Når feil blir fusk som følge av saksbehandling på autopilot
LUKK
Annonse
Annonse

Når feil blir fusk som følge av saksbehandling på autopilot

Av Karl Øyvind Jordell, professor emeritus i pedagogikk, Universitetet i Oslo

Publisert 19. mai 2022

Klagenemdene stoler blindt på sitt analyseverktøy og tenker ikke selv, skriver Karl Øyvind Jordell.

I en fuskesak fra sykepleie ved Universitetet i Agder som jeg har skrevet om tidligere, først i Agderposten og senere i VG og i Khrono, var den groveste av tre overtredelser at studenten i ett tilfelle verken hadde markert andres tekst med anførselstegn i teksten, eller oppgitt kilde. Det har nå vist seg at sistnevnte er feil. Feilen skyldes at klagenemndene stoler blindt på sitt databaserte analyseverktøy og ikke tenker selv.

Men først litt om selvplagiat. I et innlegg i Khrono 29.4. skriver professor Østenstad, som er tidligere nestleder i Felles klagenemnd, om det problematiske med dette begrepet. Han skriver blant annet: «Eg vil vidare åtvare mot å rekne gjenbruk av tekst produsert innanfor same emnegjennomføring som ledd i obligatoriske arbeidskrav, som fusk når formuleringar dukkar opp att på eksamen.»

Annonse

Dette fremtrer som relevant for ett av punktene i fuskesaken fra Agder. Men der dreiet det seg om gjenbruk av noen avsnitt fra en tidligere eksamensbesvarelse, ved en kontinuasjonseksamen. Gjenbruk av hele eller store deler av en besvarelse i et annet emne eller fag er rimeligvis ikke tillatt, fordi man da får dobbelt uttelling for samme prestasjon. Gjenbruk ved kontinuasjonseksamen blir helt annerledes – man får ikke dobbelt uttelling, og man løper faktisk en risiko hvis formålet er å forbedre karakteren.

Den feilen jeg primært er opptatt av her, oppdaget jeg etter å ha grunnet på et utsagn fra sykepleiestudenten, som kom da jeg hadde et møte med henne, sent i prosessen: Hun sa at hun ikke forsto noe, da hun ble anklaget for å ha plagiert fra en gruppebesvarelse fra et annet universitet. Siden jeg er emeritus, og altså har lang erfaring med studenter, var det åpenbart for meg at hun ikke bløffet. Jeg så derfor på saken på nytt.

Studenten hadde skrevet: «… synlige som forhøyet blodtrykk, hurtigere puls, hurtigere
åndedrett, utvidede pupiller og svetting. Akutte atferdsmessige reaksjoner på smerte kan være at pasienten har fokus på smerten,
snakker om den, gråter, ynker seg, gnir på stedet med smerte, har økende muskelspenninger, rynker pannen og lager grimase.»

I den gruppebesvarelsen hun ble anklaget for å ha plagiert, som også er benevnt artikkel, sto det: «… synlige som forhøyet blodtrykk og puls, hurtigere åndedrett, utvidede pupiller og svetting. Akutte atferdsmessige reaksjoner på smerte kan være at pasienten har fokus på og snakker om smerten, gråter og ynker seg, gnir på stedet med smerter, økende muskelspenninger, rynker pannen og lager grimaser.»

Pussig nok er de sju-åtte siste ordene ikke markert som plagiert, selv om de nesten er identiske.

I fuskesaken fra Agder er det ingen som har stilt spørsmål ved om den omfattende dobbelt-opplistingen i gruppebesvarelsen, med fem pluss sju ledd, virkelig kunne ha sin opprinnelse i denne besvarelsen, eller kanskje heller kunne skrive seg fra en lærebok? Hvis man leste begge besvarelsene, ville man nemlig se at en og samme forfatter var vist til i begge; riktignok noe ulike publikasjoner, men samme forfatter.

