviet i 2015. Der har man allerede satt i gang med ombygging for å redusere skadevirkningen av feilbeslutningene.

Vi bør ikke akseptere noe tilsvarende i Norge. Vi må få vite: Hvem er det som har tatt beslutningen om at statsbudsjettet skal belastes med feilbeslutninger av Malmö-typen? Statsbyggdirektøren opptrer neppe solo.

En ting er at milliarder kan bli brukt på uegnede bygg. Mye verre og langt større samfunnsmessige tap blir følgene av redusert produktivitet og svekket kvalitet på de viktige samfunnsoppgavene som universiteter og høgskoler skal ivareta.

At samfunnsmessige tap i milliardklassen spres på ulike budsjetter og til dels vil være vanskelige å identifisere presis, bør ikke hindre at de ansvarlige blir stilt ansvar. Og kom ikke og si at dere ikke ble advart.

«Det er merkelig at Kunnskapsdepartementet fullstendig overser den tilgjengelige kunnskapen om effekten av ‘aktivitetsbaserte arbeidsplasser.»

Jeg anbefaler et studium av den omfattende og grundige gjennomgangen av forskning og erfaringer som overlege Jan Vilhelm Bakke i Arbeidstilsynet har framlagt, senest i en stor presentasjon i oktober. Han har tatt sin doktorgrad på universitetsbygg, og han vet hva han snakker om. Det omfattende materialet er presentert på en meget nøktern måte. Desto større inntrykk gjør mengden av dokumentasjon på at denne løsningen er gjennomgående uegnet for arbeidsoppgavene ved universiteter og høgskoler. Statsbygg satser i stedet på diktat og tvang, siden de mangler forskning og erfaringer som kan overbevise om at de har rett.

Til slutt vil jeg komme med en oppfordring til Kunnskapsdepartementet. Ta gjerne en titt på stortingsmelding 18 (2014–2015) om strukturreformen i universitets- og høgskolesektoren. Her er tre av de seks punktene i den innledende Boks 0.1 om målene med reformen: