Av Guro Elisabeth Lind, leder av Forskerforbundet
Publisert 7. februar 2020 kl. 14:43
«Jon Helgheim får krass kritikk for å så tvil om forskningens troverdighet. Men har han ikke litt rett?» spør Forskerforum på forsiden til sitt første nummer i 2020, under overskriften: «ET OPPGJØR MED FORSKNINGEN.»
Over seks sider inne i bladet tar Forskerforum så opp det økende problemet med ikke-reproduserbar forskning, publiseringspress og røvertidsskrifter, og problematiske insentiver i finansieringssystemene.
Hvis det var dette Frps stortingsrepresentant Jon Helgheim hadde tatt opp i sin tirade på Twitter eller i gjentatte aviskronikker, hadde Forskerforbundet stått på Helgheims side. Dette er velkjente problemer som Forskerforbundet, i likhet med de fleste forskere og politikere, er opptatt av å gjøre noe med. Det er ingen tvil om at det er betydelige svakheter i forskningssystemene, blant annet knyttet til tellekanter, finansiering og publisering, noe vi selv har tatt opp en rekke ganger, også på vårt årlige forskningspolitiske seminar.
Men det er ikke dette som er Helgheims anliggende. For hva var det Helgheim sa?
«Det finnes ingen standarder for hva som er reell forskning og ikke. Alle kan kalle seg forskere om de vil. Dersom forskernes utsagn ikke stemmer med lett tilgjengelig informasjon, så er det en av mange grunner til å være skeptisk.»
Dette utsagnet er, uansett hva man måtte mene om reproduserbarhet i moderne medisinsk forskning eller problemer med tellekantsystemet, dypt problematisk. For finnes det virkelig ingenting som skiller konklusjonen i en forskningsrapport fra et hvilket som helst tilfeldig utsagn om det samme temaet?
Svaret er at jo, det gjør heldigvis det. Til tross for alle svakheter finnes det noen standarder for forskning (vitenskapelig metode, fagfellevurdering, etiske komiteer og så videre) som gjør at konklusjonen i en forskningsrapport er verdt å legge større vekt på enn det Helgheim kaller «lett tilgjengelig informasjon».
Vitenskapen er ikke perfekt, men den er – tross alt – det beste vi har.
Helgheim har i flere debattinnlegg utdypet det som er hans egentlige anliggende: at forskere han er uenig med på innvandrings- og justisfeltet, i virkeligheten er aktivister med en politisk agenda. Det samme synet kom til uttrykk da Kristin Clemet nylig anklaget tre norske økonomer for å være preget av et ståsted på venstresiden, da de på faglig grunnlag kritiserte regjeringens ulikhetsmål. Og dette er fortsatt ikke i nærheten av hva klimaforskere og kjønnsforskere opplever i land som USA, Polen og Ungarn. Disse politiske angrepene på forskning kan ikke få stå ubesvart. Og det er skivebom når Forskerforum roter Helgheims anklager om politisert forskning sammen med legitim kritikk av forskningssystemene.