Dette var enkelt å sjekke mer inngående. Den første opplistingen, ‘blodtrykk’ osv, ga ingen treff på et vanlig Google-søk. Den andre, ‘fokus på’ osv, ga flere treff, bl a til «Klinisk sykepleie bind 1 – Studiespørsmål og notater», fra Universitetet i Stavanger. Dette var ikke den anklagedes kilde – hun hadde oppgitt selve boken, hvor opplistingene finnes som fem pluss sju bombepunkter.

Klagenemndene hadde dermed latt seg forlede av tekstanalyseverktøyet til å hevde at studenten på dette punktet ikke hadde oppgitt kilde: «Hun har ikke oppgitt kilde til … artikkelen … .» (Klagenemnda i Agder).

Klagenemndene stoler altså blindt på analyseverktøyet og tenker ikke selv en smule kritisk; man går på autopilot og stiller ikke spørsmål som – er det sannsynlig at så omfattende opplistinger skriver seg fra en studentbesvarelse; er det ikke tenkelig at studenten har slike formuleringer fra en lærebok – f eks den hun oppgir som kilde?

Samlet sett har dermed studenten begått to feil, en av dem to ganger: Hun har gjenbrukt noen avsnitt fra en tidligere besvarelse, og hun har to ganger oppgitt kilde, men ikke markert i teksten hva som er direkte sitat; alle tre feilene finnes i kortsvaroppgaver.

Oppgaven hvor det foreligger gjenbruk, lyder slik: «Beskriv hva som er målet med rehabilitering, og gi eksempler på tiltak som kan bidra til å oppnå dette.» I siste del, om eksempler, tar hun inn avsnitt fra sin opprinnelige besvarelse. Hvis jeg brukte samme eksempel i to artikler, ville jeg ikke finne på å oppgi den første som kilde for den andre.

Oppgaven hvor hun siterer uten å angi hva som er ordrette sitater, lyder: «Gjør rede for kartlegging og vurdering av akutte og kroniske smerter hos en voksen pasient med alvorlig kreftsykdom.» Den siste av tre sider har som overskrift «alvorlig kreftsykdom og smerter»; det meste av dette er tatt rett fra kilden, «smertebehandling-ved-kronisk-kreftsykdom», som er oppgitt nederst på siden. Når studentens overskrift er nesten identisk med kildens tittel, og de to formuleringene står på samme side, er det åpenbart at hun ikke har stjålet fra kilden. (På denne siden står også henvisningen til læreboken, som opplistingene lenger framme i besvarelsen er hentet fra.)

Det er saktens et brudd på reglene når man ikke oppgir sin egen besvarelse som kilde, og ikke setter inn anførselstegn når man gjengir noe direkte fra andre kilder. Men som fusk betraktet er gjenbruk altså omstridt. Og man må være klagenemd på autopilot dersom man mener at en student har til hensikt å fuske når hun oppgir to kilder i en kort-oppgave. I slike oppgaver venter man ikke noe annet enn at kandidaten kan gjengi en avgrenset mengde relevante momenter fra pensum. At det ikke er markert i teksten hva som er ordrett gjengitt, og hva som er parafraseringer, er en feil, men ikke fusk i vanlig forstand. Det ville stille seg annerledes dersom feilene var begått i en større oppgave, der også krav til oversikt og resonnementer ville være viktige aspekter ved bedømmelsen.

Det foreligger en åpenbar saksbehandlingsfeil når man på det alvorligste punktet i anklagene har lagt til grunn at det ikke er oppgitt kilde, når kilden faktisk er oppgitt. I en slik situasjon må nemndene av eget tiltak gjenoppta den foreliggende saken, og undersøke om tilsvarende feil har blitt begått i andre saker. Her kan man lære av NAV – men bør handle raskere. Det er særlig viktig å få en ny vurdering av straffen, ett års utestengning, som altså delvis var basert på en åpenbart feilaktig anklage, at kilde ikke var oppgitt.

Og man må skifte ut tekstanalyseverktøyet, som åpenbart ikke får med seg de arbeider studentene baserer seg på, nemlig lærebøkene.

Les også: