Forskningens sju skavanker

Av Hans Petter Kjæstad, førsteamanuensis ved NMBU Veterinærhøgskolen

Publisert 25. februar 2020

Her er sju skavanker som kan gi folk som Jon Helgheim litt rett, presentert alfabetisk.

Jon Helgheim, stortingrepresentant for Fremskrittspartiet, har ved flere anledninger ytret seg kritisk mot forskning. For noen måneder siden fikk en Twitterpost det til å stige et kollektivt hvin fra forskermiljøene. Man grep tak i sine perlekjeder og stirret vantro på hverandre: «Slagside? Vi? At han våger!» Med FrP-erens usvikelige evne/vilje til å tråkke i salaten gjorde Helgheim mer enn å antyde at forskningsresultater ikke stemmer med virkeligheten, at forskere har politisk agenda, og at visse forskningsmiljøer ikke fortjener offentlig støtte. Alt sammen fullstendig uakseptabelt for en hvilken som helst forsker.

Etter litt ettertanke dukket det opp en viss spredning i reaksjonene, fra total avvisning til en viss innrømmelse av at, jo, forskning har noen problematiske sider også.

Dette er et forsøk på å vise at Helgheim har litt rett, i form av en liste over noen små og store skavanker som kan plage forskningsmiljøene og bidra til at vitenskapsskeptikere av og til treffer innertier med skytset.

Forskningspolitikk er et system for styring, insentiver, honorering og meritering der en uheldig bieffekt er økning av problemene på denne lista.

Bærplukkeri

Hva er et riktig og passelig utvalg av publiserte forskningsresultater når en vil dokumentere status på et vitenskapelig område? For det må jo foretas et utvalg. Alle studier får ikke plass, verken i hodet eller på harddisken. Ikke er det nødvendig heller.

Den som foretar utvalget, bør være en fagkyndig person. En professor på området, kanskje, eller en anerkjent legespesialist? Problemet er at en slik person som regel vil ha en mening på forhånd om hva som er den riktige statusbeskrivelsen. Er det sannsynlig at vedkommendes kildebruk vil rokke ved denne oppfatningen? Kanskje foretas utvalget i stedet slik at det harmonerer med standpunktene en måtte ha? Dette er i så fall bærplukkeri. Det ser flott ut når en bringer til torgs en kurv lekre, søte jordbær, men den er ikke uten videre et bevis på hvordan det står til i åkeren generelt. Var det ingen sure, råtne eller mugne bær?

Dilemmaet synes uløselig. Den kompetente er forutinntatt, en annen person er ikke kvalifisert til å gjøre jobben. En delvis løsning har vi når spisskompetansen er ydmyke nok til å anerkjenne problemet. Dessverre viser historien at selv når det trengs reelle paradigmeskifter, forlater vitenskapsfolk ikke paradigmene sine uten videre. De tviholder på dem, og det i lang tid etter at de burde vært forkastet.

Formidleri

Et godt råd fra drevne vitenskapsformidlere til journalister lyder slik: «Ikke sitér enkeltstudier. Bruk læreboktekster, metastudier eller oversiktsartikler.» En av grunnene er at resultater fra enkeltstudier ofte er lite informative.

Men for den enkelte forsker dreier livet seg om enkeltstudier, og om oppmerksomhet og anerkjennelse. En husker kanskje daværende kunnskapsminister Clemets refreng fra noen år tilbake: «Forskningen er ikke ferdig før den er formidlet». Formidling er vel og bra, men når det får preg av en konkurranse i å pådytte allmennheten informasjon den ikke har bedt om og heller ikke forstår, oppnår man å skape et inntrykk av forskningsvirksomhet som forvirrende og irrelevant.

Tenk på din kollega over gangen. Kan du oppsummere de fire viktigste funn fra hennes PhD-arbeid og forklare hvorfor de er interessante og relevante?  Hvis du, med din kompetanse og hukommelse, har vanskeligheter med det, har de kanskje ikke noe i massemediene å gjøre, og det kan faktisk både hun og forskningen leve godt med. Se også prematur eksaltasjon.

Frihetsillusjoner

Forskeren tenker gjerne på ærlig og oppriktig vis at hun aldri ville legge inn ideologisk baserte føringer eller på annen måte la sine studier få uheldig slagside. Det har hun sannsynligvis rett i, og gjør det ikke heller.

Men det finnes en mer skjult versjon av slagside, som oppstår selv om hver enkelt forsker og hver enkelt studie er proff, ryddig og ren. Denne typen slagside har å gjøre med hvem som setter dagsorden, altså hvem som finansierer forskningsprosjektene, og hvem som bestemmer hvilke spørsmål vi skal besvare og hvilke vi skal la ligge.

Helgheim har rettet pekefingeren mot forskningsstiftelsen Fafo, og en må kunne være tilbøyelig til å være med på at det kanskje ikke er helt tilfeldig hva en forsker på hos et institutt som i sin tid ble stiftet av Landsorganisasjonen i Norge, altså selveste LO. Men sånn er det faktisk over hele fjøla. Ingen forsker står helt fritt til å velge seg prosjekt. Alle prosjekter har en oppdragsgiver. Forholdet er langt tettere og spørsmålene klarere definert hos de rene forskningsinstuttene, som det ufortjent utskjelte Fafo. Ved høyskoler og universiteter er bindingen noe mer tilslørt, men også der gis det stort sett støtte til temaer som har politisk gunst, annonsert gjennom f.eks. utlysningene fra Norges Forskningsråd. Denne typen potensiell skjevhet må en rett og slett manøvrere seg gjennom ved resonnering og refleksjon. En kommer ingen vei med å avvise at den i det hele tatt eksisterer; det er selvfølgelig heller ikke noe poeng å kritisere den enkelte institusjon, forsker eller studie.

Nulljakt

Forskning som skal undersøke potensielt skadelige effekter av nye legemidler, tilsetningsstoffer, genetisk modifisert mat m.m., vil ofte finne slike effekter, også der de egentlig ikke eksisterer. Grunnen er blant annet at typen av mistanke ikke spesifiseres på forhånd.

Alle analyser som utføres ved å rote rundt etter hva som helst i dataene i etterkant, medfører stor risiko for at en til slutt hefter seg ved en eller annen tilfeldighet. En finner alltids noe. Dette fenomenet i kombinasjon med nulltoleranse for risiko (i seg selv urimelig) gjør det meget vanskelig å få renvasket selv den mest uskyldige mistenkte.

Prematur eksaltasjon

Når forskere lager hypoteser på felter hvor det finnes lite forhåndskunnskap, er det innlysende at en relativt større andel av hypotesene vil være uriktige. Denne reservasjonen gjelder også hypoteser som ser ut til å ha blitt bekreftet av data.

Nye og overraskende resultater på lite undersøkte felt skal altså tas med en klype salt. De fleste resultater i denne kategorien er rett og slett misvisende eller feil.

Men det er ikke veldig lett å tro at det er akkurat en selv som har fått inn et falskt treff. Forskergrupper som gjør oppsiktsvekkende funn, vil selvfølgelig gjerne fortelle om det, og er man litt heldig, vanker det oppmerksomhet fra massemediene også. Se også nulljakt og formidleri.

Scientisisme

Statistiske modeller mister mye av verdien når en mangler et rikt datagrunnlag og det en skal modellere, er kjent for å oppføre seg uforutsigbart. I slike situasjoner skal en slippe til kvalifisert synsing, erfaring, analogier, tommelfingerregler og intuisjon.

Forskere som forteller oss at «disse beregningene er de beste på området» uten å forstå at «best» ikke nødvendigvis er det samme som «bra nok», lider av scientisisme. Se også teknokratiose.

Teknokratiose

Den forsker som kommer med uttalelser som «det er vitenskapelig bevist at røyking er skadelig, derfor bør det forbys», lider av teknokratiose. Det første setningsleddet uttrykker en vitenskapelig sannhet, det andre en verdibasert meningsytring.

Det finnes ingen automatisk forbindelse mellom forskningresultater og offentlig policy. Policy er et resultat av en verdibasert diskusjon som til syvende og sist implementeres gjennom politisk styrte beslutninger. Forskeren bør selvfølgelig delta i diskusjonen, men man må glemme følelsen av at ens verdier av en eller grunn skulle telle mer enn oljearbeider Bjellands eller gymnaslærer Pedersens.

En sluttkommentar

Som mange andre i denne debatten har pekt på: Politikerne har som vanlig seg selv å takke. Deres forskningspolitikk er et system for styring, insentiver, honorering og meritering der en uheldig bieffekt er økning av problemene på den beskrevne lista. I et nasjonalt perspektiv trenger vi først og fremst stabile forskningsmiljøer med tålmodige hverdagsforskere som jobber med spørsmål som er interessante for dem. Fra slike forskningsmiljøer får vi den virkelig store nytteffekten for landet: Et kollegium av opplyste vitenskapsfolk med state-of-the-art-kunnskap på sitt felt, frihet kombinert med kritisk sans, og generell kompetanse på hvordan en skaper ny viten.

  • Les mer av debatten: