– Universitetene kan ikke eies av næringsliv og politikere
LUKK

– Universitetene kan ikke eies av næringsliv og politikere

Av Aksel Kjær Vidnes

Publisert 11. mai 2016 kl. 11:21

Professor Aksel Tjora om universitetenes vei til helvete. Eller hvordan unngå den.

 

Få har slamret så hardt med dørene ved egen arbeidsplass som professor i sosiologi ved NTNU, Aksel Tjora. Nylig kritiserte han NTNU-ledelsen for å drive med hersketeknikker og latterliggjøring av systemkritikk. I våres ønsket han å frasi seg vervet i fakultetsstyret ved Fakultet for samfunnsvitenskap og teknologiledelse fordi han mente dekanen bidro til å nedprioritere egne fagfelt. «I stedet er det tydeligvis viktigere for dekanus å gå til personangrep på undertegnede og henge som en blind sau etter sentraladministrasjonen. Det ville vært en god idé med en dekanus som støtter opp om eget fagmiljø og egne ansatte. Takk for meg,» skrev Tjora, ifølge Universitetsavisa. I en kronikk i Morgenbladet i mai tegner Tjora også et grelt bilde av universitetene som stadig mer styrt av markedskrefter og bedriftslogikker, og advarer mot utviklingen av det han kaller «forretningsuniversiteter». Universitetene som vi har kjent dem er truet. De kollegiale fellesskapene står i fare for å oppløses. Det mørkner.

– Hva sier du, Aksel Tjora, går det til helvete med universitetene?

– Nei, jeg tror ikke det går til helvete med universitetene, men for at det ikke skal gjøre det, mener jeg at mange av oss bør passe litt på det som skjer, og at vi ikke skal overlate utviklingen til ministre og rektorer. Da tror jeg ikke det nødvendigvis går den veien vi ønsker.

– Hva er det som går feil vei?

– Jeg skisserer en utvikling hvor det kollegiale og det faglige forsvinner fra de styrende arenaene. Vi får mer og mer ekstern styring, en sterkere toppstyring både innenfor institusjonene og fra Kunnskapsdepartementet, og ikke minst har du en del styringsmodeller med økonomiske insentiver som styrer prioriteringene både for fakulteter, institutter og institusjonene.  Det er det jeg kaller «forretningsuniversitetet», der universitetene er styrt av businessmodeller. Man prioriterer aktivitet etter en kost/nytte-betraktning. Man dyrker fram satsingsområder hvor det finnes mye eksterne midler, i stedet for å dyrke frem prioriteringer uavhengig av næringsliv og politisk styring. I en del andre land, som Storbritannia og Danmark, ser vi veldig uheldige trekk av den utviklingen. I Norge er vi fortsatt i en posisjon hvor vi kan redusere de negative konsekvensene.

«Man kan gjerne argumentere med at forskning er det vi skal leve av i fremtiden, men du får det tilbake i fleisen når Per Sandberg sier at forskningen skal være ‘industrivennlig’.»

– Kan ikke konsekvensene vel så gjerne være positive, ved at universitetene responderer på samfunnets behov for kunnskap og forskning?

– Samfunnets behov er ikke nødvendigvis næringslivets behov. Samfunnet er mer enn det. Vi får ofte høre at kunnskap er det man skal leve av i fremtiden, eller «etter oljen». Statsministeren og en haug andre sier den slags. Men det er et ganske snevert og næringsrettet syn på hva forskning og kunnskap er. Man kan gjerne argumentere med at forskning er det vi skal leve av i fremtiden, men du får det tilbake i fleisen når Per Sandberg sier at forskningen skal være «industrivennlig». Det er viktig å forstå at forskning og høyere utdanning er en del av et demokrati som har blitt utviklet over lang tid. Den demokratiske retten til kunnskap kan ikke eies og styres av næringslivet eller dagens politikere, men av en mer uavhengig langsiktig politisk intensjon, som blant annet handler om dannelse. Det er Humboldt-idealet.

– For de som ikke har dette i ryggmargen – hva er det som er så spesielt med universitetene som gjør at næringstilpassing er farlig?

– Universitetet er noe eget fordi det tradisjonelt har hatt en rendyrket faglig styring. Det har vært en type professor-forum som har ivaretatt de ulike fagene og disiplinene over lang tid, uavhengig statlig, politisk styring. Universitetene har ikke vært avhengig av eksempelvis Forskningsrådets prioriteringer, som jo gjerne er delegert fra departementer og næringsliv. Men nå opplever vi stadig større krav til eksternfinansiert forskning ved universitetene. Da mister vi den uavhengigheten.

– Hva er problemet med det?

– Det er et problem i demokratisk forstand. Det er noen typer forskning og undervisning som legges ned og forsvinner. Langtidskonsekvensene vet vi ikke, men vi får en snevrere og snevrere utdanning, som blir mer som profesjonsutdanning eller funksjonelt rettet utdanning.

– Den utviklingen du beskriver at universitetene utsettes for er jo også en utvikling som alle andre sektorer opplever. Økt konkurranseutsetting, lønnsomhetskrav, markedstilpasning. Hvorfor skal universitetene beskyttes?

– Det er et merkelig ståsted at hvis næringslivet må tilpasse seg markedet, må universitetene også gjøre det. Da har man en idé om at de som er på universitetene bare tøyser og tuller og har det gøy dersom de ikke utsettes for et næringsrettet nyttekrav. Jeg har nylig utgitt boka ADHD og det disiplinerte samfunn. Den ville det vært vanskelig å lage hvis vi måtte ha finansiering fra farmasøytisk industri, Kunnskapsdepartement eller helsesektoren, som kritiseres i boka. Det er de kritiske perspektivene man ikke får jobbet med hvis vi bare skal behovstyres.

– I kronikken din i Morgenbladet trekker du inn Ferdinand Tönnies’ gemeinschaft/gesellschaft-begrep fra 1887. Ikke akkurat hverdagskost i norske debattspalter. Hva kan en av sosiologiens klassikere lære oss om hvordan man skal drive et moderne universitet?

– Det er svært mye vi har å lære av klassikerne. Jeg prøver å forankre kritikken min i noen perspektiver som ikke er de gjengse i dagens debatt. Man kan mase om new public management i det uendelige, men man bør gå bakom det. Tönnies er opptatt av samfunnet som et fellesskap. Man kan også se en institusjon som en type fellesskap. Alle institusjoner har gjerne en blanding av de ulike fellesskapene Tönnies beskriver – gesellschaft og gemeinschaft. Gesellschaft er preget av forretningsmodeller og interne markeder, og som du ser i universitetssektoren med tellekanter og søknadsopplegg. Alt skal være prosjekter og alt skal søkes og konkurreres om. Men du har også dette gemeinschaftlige, som handler om kollegialitet. Uansett om du er i konkurranse med en kollega, er du opptatt av at man som kollega og institusjon skal lykkes. De vitenskapelige tidsskriftenes fagfellevurdering er et eksempel på det, et dugnadsfellesskap hvor man gjør arbeid på vegne av disiplinfellesskapet uten å få kompensasjon for det.

«Når det først har begynt å falle i grus, er det vanskelig å redde.»

– Det gemeinschaftlige fellesskapet har vel ikke forsvunnet fra akademia bare fordi man må søke på forskningsmidler?

– Det er der, men jo mer man innfører av markedsmodeller, at alt skal søkes om og måles og telles, jo mer skviset blir de kollegiale systemene. Jeg har vært redaktør i Sosiologisk tidsskrift. Der er man overlatt til goodwill fra alle de norske sosiologene for at tidsskriftet skal gå rundt. Med én gang folk svarer at de ikke har tid fordi de skal skrive søknader eller fordi de er bedt av arbeidsgiver om å fokusere på internasjonale tidsskrifter i stedet, faller det kollegiale helt i grus. Når det først har begynt å falle i grus, er det vanskelig å redde. Jeg mener vi per dags dato har ganske gode, respektfulle og kritiske fagfellesskap, men det skal lite til å true dem.

– Nå brukte jeg begrepet «moderne universitet». Er det en selvmotsigelse for deg? Skal universitetene være grunnleggende konserverende og holde ved hvordan ting alltid er gjort?

– Nei, men i begrepet modernitet ligger ikke bare industri og styring, men også vekt på ekspertise og disiplinkunnskap. Mange av kvalitetene ved universitetene er grunnlagt i visse verdier, og en del av de verdiene har vært holdt i hevd og utviklet gjennom en modernitets- og demokratiutvikling. Mitt eget fag sosiologien har oppstått som en kommentar til og analyse av framveksten av det moderne samfunnet. Da er det rimelig å bruke en del av dette fagets begreper til å se på utviklingen ved universitetene. Et av poengene med å bruke Tönnies er å påpeke at vi som forsker på samfunnet og på organisasjoner, har perspektiver og innsikter til å delta i en diskusjon om det som skjer. Hvor vi bruker teoretiske verktøy for å løfte frem perspektiver og se om det kan treffe noe. Om vi kan forstå noe bedre enn det vi ellers hadde gjort.

– Sosiologiens klassikere virker å ha funnet opp en del gode begreper, men bommet ofte på sine egne analyser for fremtiden. Durkheim fryktet samfunnets normoppløsning. Marx’ spådommer for tiden etter kapitalismen gikk ikke helt som forutsett. I stedet sitter vi her i et av verdens beste samfunn gjennom tidene. Kan det ikke tenkes at profesjonell toppstyring og markedsmodeller også vil fungere for universitetene og gjøre dem bedre?

– De sosiologiske begrepene kan fort oppfattes som karikaturer. Det er perspektiver og idealmodeller som ikke gjenspeiler samfunnet eller empirien direkte. Det finnes ingen rene gemeinschaft eller gesellschaft, men modellene fremhever enkelte aspekter ved samfunnet. Jeg opplever at begge samfunnsaspekter er representert i universitetene i dag, vi har en betydelig kollegialitet både nasjonalt og internasjonalt. Men som observatør internt i sektoren, er det viktig å peke på noen utviklingstrekk mens vi er i en tidlig fase, og løfte fram noen spørsmål. Er det dit vi vil? Vil vi at universitetet skal bli en gesellschaftvirksomhet, med mer og mer konkurranse? Eller skal vi se hvilke kollegiale mekanismer som virker bra i dag, og hvordan vi kan ta vare på dem? Jeg vil at vi skal se litt mer nyansert på hva som gjør at sektoren virker såpass bra i dag. I mange tilfeller kan det være mer på tross av de modellene man innfører enn på grunn av dem.

– Det kan virke som om kritikere av utviklingen i sektoren er lett romantiserende om universitetssfæren. At universitetene er noe hellig. Avsondret fra resten av samfunnets systemer og logikker. Kjemper dere mot en verdsliggjøring?

– Det hellige er avmystifisert for lenge siden, i hvert fall i et samfunn som det norske. Det er ingen som tror at universitetsansatte sitter på sin høye hest og vet best. Men det er en del som går tapt om man rendyrker forretningsmodellene ved universitetene. Jeg skjønner kritikken du fremmer, men jeg er ingen romantiker – jeg har kontakt med næringsliv og samfunn i svært stor grad. Men vi må unngå å miste rollen som uavhengige samfunnskritikere, som en selvsagt del av et demokrati.

«Lederne er ikke lenger en tillitsmannsledelse, men en delegert ledelse fra toppen og nedover.»

– Selv Sandberg, etter noen høylytte betenkninger, forsikret at forskningen skulle være uavhengig, så det er vel ingen som mener at universitetene ikke skal være uavhengige og samfunnskritiske?

– Hva slags kritikk universitetene skal gi rom for, vil avhenge av hvem du spør. Derfor må vi sikre den uavhengigheten slik at politikere skal slippe å bestemme hvor kritiske universitetene skal være.

– Du har også kritisert NTNUs egen ledelse for sin holdning til bekymringer blant ansatte. Hva gjør NTNU feil?

– Jeg tror ikke det bare er NTNU som gjør feil, men det skjer noe med lojaliteten når vi har ansatt ledelse på alle nivåer. Den går veldig raskt oppover. Jeg har særlig forsøkt å kritisere hvordan vårt samfunnsvitenskapelige fakultet ikke har representert de samfunnsvitenskapelige disiplinene på en bedre måte i diskusjonene om sentrale prioriteringer. Lederne er ikke lenger en tillitsmannsledelse, men en delegert ledelse fra toppen og nedover. Vi har også en ledelse som forteller oss at vi har medvirkning, men hvis man skal ha økt medbestemmelse «på bunn», må man jo gi fra seg noe medbestemmelse «på toppen». Men jeg ser ingen tegn på at man er villig til å gi fra seg bestemmelse i ledelsen.

– Du viser i din kronikk til Knut Kjeldstadli, som er kjent for sin SV-tilhørighet, og du forfekter en fellesskapstankegang. Hva har politisk tilhørighet å si for syn på hvordan universitetene skal styres?

– Jeg har ikke et partipolitisk utgangspunkt. For meg handler det om å ta vare på verdiene som universitetene representerer. Det er holdninger du vil finne på tvers av politiske partier.

– Likevel: Torbjørn Røe Isaksen er kanskje ikke den du lettest overbeviser om at universitetene taper på mer konkurranse om forskningsmidler?

– Jeg har hatt noen smådiskusjoner med Isaksen. Han er en type minister som er interessert i diskusjon, og jeg syns han er en interessant diskusjonspartner i en sånn sammenheng. Politisk farge behøver ikke å være knyttet til hvordan man forholder seg til disse verdiene. Du vil ha mennesker innenfor det verdikonservative området som vil være veldig opptatt av kunnskapens uavhengighet. Selv om jeg er kritisk til spredningen av markedsmodeller innenfor universitetssektoren, vil jeg ikke kritisere prinsippet om markedsmodeller innenfor mange andre sektorer. Det tror jeg er en diskusjon også Isaksen er med på. Men for meg er det viktigste at vi faktisk tar den debatten, og at vi tar den nå.