Av Giosuè Baggio, professor i psykolingvistikk, NTNU
Publisert 6. juni 2024 kl. 09:33
I am one of the 3500 Unio members who were taken out on strike this week. Aside from the strike’s disappointing outcome, there is much to agree with the arguments by Unio and Akademikerne in favour of a substantial pot for local salary negotiations. One may disagree with the specifics of current or proposed agreements, but the general point remains valid. One group — to which I belong — that would be adversely affected in a system with insufficient funds for local salary negotiations is international knowledge workers in Norwegian universities and other public sector institutions.
Researchers who move to Norway predictably start from a position of significant disadvantage relative to Norwegians of similar age and in similar positions. Many local researchers will enjoy the benefits of property, savings, information, and social and professional networks, even when they are not hired internally and have not spent most of their career in the same institution. International researchers arrive with none of that: even moving their savings to Norway will result in a significant value loss. There are tax breaks for incoming academics, but for some obscure reason they are not applied automatically: is it possible that some may not want those tax breaks? To know they exist and how to get them is to have or acquire information that for many is a luxury. Local and international knowledge workers, even with equal tasks, equal qualifications, and equal pay, will be unequal. This is not specific to Norway, but applies to any similar scenario.
We work hard because we have to create benefits that offset the costs of moving here
What can international researchers do? The only instrument they have to improve their condition is salary raises and promotions. To obtain those they will have to perform well in teaching or research, earn the recognition of their head of department, and join a union that works in their interest. Some international researchers overdo the performance bit and assume the rest will follow. This leads to misperceptions and misunderstandings of the psychology of the academic expat, which is however easily explained: we work hard because we have to create benefits that offset the costs of moving here, which includes efforts to neutralize the initial disadvantage.
Equalizing salary scales mean that international knowledge workers will have to carry their initial disadvantage into the future
The idea of equal pay for equal work does not consider the losses one incurs simply by taking up a particular job in a particular place, with the hope of making up for those losses later — and how else, if not with ‘unequal’ pay? Centralized pay negotiations with equalizing salary scales mean that international knowledge workers will have to carry their initial disadvantage into the future, no matter how much effort they put into their work. This is the recipe for keeping them unequal, not for making them more equal. If Norway really wants to attract and retain international talent, local negotiations are a readily available solution: it is not perfect, it requires that leaders and unions operate well, but it is one solution. Current government parties and some unions know this very well, and deliberately push frameworks that serve international knowledge workers worst, as they seem to be doing in other areas of policy. If international researchers want a fair chance to thrive here, they have to join a union that promotes their interest, rather than buying into an idea of equality that, at least for them, does not stand the test of reality.
Jeg er en av de 3500 Unio-medlemmene som ble tatt ut i streik denne uken. Bortsett fra streikens skuffende utfall, er det mye å være enig i når det gjelder argumentene fra Unio og Akademikerne om en betydelig pott for lokale lønnsforhandlinger. Man kan være uenig i detaljene i nåværende eller foreslåtte avtaler, men hovedpoenget forblir gyldig. En gruppe — som jeg tilhører — som vil bli negativt påvirket i et system med utilstrekkelige midler til lokale lønnsforhandlinger, er internasjonale kunnskapsarbeidere ved norske universiteter og andre offentlige institusjoner.
Forskere som flytter til Norge starter forutsigbart nok med en betydelig ulempe sammenlignet med nordmenn på samme alder og i tilsvarende stillinger. Mange lokale forskere har fordeler som eiendom, sparing, informasjon, og sosiale og profesjonelle nettverk, selv når de ikke er ansatt internt og ikke har tilbrakt mesteparten av karrieren i samme institusjon. Internasjonale forskere ankommer uten noe av dette: til og med å flytte sparepengene sine til Norge vil resultere i et betydelig verditap. Det finnes skattefradrag for innkommende akademikere, men av en eller annen obskur grunn blir de ikke anvendt automatisk: er det mulig at noen kanskje ikke ønsker disse skattefradragene? Å vite at de finnes og hvordan man får dem, krever informasjon som for mange er en luksus.
Lokale og internasjonale kunnskapsarbeidere, selv med like oppgaver, like kvalifikasjoner og lik lønn, vil være ulike. Dette er ikke spesifikt for Norge, men gjelder i enhver lignende situasjon.
Hva kan internasjonale forskere gjøre? Det eneste instrumentet de har for å forbedre sin situasjon er lønnsøkninger og forfremmelser. For å oppnå dette må de prestere godt i undervisning eller forskning, få anerkjennelse fra sin instituttleder, og bli med i en fagforening som jobber for deres interesser. Noen internasjonale forskere overdriver prestasjonsbiten og antar at resten vil følge etter. Dette fører til misoppfatninger og misforståelser om personligheten til internasjonale akademikere. Men det er lett å forklare: vi jobber hardt fordi vi må skape fordeler som kompenserer for kostnadene ved å flytte hit, inkludert en innsats for å nøytralisere den innledende ulempen.
Ideen om lik lønn for likt arbeid tar ikke hensyn til tapene man pådrar seg bare ved å ta en bestemt jobb på et bestemt sted, med håp om å kompensere for disse tapene senere — og hvordan ellers, om ikke med ‘ulik’ lønn?
Sentraliserte lønnsforhandlinger med utjevnende lønnsskalaer betyr at internasjonale kunnskapsarbeidere må bære sin opprinnelige ulempe inn i fremtiden, uansett hvor mye innsats de legger i arbeidet sitt. Dette er oppskriften for å holde dem ulike, ikke for å gjøre dem mer jevne.
Hvis Norge virkelig ønsker å tiltrekke seg og beholde internasjonale talenter, er lokale forhandlinger en lett tilgjengelig løsning: det er ikke perfekt, det krever at ledere og fagforeninger fungerer godt, men det er en løsning.
De nåværende regjeringspartiene og noen fagforeninger vet dette svært godt, og presser bevisst rammeverk som tjener internasjonale kunnskapsarbeidere dårligst, slik de ser ut til å gjøre på andre politikkområder.
Hvis internasjonale forskere ønsker en rettferdig sjanse til å trives her, må de bli med i en fagforening som fremmer deres interesse, i stedet for å kjøpe inn i en ide om likhet som, i det minste for dem, ikke tåler virkelighetens test.
