– Veldig fint at Aasland ønsker studentene tilbake, men hvor er midlene til å støtte opp om dette?

Av Ida Eritsland

Publisert 22. januar 2026 kl. 14:34

Digitale forelesninger, hjemmestudier, mye deltidsjobbing og minimalt oppmøte skal ikke lenger være en ordinær studievirkelighet, ifølge regjeringen. Er det realistisk?

– Statsråden vil ha mindre nettstudier og skjerm, mer kollokvier og diskusjon i forelesningssalen. Studentene tilbake på campus. Musikk i dine ører?

– Ja, det er veldig bra! Men vi kan ikke bare gå tilbake til sånn som det var før. Vi må lære av de siste årene. Før covid var vi veldig til stede. Så kom covid, og alle satt hjemme. Så normaliserte det seg litt, før KI kom – og studentene igjen føler at de kan sitte hjemme. Nå må vi prøve å gjøre det beste av begge verdener.

–Hva mener du fagmiljøene bør gjøre for å få studentene tilbake og mer med?

– Vi må lage et bedre opplegg enn det en student ville fått av å sitte alene på hybelen og snakke med en chatbot. Det er på høy tid å ta opp diskusjonen om hva en forelesning er, i KI-ens tidsalder. Trenger vi forelesninger, og skal forelesningene være slik de har vært i alle år?

– Vi må også jobbe for å lage opplegg som baserer seg mer på gruppearbeid, på deling av kunnskap, diskusjoner, refleksjoner. Som handler om å gjøre mer av det som er krevende for hjernen.

– Og så handler det om fleksibilitet. Vi kan lage ulike løp som passer ulike studenter. De som tar informatikkårsstudium hos oss, som har fulltidsjobb og bare vil ha litt mer kunnskap om teknologi – de kan ha ett opplegg. Mens de studentene som tar dette fordi dette er noe de vil, de kan ha mer intensive gruppearbeid.

– Hva er grunnen til at dere ikke gjør det allerede?

– Det kritiske er at de studieadministrative riggene ikke er på plass i alle nivåene til å tenke nytt. Det tekniske og administrative apparatet spiller en viktig rolle. Konkret har vi sagt at vi ser at studentene har behov for veldig forskjellige ting; Kan vi lage egen gruppeundervisning som går hver uke, som er tilpasset de som har dette behovet, men med fleksibilitet til at studentene kan skifte mellom? «Nei, det går ikke, for det passer ikke inn i systemet», får vi høre da. Så mandatet og viljen må komme ovenfra – at man har insentiver til å tenke annerledes.

– Og de finnes ikke i dag?

– Hva er insentivet til å bruke mer tid på undervisning? Merittering er en ting, det er systematisk arbeid over tid. Men kanskje man kan gi insentiver som motiverer folk til å jobbe mer tverrfaglig med undervisning.

– En vitenskapelig ansatt har ofte 40 prosent undervisning, og selv om det har blitt mer fokus på undervisningskompetanse er det forskningen som trumfer. En best-paper award på en konferanse har høyere anerkjennelse en en undervisningspris. Da får du en holdning som prioriterer forskning, og nedprioriterer undervisning.

– Hvordan kan en slik nedprioritering se ut?

– Regjeringen kuttet SFU, Senter for fremdragende undervisning, i 2022. Det var en storsatsning før. Det er snakk om flere titalls millioner kroner for flere nasjonale senter hvert år, som nå legges ned. Hvor er de pengene nå? Det er veldig fint at Aasland ønsker studentene tilbake, men hvor er midlene til å støtte opp om dette?

– Statsråden uttalte at hun regner med at lærestedene klarer å omprioritere innenfor budsjettet?

– Hvis man snakker om at man vil ha studentene tilbake på campus, så snakker man om mer enn bare undervisning. Man snakker om læringsmiljøet. Det er noe med hvilke rammer du har, hvor har du fysiske rom, hva er pensum du skal gjennom? Det er faktorer som påvirker hverandre i en helhetlig læringsprosess. Det må være arenaer hvor studentene kan være delaktige i læringsmiljøet.

– Hele høyere utdanning er jo i sparemodus nå. Det er kutt alle steder. Også helt ned til faglærere hvor vi får kutt i læringsassistenter og gruppeundervisning. Det bidrar ikke til økt studenttilstedeværelse på campus.

– Vi kommer ikke utenom at vi må prioritere framover