Av Helge L. Waldum, professor ved Institutt for klinisk og molekylær medisin, NTNU
Publisert 8. januar 2020 kl. 13:02
Jeg leste med stor interesse artikkelen om hvorvidt forskerne gjør seg fortjent til tilliten.
Utgangspunktet var et innlegg av stortingsrepresentant Jon Helgheim som reiste tvil om konklusjonene alltid var i samsvar med innsamlede data og om standarden var god nok. Forskerforum tok dette opp i bredere sammenheng, nemlig om en kan stole på forskning.
I starten av artikkelen tas det opp at kanskje 50-60 prosent av alle publikasjoner innen medisin ikke er reproduserbare. Jeg har drevet med medisinsk forskning i 45 år, og har gjennom disse årene høstet erfaringer som har gjort meg betenkt.
I starten av min karriere tvilte jeg ikke på at forskningen, i hvert fall fra angelsaksiske og nordeuropeiske land, var fri for korrupsjon, altså ren. Dette var nok også i hovedsak riktig på slutten av 70- og begynnelsen av 80-tallet. Etter hvert har kommersielle interesser knyttet til medikamentutvikling blitt så stor, at korrupsjon og smøring finnes i basal- og klinisk medisinsk forskning i alle land. Dette skyldes økende samrøre mellom offentlige institusjoner og farmasøytisk industri. Jeg har alltid akseptert at farmasøytisk industri, slik som andre private bedrifter, gjør hva de kan for å tjene mest penger. Problemet er at de offentlig ansatte forskerne lar seg påvirke.
Jeg er sjefsredaktør i et av Norges få vitenskapelige tidsskrift med et visst internasjonalt renommé (Scandinavian Journal of Gastroenterology) og vet at vi forsøker å følge rent vitenskapelige kriterier.
Imidlertid har jeg ikke de samme erfaringer ved innsending av arbeider til andre tidsskrift, gjerne også blant de mest renommerte innen fagfeltet. Dersom det er funn med direkte eller indirekte negative implikasjoner for farmasøytiske preparater med høy omsetning, er det en tendens til at arbeidene blir refuserte basert på resultatene, selv om det ikke påvises feil ved anvendt metodikk.
En svakhet i systemet er det i tillegg at det er upopulært å påpeke feil i andres arbeider. Når jeg har funnet andre resultater enn det som er den rådende oppfatning, har jeg først revurdert egne metoder. Dersom mine metoder fremstår som enkle og robuste uten muligheter for åpenbare feil, har jeg etterprøvd de arbeidene som har vist andre resultater og ofte funnet metodefeil der. Dersom en av disse forfatterne får mitt arbeid til vurdering vil vedkommende som oftest refusere det på grunn av resultater som avviker fra hans egne.
Derfor har mange av våre arbeider vært publisert i tidsskrift av middels «impact», og er sjelden refererte, noe som indirekte har svekket oss. Tidligere var det en uskrevet lov for de vitenskapelige tidsskrift å publisere leserbrev med kritikk av enkelte punkter i en publisert artikkel. Nylig publiserte «Gastroenterology», det høyest rangerte tidsskriftet innen mitt fagfelt, fordøyelsessykdommer, en lederartikkel om medikamentell hemming av magesyreproduksjonen. Konklusjonen var at dette var uten vesentlig risiko. Jeg sendte inn et leserbrev der jeg påpekte en rekke mangler ved lederartikkelen. Etter kort tid fikk jeg beskjed tilbake om at mitt innlegg ikke var relevant og var uten betydning. Jeg har foreløpig publisert mitt refuserte leserbrev i Encyclopedia og kan leses der.
Gjennom alle disse forskingsårene har jeg tatt vare på all korrespondanse med tilbakemelding fra tidsskriftene, da jeg har visst at den negative mottakelsen mange av arbeidene har vært møtt med, ikke har vært faglig, vitenskapelig begrunnet. Vinteren 2019 gjorde jeg ferdig et bokmanuskript basert på disse erfaringene og sommeren 2019 ble det underskrevet en avtale med et amerikansk forlag om publisering. Primo desember sendte jeg inn endelig utkast samtidig som jeg sendte inn forespørsmål til et par tidskrift om å trykke noen sider som faksimile i boka. Da fikk jeg mail tilbake fra bokforlaget at det allikevel ikke ville trykke boka uten at noen begrunnelse ble gitt. Dette illustrerer vel graden av åpenhet og sannhetssøken.
Jeg vil også gratulere Forskerforum for å ha tatt opp prinsippene for evaluering av forskere. En har inntrykk av at det å være medforfatter blant mange andre av en artikkel publisert i et høyt rangert tidsskrift tillegges svært stor vekt, uten at bidraget kanskje er så stort. Heller ikke i de mest renommerte tidsskriftene er reproduserbarheten så mye større enn i øvrige tidsskrift. Videre viser det seg i ettertid at langt fra alle artiklene har hatt teoretisk eller praktisk betydning.
I evaluering av søkere til vitenskapelige stillinger burde en ideelt også sett legge vekt på hvilken teoretisk og praktisk betydning («impact») eldre arbeider ( for eksempel >5 år) har hatt.
Til slutt vil jeg bemerke at jeg ofte har undret meg over at det gis så mye forskningsmidler til prosjekter som ikke synes forskbare eller der problemstillingen er så banal at det ikke er verdt å forske på den.