Publisert 25. februar 2020 kl. 12:18
Med begreper som scientisisme og teknokratiose har førsteamanuensis Hans Petter Kjæstad laget enn diagnostisk liste over noen av forskningens små og store skavanker. Listen er et svar på debatten som ble sparket i gang av stortingsrepresentant i Jon Helgheim høsten 2019, da Helgheim twitret sin skepsis til visse forskningsresultater. Det førte til en diskusjon der blant andre Forskerforbundet engasjerte seg. Kjæstad tror skavankene han trekker frem både kan plage forskningsmiljøene og bidra til at vitenskapsskeptikere av og til treffer innertier. Derfor må de tas lærdom av så forskere ikke bidrar til å gi folk vitenskapskvalme, mener Kjæstad.
– Jeg syns det er greit å heve blikket litt iblant og se hva disse faremomentene er og hva kan vi gjøre for å unngå dem. Jeg er ikke så voldsomt forskningsskeptisk, men jeg mener man bør ha en liten porsjon skepsis. Man må i hvert fall ikke la seg ramme av hybris, sier Kjæstad.
Han presiserer at han syns Helgheims utspill var litt slurvete, men at det gir en anledning til selvrefleksjon.
– Han er jo ikke ond eller noe sånt, men har en oppriktig oppfatning. Da må vi gå i oss selv og se på hvordan han har havnet på det standpunktet. Det er det jeg prøver på i denne teksten – å illustrere hvordan vi havner i en slik situasjon at folk tenker sånn. Hvis vi reflekterer litt mer gjennom disse tingene håper jeg vi kan unngå at folk får vitenskapskvalme, sier Kjæstad.
Han viser til hvordan forskningsresultater blir formidlet og oppfattet, og eksemplifiserer med ting som i det ene tiåret blir presentert som sunt, mens i det neste er usunt. Det kan være alt fra egg til mettet fett.
– Da hører du folk si sånt som «nei, nå begynner de igjen og sier at egg er farlig». Veldig mange har problemer med å håndtere at man stadig får ulike studier som viser det ene eller det andre, og til slutt gidder ikke folk å høre på det. Men sånn er forskningen. Man kan gjøre alt riktig og likevel må man forandre mening. Det syns mange er veldig rart.
Sånn sett har han forståelse for Helgheims standpunkt.
– Det er en veldig forståelig følelse han gir uttrykk for, men i detalj treffer han ikke helt. Han mente at et forskningsinstitutt leverer et eget syn, men forskningsresultater har ikke så mye å gjøre med hvem som gjør studien. Det kan hende at et enkelt institutt over tid har en profil, men hver enkelt studie kan likevel være riktig og relevant.
Vi prøver å etterkomme presset om å levere noe saftig, men forskning er ikke sånn. Forskningen går hit og dit i små, tørre biter.
Kjæstad mener også det er en sammenheng mellom de uvitenskapelige skavankene og forskningssystemet. Han skriver at politikerne har seg selv å takke for det er deres forskningspolitikk som skaper «et system for styring, insentiver, honorering og meritering» som øker problemene han beskriver. Kjæstad ønsker seg først og fremst stabile, vanlige forskningsmiljøer fremfor jaget etter fremragende og banebrytende toppmiljøer.
– De som finansierer forskningen har en slags tro på at forskningsmiljøene må være banebrytende og finne ut masse nye ting som skal drive samfunnet fremover. Samtidig vil vi forskere gjerne strekke oss etter det ønsket, og så tør vi ikke alltid å si at det ikke er så lett å levere slike resultater på bestilling. Vi prøver å etterkomme presset om å levere noe saftig, men forskning er ikke sånn. Forskningen går hit og dit i små, tørre biter, sier Kjæstad.
Han mener krysspresset mellom forventingene og forskningsmiljøenes ønske om finansiering gjør at forskningssektoren ofte preges av en lek med ord.
– Vi må rettferdiggjøre vår eksistens og da sier vi ofte at vi er «banebrytende», «fremragende» eller «internasjonalt ledende», men sånn er ikke forskningen. Vi må kontrollere om igjen og om igjen om det vi har funnet faktisk stemmer. Det er det altfor lite rom for hvis alle skal være fremragende. Hvis alle er banebrytende, blir det bare en masse tomme baner. Poenget må jo være at folk skal gå etter i de sporene og sjekke og sementere at det banebrytende er trygt.
