Publisert 10. mai 2020 kl. 23:31
Forskerforbundets leder Guro Elisabeth Lind bruker arbeidsdagene i koronatiden på Radiumhospitalet. Derfra kan hun lede arbeidet i Forskerforbundet og hovedorganisasjonen Unios statlige tariffutvalg (Unio stat) samtidig som hun tar imot prøver fra pasienter til forskningsprosjektet hun leder om urinblærekreft. Både som forsker og en som sitter sentralt i arbeidet med arbeids- og lønnsvilkår, er hun bekymret for de langsiktige konsekvensene av koronakrisen for forskningen.
– Vi kaller denne spalten «Aktuelt intervju», men jeg vil starte med noe plutselig uaktuelt: hovedtariffoppgjøret. Det skulle pågått i disse dager, med lønnsoppgjøret og endringer i tariffavtalen, men det blir ikke noe av.
– Ja, tariffsesongen er like eksepsjonell som koronakrisen og alle de andre konsekvensene vi ser av pandemien. Det er ganske historisk at tariffoppgjøret har blitt flyttet til høsten. Men vi har full forståelse for det. Frontfaget, som setter rammene for de andre sektorene, kunne ikke komme i mål med årets oppgjør, og da er det naturlig at alle andre tariffoppgjør også venter.
LES OGSÅ: Lønnsoppgjøret utsettes til høsten
– I en økonomisk krisetid ligger det vel uansett ikke an til det helt store oppgjøret rent økonomisk?
– Her må man ha en realitetsorientering. Det er klart at krisen som vi står i nå, har kjempestore økonomiske konsekvenser for samfunnet, og da er det veldig lite sannsynlig at det kommer noe særlig penger på bordet i dette oppgjøret. Det betyr at man kanskje må tenke litt annerledes og se på hvilke andre ting som vil være viktig for oss i avtaleverket. Vi kan jobbe med andre ting i avtaleverket.
– Du tror statsansatte vil få et nulloppgjør?
– Når vi ser på hvordan krisen har rammet næringslivet, så er det bekymringsfullt. Det blir et annerledes oppgjør, men det er min oppgave å sikre at våre medlemmer får sin rettmessige del av en eventuell lønnsvekst.
– Samtidig som næringslivet har blitt truffet hardt, er det mange som har lagt ned en stor innsats i tiden som har gått. Kan man ikke tenke at statsansatte skal belønnes for den ekstra innsatsen i en krisetid?
– Lønn som fortjent er et viktig prinsipp. Det er mange som har stått på langt ut over det man kan forvente i denne perioden, men tariffsystemet er bygd opp sånn at oppgjøret i det konkurranseutsatte næringslivet, frontfaget, setter rammene for oppgjøret i offentlig sektor. Det er for at næringslivet skal kunne være konkurransedyktig. Det er der det strander – krisen har rammet næringslivet hardt. Vi skal argumentere innenfor de rammene som er, men å ha forsvarlige rammer i lønnsoppgjøret er en kjerne i trepartssamarbeidet i norsk arbeidsliv. Arbeidstakerne skal få når det går bra, men vi har også forpliktet oss til å dra lasset i dårlige tider.
– Som leder av Forskerforbundet, hvordan har du sett koronakrisen ramme kunnskapssektoren?
– Vi har medlemmer i alle sektorer, og det er utfordrende for alle, men jeg må si jeg er veldig imponert over de lokale tillitsvalgte som håndterer situasjonene som har oppstått. Noe av det vi har jobbet mye med, er så klart permitteringer, særlig ved museer og institutter. Og så vil jeg trekke frem situasjonen for doktorgradsstipendiater og postdoktorer, som har behov for forlengelse av arbeidsforholdene sine. Det er mange nå som møter stengte laboratorier, mange har omsorgsoppgaver hjemme, planlagte feltarbeid kan ikke gjennomføres og utenlandsopphold er skadelidende.
LES OGSÅ: Stipendiater får søke om forlengelse, men ikke postdoktorer
– Hva kan løse situasjonen for disse gruppene?
– Vi etterlyser nasjonale retningslinjer. Dette er en sårbar gruppe unge forskere. Hvis det blir opp til hver enkelt institusjon å løse problemene lokalt, kan vi få et klasseskille mellom de institusjonene som har god råd og de som har dårlig råd. Det er kritisk for institusjonene og for Norge, som trenger denne kompetansen, at dette løses nasjonalt. Og så frykter vi frafall fra forskningssektoren – at folk ikke skal få kvalifisert seg, at vi får økt midlertidighet og enkeltskjebner som mister karrieremuligheter.
– I en krisetid er det gjerne det akutte som blir prioritert. Hvordan stiller forskningen i tiden fremover?
– Jeg er bekymret for at forskning skal bli en salderingspost. Det må den absolutt ikke bli. Det hadde vært helt krise. På det lokale nivået på universiteter, høyskoler, museum og institutter ser vi allerede at det er mange som får ekstraordinære arbeidsoppgaver, som trekker ressurser fra det langsiktige forskningsarbeidet. Det er dypt bekymringsfullt. Vi må ha det langsiktige perspektivet med oss også i en krisesituasjon. Det er forskningen som skal bidra med å løse samfunnsutfordringene, noe som koronakrisen også har vist.
LES OGSÅ: Videomøter, brakkesyke og tidsklemma. Slik er livet med hjemmekontor
– Hva forventer du av neste års statsbudsjett?
– Statsbudsjettet for 2021 må bli et kunnskapsbudsjett. På den andre siden av koronakrisen venter et næringsliv med stort behov for nyskaping og omstilling. Da er det viktig at det investeres mer i forskning og at det kommer friske midler inn som kan holde forskningssektoren oppe, også i instituttsektoren som er i en veldig sårbar situasjon nå.
– Men i realitetsorienteringens tid, er det ikke en fare for at forskningen havner i andre rekke satt opp mot de historiske utgiftene staten har for å prøve å redde helse, økonomi og næringsliv?
– Definitivt. Det er en av mine store bekymringer, for konsekvensene er så enorme på alle plan. En lavere forskningsaktivitet vil være kritisk for samfunnet i seg selv, men det får også store ringvirkninger. Det kan føre til svikt i rekrutteringen, at vi får færre forskere. Vi har rett og slett ikke råd til at det ikke skal satses på forskning nå, og jeg er redd for at det er et perspektiv som drukner når man står overfor så mange akutte problemstillinger. Jeg håper vi har politikere som klarer å se fremover forbi brannslukkingen som foregår her og nå.
– Er det ikke også en fare for at krise fører til en for stor vektlegging av det instrumentelle synet på forskning, der den forskerdrevne grunnforskningen få svi?
– Der treffer du spikeren på hodet. Det er ikke noe nytt. Det har vært en uheldig dreining mot den typen tankegang i en lang periode. Vi har også i lengre tid vært bekymret over utlysningene fra Forskningsrådet i Norge, som er veldig dreid mot anvendt forskning og innovasjon. I Forskningsrådets nye policy er grunnforskningsperspektivet så godt som fraværende. Og det er klart at denne krisen kan komme til å forsterke den utviklingen.
LES OGSÅ: Edvard Moser frykter koronastenging av dyrelab: – Som å tenke på dommedag
– Parallelt med det politiske fagforeningsarbeidet er du selv forsker, med et prosjekt om urinblærekreft. Hvordan preges den delen av arbeidet ditt av koronatiden?
– Nå har jeg hjemmekontor på Radiumhospitalet, mitt andre hjem. Fordelen med å sitte her er at jeg har tilgang til ressursene jeg trenger, som printere og teknisk utstyr, samtidig som jeg har gangavstand hjemmefra så jeg kan følge oppfordringen om ikke å ta offentlig transport. Og så har jeg forskningsgruppen min her. Hoveddelen av arbeidet jeg gjør er Forskerforbund-relaterte ting, men vi har noe aktiv pasientforskning som må håndteres i også i pandemien. I en tid der en del har hatt karantene og hjemmekontor, har det vært hyggelig å ta på seg labfrakken innimellom og ta imot prøver.
– Hvordan sjonglerer du rollene i hverdagen?
– Her om dagen måtte jeg stå på labben samtidig som jeg hadde de andre forbundslederne i Unio på Teams-konferanse på ipaden. Det blir en veldig effektiv arbeidsflyt i det minste, men det er en tidsmessig krevende periode med alt som skal håndteres samtidig. Samtidig kunne jeg ikke slippe dette forskningsprosjektet og forskningsgruppen da jeg ble leder av Forskerforbundet. Vi hadde akkurat fått 20 millioner fra Helseregionene, og nå har vi fått 12 millioner til fra Forskningsrådet i år. Og så kom Unio stat-ledervervet på toppen, så jeg har egentlig tre jobber.
– Du er kanskje ikke et godt forbilde for det arbeidslivet du jobber for som fagforeningsleder?
– Jeg har ikke lyst til å være et forbilde for noen. Det er viktig å finne en god «work/life»-balanse, som de sier på engelsk, men det har jeg bare innsett at ikke er mulig for meg i denne perioden. Men dette har jeg valgt helt selv, og jeg ville valgt akkurat det samme igjen. Det er så store utfordringer som vi må løse, og det har jeg lyst til å bidra til. Som forsker ser jeg det som mitt samfunnsoppdrag.
LES OGSÅ:
