UiA bløffer om fuskesak
LUKK

UiA bløffer om fuskesak

Av Karl Øyvind Jordell, prof emeritus, Universitetet i Oslo

Publisert 1. august 2022 kl. 12:05

Fuskesaken er som en NAV-sak, men ved et universitet, skriver Karl Øyvind Jordell.

I mai skrev jeg på Forskerforum om en fuskesak ved Universitetet i Agder. Her er en liten repetisjon, og siste nytt.

Det ble fremmet tre anklager mot studenten. Da jeg gikk inn i denne saken i vår, viste det seg at en av anklagene var feil – studenten hadde ikke stjålet fra en annen besvarelse, men hadde korrekt oppgitt læreboka; det hadde ikke UiAs verktøy for å avsløre plagiat fått med seg. Man behandlet saken på autopilot, og ignorerte en anførsel fra studentens advokat om læreboka som kilde, ikke bare en gang, men i to behandlingsrunder. Man stoler altså blindt på analyseverktøyet.  

På et annet anklagepunkt hadde studenten, ved hjelp av en overskrift, klart markert hvilke to avsnitt som var hentet fra en artikkel, som var oppgitt som kilde. Her er det formelt sett en feil at hun ikke hadde markert formuleringene med anførselstegn, men bruken av overskrift gjør i realiteten samme nytten. Det forelå en feil, som ikke var fusk, så lenge kilden var oppgitt.

Det tredje anklagepunktet er såkalt selvplagiering. Plagieringen finnes i en del av besvarelsen hvor det skal gis eksempler. Men så lenge hun har oppgitt den boka eksemplene var hentet fra, fremstår det ikke som særlig alvorlig å benytte noen relativt trivielle eksempler på nytt, uten å referere til forrige gang hun brukte dem.  Hvis jeg, etter å ha referert andres eksempler i en artikkel, skrev en ny artikkel der jeg refererte til de samme eksemplene, ville jeg begrenset meg til oppgi den egentlige kilden, og ikke også oppgi min artikkel nr 1 som kilde for artikkel nr 2. Igjen – en feil i forhold til regelverket, men ikke fusk.

Problemet er altså ikke bare at man stoler blindt på analyseverktøyet. Man utvikler også tunnelsyn, og legger til grunn at får man et treff i det databaserte verktøyet, er saken klar, uten hensyntagen til momenter som kan virke formildende.

Jeg hadde trodd at når UiA ble gjort oppmerksom på feil på ett anklagepunkt, og på de to andre ikke hadde tatt hensyn til formildende omstendigheter, ville man ta steg for å få saken vurdert på nytt. På det ene punktet er det ikke noe å vurdere – der har man kommet med usanne anklager. Det som gjenstår å vurdere, er om studenten pga to feil som ikke er fusk fortjente å bli utestengt i et helt år. Det gjorde hun nok ikke. UiA vurderte muligheten for mildere straff endog da man mente man hadde tre anklagepunkter. Når det alvorligste, der man hevdet at studenten verken hadde oppgitt kilde eller markert sitat, faller bort, og kilde er oppgitt også på de to andre anklagepunktene, bør studenten kunne frifinnes for fusk, og få en påtale om brudd på reglene – i en pandemisituasjon som var stressende både for de som skulle gi eksamener, og de som skulle ta eksamen.  

Nå har det vist seg at siden saken ikke bare var behandlet ved UiA, men også i Den nasjonale klagenemnd, må endelig ny behandling foretas der.

UiA er likevel ikke uten ansvar. På nettavisen Khrono (21.7.) har professor i forvaltningsrett Bernt uttalt:

«…  hvis det kommer frem opplysninger om feil ved vedtaket eller grunnlaget for det som kan føre til at vedtaket er ugyldig, må det anses som etisk og tjenestemessig forpliktet [sic] til å gjøre Den nasjonale klagenemnd oppmerksom på dette.»

Tilbakemeldingen fra UiA var imidlertid ikke at man mente at man hadde ‘etiske eller tjenestemessige forpliktelser’ til å bidra til at feilen på det førstnevnte anklagepunktet ble rettet opp og saken behandlet på nytt. Nei, tilbakemeldingen var følgende, i epost fra utdanningsdirektøren: «Vi er kjent med at plagiatkontrollverktøyet normalt ikke kan søke i lærebøker, og det tas høyde for dette i saksbehandlingen.»

Dette fremtrer som en sannhet med så store modifikasjoner at den blir en usannhet. Det kan saktens være at man er ‘kjent med’ verktøyets svakheter. Men denne kjennskapen er overhodet ikke blitt anvendt i den foreliggende saken. I sakens dokumenter, som er knyttet til to runder med saksbehandling ved UiA og en omgang i Den nasjonale klagenemnda, er der ikke noen antydninger til at man har vurdert muligheten for at læreboka var kilde. Man refererer riktignok advokatens anførsel, men trekker ikke dette inn i egne vurderinger.

Verre kan det knapt bli. Universiteter er ikke en hvilken som helst virksomhet, men en virksomhet som bruker svært store ressurser for å sikre at forskning er kvalitetssikret, og derfor ‘sann’ kunnskap, ofte med angivelse av forhold som kan tale mot ‘sannheten’. Når en slik institusjon overfor en av sine studenter forsøker å bløffe seg ut av en feil, kan man knapt tenke seg noe verre.

Fusk i forskning får dramatiske konsekvenser for fuskeren. Det gjenstår å se om bløff i studieforvaltning får tilsvarende konsekvenser.

Dette er en NAV-sak innen høyere utdanning. Man bør gå gjennom flere saker for å om studenter er blitt urimelig behandlet av nidkjære universiteter.

  • Les også: