Av Forskeforum
Publisert 2. oktober 2014 kl. 11:04
Anne Lise Fimreite, prorektor og professor i statsvitenskap, Universitetet i Bergen.
REGISTERDATA: Register over demografiske, sosioøkonomiske og medisinske data for hele befolkningen er svært omfattende i Norge. Her er vi blant de aller beste i verden. Tilgang til og koblinger mellom ulike registre har gjort det mulig å gjennomføre store og viktige forskningsprosjekt av høy internasjonal kvalitet. Slike data har vært et betydelig konkurransefortrinn for norske forskere når det gjelder å få tilslag på forskningsprosjekt. De har bidratt til å få utenlandske forskere interessert i våre data, og til å få dem til å delta i våre prosjekt. Datatilfanget har mange ganger vært medvirkende til at våre artikler vekker interesse på internasjonale konferanser og aksepteres i internasjonale tidsskrift. Ikke få ganger har jeg i årenes løp blitt møtt med misunnelse av utenlandske kollegaer som bare kan drømme om tilgang til slike data som vi har kunnet presentere.
Ved siden av dataenes opplagte betydning for oss forskere har generasjoner av studenter skrevet oppgaver på ulike studienivå med utgangspunkt i registerdata. Oppgavene har ofte representert nye og originale forskningsbidrag, samtidig som de har utdannet kandidatene i databehandling og metodikk. Jeg vil ikke nøle med å karakterisere våre registerdata som en like avgjørende infrastruktur for samfunnsforskningen som det for eksempel laboratoriefasiliteter er for kjemikere, biologer og medisinere.
Tilgang til og lagring av disse dataene er regulert i lov på en slik måte at personvernet er godt ivaretatt. Statistisk Sentralbyrå (SSB) har spilt en viktig rolle i tilrettelegging av registerdataene. Utlevering og kjøp av datasett og variabler har – selv om det til tider har tatt tid, det skal sies – i stor grad vært forutsigbart og ikke minst overkommelig prismessig, også til studentarbeider.
Dette er nå dramatisk endret. Tilgangen til registerdataene, som er mange samfunnsforskeres kanskje viktigste infrastruktur, er ikke lenger en selvfølge. Blant annet for å håndtere levering av data innen rimelig tid har SSB opprettet en egen avdeling for denne oppgaven. Avdelingen skal ifølge byråets tildelingsbrev fra Finansdepartementet være selvfinansierende, noe som har resultert i en kraftig prisøkning på dataene. Nylige oppslag i forskning.no viser at SSBs nye prispolitikk har ført til en fem–seks-dobling av prisen for sammenlignbare datauttak i løpet av kort tid, og om vi sammenligner med det vi kjenner fra Sverige og Finland, kan det tyde på at registerdatauttak i Norge kan være opptil åtte–ti ganger dyrere. I en artikkel publisert i Forskerforum 1. september i år forteller professor i samfunnsøkonomi ved UiB, Hans Hvide, om et prisanslag fra SSB på 330 000 kr for ett datasett til én artikkel.
Det sier seg selv at forskere uten betydelig prosjektfinansiering og studenter som kanskje bare har en god idé og ingen finansiering, ikke har råd til slike datakjøp. Selv forskere med prosjektfinansiering må gjerne tenke flere ganger før de går i gang med å bestille data. Rommet for å teste hypoteser, men også for å gjøre feil, vil kunne reduseres betydelig. I kjølvannet av dette vil konklusjoner kunne bli trukket på et tynnere grunnlag enn før. SSBs prisøkning vil selvsagt ha betydning for forskningens kvalitet, men det kan også ha betydning for gyldigheten av tiltak som utformes og anbefales på grunnlag av forskningen, innenfor medisin, sosialpolitikk og arbeidsmarked – for å nevne noen aktuelle felt.
Registerdata er de mest komplette datasett som finnes om en hel populasjon. Det er umulig for én forskergruppe – enn si for en enkelt forsker – å produsere slike data på egen hånd. Ett alternativ til registerdata er for mange utvalgsundersøkelser. Men vi vet at svarprosenten i slike undersøkelser nå er i ferd med å bli faretruende lav. Det kan bety at samfunnsforskere kan være i ferd med å miste et alternativt metodisk verktøy til registerdata samtidig som kostnadene på disse dataene øker radikalt. Mange forskere vil da i realiteten ikke kunne gjøre nye analyser og i praksis være forhindret fra å sette i gang nye prosjekt. Kostnader til data blir en faktor som har noe å si for at planlagte forskningsprosjekt enten må utsettes eller avlyses av rene økonomiske årsaker. Selvstendige forskningsprosjekt på master- og/eller ph.d.-nivå vil ofte ikke kunne gjennomføres, eller så må de gjennomføres med alle tilgjengelige – gjerne eldre – datasett. Metodisk kan studentene eller kandidatene trenes og skoleres på slike data. Substansielt vil det være langt mindre givende – for studentene selv og ikke minst for dem som skal motta resultatene av deres forskning.
Jeg er enig med Marianne Aasen når hun i Forskerforum 7/14 tar til orde for en grunnleggende debatt om hvem som skal bære det økonomiske ansvaret for at vi i Norge har innbyggere og bedrifter som er villig til å dele opplysninger med fellesskapet. Vi bør se dette som det fortrinnet det er internasjonalt, og bruke det for å hevde oss. Kravene om en endret betalingspraksis for registerdata har det vært mange av etter SSBs omlegging. Kravene har i stor grad vært rettet mot byrået. Jeg vil heller ta til orde for en bevisstgjøring av dem som til syvende og sist styrer SSB: politikerne.
Kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen har tidligere i år lansert syv punkter for kvalitet i vår sektor. Ett av punktene er at vi skal utvikle flere internasjonalt ledende forskningsmiljø. Å legge til rette for at våre forskere kan lykkes med det, er en sentral del av ledelsesansvaret for oss på institusjonsnivå, men også for våre politiske ledere. Å skaffe til veie en tjenlig infrastruktur er en akseptert og naturlig del av denne tilretteleggingen innenfor naturvitenskap, medisin og andre teknologitunge fag. For meg er registerdata infrastruktur så god som noen. Utfordringer knyttet til tilgang til disse dataene bør derfor kalle på samme engasjement fra ledelseshold som behovet for nytt teknisk materiell og andre fasiliteter i mer utstyrstung forskning.
Min oppfordring i debatten er at det offentlige i mye større grad bidrar til å holde prisene på slike data på et overkommelig nivå som ikke setter gode forskningsprosjekt i fare for å ikke bli gjennomført. Om ikke dette lar seg gjøre og SSBs prispolitikk er kommet for å bli, må det raskest mulig etableres ordninger som kan finansiere denne infrastrukturen på linje med annen forskningsmessig infrastruktur i Norge. Vel vitende om at datakjøp i infrastruktur- sammenheng ikke utgjør de helt store beløp, og fullt klar over at støtteordninger der enkeltforskere og enkeltprosjekt som søker midler til dette formålet, fort kan føre til ytterligere «propper i systemet», vil jeg foreslå å få utredet en form for abonnementsordning. De store forskningsinstitusjonene og forskningsinstituttene kan betale en fast sum årlig for dataleveranser og for at enkeltforskerne så mot et mindre gebyr kan få data utlevert etter behov. Universitetet i Bergen er positiv til å bidra her – både i utredningssammenheng og finansielt.
