Universitetenes oppgave er ikke å være turbomotor for vekst og «grønn omstilling»

I kjølvannet av diskusjonen om utdanningsstedene er «for snille» mot studentene, skrev jeg en kronikk der jeg kritiserte universitetenes ledende representanter for å framstå som selgere av universiteter. Dekan Casper C. Rasmussen ved Handelshøyskolen NMBU svarer at han gjerne tar tittelen som «bejaende og begeistret leder» hvis det betyr at «universitetene har en stadig viktigere rolle å spille i omstillingen og utviklingen av samfunnet». Kritikken av Rasmussens forslag i Khrono om å gjøre «Norge til verdens mest utdannede befolkning!» var ikke en kritikk av lederstil.

Innlegget ble brukt som en illustrasjon på hvordan ledende representanter for universitetene ikke bærer med seg den tvilen som er en sentral del av akademisk tradisjon. Rasmussen lover at økt satsing på høyere utdanning skal resultere i økonomisk vekst, innovasjon, internasjonal konkurransekraft, endringsevne, demokrati, attraktivitet for investeringer og kritisk tenkning (sic). Innleggets kritiske tekning retter seg kun mot at det ikke kommer mer penger til universitetene. Salgspitchen om at universitetene skal tilfredsstille samfunnets krav, mangler forankring i det akademiske idealet om en fri stilling ubundet av næringsliv, stat og interesser generelt.

Akademisk aktivitet strekker seg mot idealet ved balansere hensynet til det «samfunnet ønsker seg» med egenkritikk og samfunnskritikk. Det krever både å stikke fingeren i jorda og å rette pekefingeren, om ikke langfingeren, mot samtida. «Velkommen til virkeligheten» skriver Rasmussen. En virkelighet med «kutt, relevans og grønn omstilling» er dekanens hverdag. Kanskje er virkeligheten slik fordi oppgavene han vil løse er uoverkommelige og sprikende og at universitetene har solgt seg inn på feil grunnlag. Selv «innovasjon» kan bli korrumpert av universiteter som logrer for oppdragsgivere.

David Graeber og David Wengrow peker i boka «Begynnelsen til alt», på at språket, skriftspråket, politisk organisering, veving, baking, jordbruk, monumentale bygg og mange andre fundamentale innovasjoner er gjort før opplysningstiden. Før menneskeheten så lyset på universiteter, i kaffehus og i leksikonredaksjoner. Formødrenes samfunnsorganisatoriske variasjoner ble i det opplyste regimet ofret til fordel for samtidsprovinsiell selvfornøydhet og framskrittstro. Utfordrer noen kunnskapssynet med sosiale utopier, blir de møtt med at de ikke forstår «virkeligheten».

I boka «Den nye fisken», av journalistene Simen Sætre og Kjetil Østli, beskrives en virkelighet som krever at forskere er bundet på hender og føtter for å bidra til vekst i lakseoppdrett. DNA-forskere fra NMBU testet for eksempel menneske-gen i laks for å se om det kunne skape raskere vekst hos oppdrettslaks. Forskning som var så tvilsom at laksebransjens omdømmeapparat måtte sette i gang dekkoperasjon da den havnet i lærebøker (Sætre and Østli, Den nye fisken, 41–46). Forskning på laksens DNA ligger også under laksedøden i norske elver.

I debatten er det lett å glemme at utgangspunktet for diskusjonen er spørsmålet om mot hva samtidas utdanningsimperativ gjør med studentene. Hva systemet gjør med dem som egentlig ville gjort noe annet, men merker presset som kommer av at det settes likhetstegn mellom studiepoeng og verdi for samfunnet. Da settes det også likhetstegn mellom studiepoeng og verdi som menneske. Får mange gode karakterer, er institusjonene for «snille», og får mange dårlige karakterer, er de selv «uengasjerte». Pandemien demonstrerte at utøvelse av mange samfunnskritiske funksjoner har lite med lengden av utdanning å gjøre. Et redusert utdanningssystem med ledere som erkjenner utdanningens begrensede plass i verden og enorme makt til å skape nederlag for unge mennesker, er et sted å starte. Disse lederne kan gjerne være begeistrede for forskning og utdanning, men det er verken sant eller riktig å forsvare universitetenes berettigelse med at de er turbomotor for vekst og «grønn omstilling».

Les også: