Av Thomas Dahl, professor ved Institutt for lærerutdanning, NTNU
Publisert 1. mars 2024 kl. 10:06
«Vår forskning», skriver Ingvild Kjerkol og hennes medstudent i sin mastergradsoppgave, faktisk hele 18 ganger. Uavhengig av om det er deres forskning eller andres de refererer til, kan man spørre: Skal en mastergradsoppgave være et forskningsarbeid?
Ifølge Kvalifikasjonsrammeverket skal studenter på mastergradsnivå vise at de «kan gjennomføre et selvstendig, avgrenset forsknings- eller utviklingsprosjekt». Kvalifikasjonsrammeverket sier i tillegg at denne forskningen skal skje «under veiledning og i tråd med gjeldende forskningsetiske normer».
Når en mastergradsoppgave skal være et forskningsarbeid, tilsier det at den også må vurderes med utgangspunkt i forskerkompetanse. Med det hører det å vurdere om arbeidet er i tråd med de forskningsetiske normene.
Forskningsetikken er først og fremst forankret hos og forvaltet av forskerne selv. Det er forskerne som har utviklet de normer som gjelder for forskningen, selvsagt ikke uavhengig av samfunnets normer og lover, men det er av og i forskningen at forskningsetikken fortjener en egen betegnelse. Historisk har normene endret seg, og de er ikke like i alle fag. I Norge har vi i tillegg den såkalte forskningsetikkloven, som pålegger forskere en «aktsomhetsplikt» som innebærer «å sikre at all forskning skjer i henhold til anerkjente forskningsetiske normer». Normene selv er ikke lovregulert; de er retningslinjer for å sikre god vitenskapelig praksis.
Norske universitet og høyskoler har hatt en økning i utestengelse av studenter med bakgrunn i det som universitets- og høyskoleloven kaller fusk. Institusjonene har i flere tilfeller lagt det de kaller for plagiat, under fusk, og det er plagiatsakene det har vært en økning av. Plagiat er ikke et begrep i loven. Likevel handlet flere av innleggene i Stortingets behandling av loven 6. februar om nettopp det.
I de nasjonale forskningsetiske retningslinjene er plagiat omtalt. Der står det: «Det er uforenelig med god vitenskapelig praksis å stjele andres arbeid og fremstille det som sitt eget.» Det som er brudd på god praksis, og som kan kalles plagiat, er altså ikke å hente tekst fra andre, men å framstille andres arbeid som eget.
Det har vært mye skrevet om de såkalte plagiatkontrollene. Det er misvisende å kalle disse verktøyene for plagiatkontroll. Verktøyene kontrollerer ikke for plagiat, men for tekstlikhet med andre tekster. Om denne tekstlikheten skal forstås som plagiat og brudd på forskningsetiske normer, må derfor vurderes. I mange tilfeller handler det om å se i hvilken grad studenten (og forskeren) har en «god henvisningsskikk» eller ikke.
I de nasjonale retningslinjene står det: «Forskere skal bygge videre på andres arbeid med respekt, grundighet og etterrettelighet, i tråd med god henvisningsskikk.» Det å tydelig markere den teksten man har hentet fra andre, og vise hvor man har hentet den, vil være i tråd med dette. Det å ikke bruke anførselstegn er ikke nødvendigvis plagiat – det kan heller være et uttrykk for manglende kunnskap om god henvisningsskikk.
Forskriften og lovverket sier ikke noe om kompetansekrav til sensor.
Thomas Dahl
Det virker imidlertid som om institusjonene ikke alltid gjør disse vurderingene fra et forskningsetisk ståsted. Det synes som om det er «plagiatkontrollen» som avgjør om en student har fusket eller ikke. Borgarting lagmannsretts dom i en sak hvor en institusjon hadde utestengt en student for det som institusjonen definerte som «selvplagiering», er i så måte betegnende.
Retten kjente institusjonens beslutning som ugyldig, og dommen kan leses som en nødvendig opplæring i forskningsetiske prinsipper. Retten gikk til og med inn på retningslinjene til referansestilen som institusjonen hadde pålagt studenten å bruke, og viste at selv der var det ikke noe som tilsa at det studenten hadde gjort, kunne defineres som fusk. Kjenner ikke institusjonene selv til retningslinjene for referansestilene de pålegger studentene å bruke? Hvor er da evnen til å gjøre gode vurderinger av om studentens arbeid er i tråd med forskningsetiske normer eller ikke?
Forskningsetikkloven: «Institusjonen har ansvaret for nødvendig opplæring av kandidater og ansatte i anerkjente forskningsetiske normer.» Den nye universitets- og høyskoleloven som er vedtatt nå tydeliggjør at dette ansvaret også gjelder studentene. Institusjonen skal også sørge for «nødvendig opplæring av studenter (…) i anerkjente forskningsetiske normer».
Hvis det svikter, er det hos studenten eller institusjonen det har gjort det?
Når en mastergradsoppgave vurderes, skjer det på et faglig grunnlag. Det er å forvente at både veileder og sensor har forskerkompetanse for å kunne gjøre denne vurderingen, også når det gjelder forskningsetikk.
Det er imidlertid ingen krav til forskerkompetanse, verken hos veileder eller sensor; det er tilstrekkelig at vedkommende selv har mastergrad. Det er ikke uvanlig at sensorer ikke har noen forskererfaring utover det. Kravet i forskningsetikkloven om nødvendig opplæring i forskningsetikk av ansatte kom først med lovendringen i 2017, og kravet om at institusjonene også skal sørge for nødvendig opplæring av studenter, er ennå ikke trådt i kraft.
Kan man være sikker på at de som vurderer mastergradsoppgaver, har kompetanse til å vurdere forskningskvaliteten til arbeidet, også med utgangspunkt i forskningens normer?
Studiebarometeret gir resultater fra rundt tusen mastergradsprogrammer i Norge. Database for statistikk om høyere utdanning gir et noe høyere tall. Uansett må man kunne si at vi har svært mange mastergradsstudier her til lands; det er integrerte profesjonsstudier, toårige programmer, erfaringsbaserte og deltidsbaserte studier.
NOKUT skal akkreditere programmer til institusjoner som ikke er selvakkrediterende (universitet eller vitenskapelig høyskole). Studietilsynsforskriften har krav om at fagmiljøet tilknyttet mastergradsstudier skal drive «forskning og/eller kunstnerisk utviklingsarbeid og faglig utviklingsarbeid». Den har videre krav om at 50 prosent av de ansatte i fagmiljøet skal ha førstestillingskompetanse. Førstestillingskompetanse behøver ikke å bety forskerkompetanse, i det ligger også undervisningskompetanse, som førstelektor.
Forskriften og lovverket sier ikke noe om kompetansekrav til sensor. Med tusen mastergradsprogrammer er det ikke alltid lett å finne sensorer; er man sikret at sensor har forskerkompetanse, formell eller reell?
Men ansvaret for vurdering av studentene ligger ikke bare på fagmiljøet, veileder eller sensor. Dersom det er mistanke om brudd på forskningsetiske normer som tilsier at det studenten har gjort, kan kalles for plagiat, og som kan, men ikke trenger bety at det kan kalles for det som heter «fusk» i loven, skal dette vurderes av institusjonens klagenemnd. Saken kan videre påklages til felles klagenemnd for institusjonene. I hele denne saksgangen er det ingen garanti for at det blir gjort faglige vurderinger av om studentens arbeid er i tråd med forskningsetiske normer; det er ingen krav i forskriftene om at nemndene skal inneha forskerkompetanse.
Det finnes nemnder ved landets institusjoner hvor medlemmene ikke har mer formell kompetanse enn mastergrad og heller ikke har noen forskningsbidrag å vise til, altså ikke førstekompetanse. I den nasjonale nemnda er det heller ikke noen med førstekompetanse. Utover juridisk eller studieadministrativ kompetanse er det bare ett medlem i den nasjonale nemnda med fagkompetanse, og vedkommende er lektor.
I klageinstansene er det jussen som tar over.
Når departementet har anket dommen fra lagmannsretten, ifølge avgåtte statsråd for «å få avklart viktige rettslige spørsmål», tar det ikke høyde for at saken først kan bli et rettslig spørsmål dersom det er gjort grundige vurderinger av om det er brudd på god vitenskapelig praksis, og om disse bruddene er så alvorlige at de kan kalles fusk.
Tross ønsket fra enkelte stortingsrepresentanter om å få inn definisjoner av hva som regnes som fusk, har flertallet på Stortinget i behandlingen av forslag til ny lov sagt at loven er klar nok. Det betyr at det er institusjonene, nå som før, som skal gjøre vurderingen av om det har forekommet fusk eller ikke.
En mastergradsoppgave skal dokumentere forskerkompetanse, ifølge Kvalifikasjonsrammeverket. Skal den det, må det være forskerkompetanse i vurderingen av arbeidet, også når det gjelder det forskningsetiske.
I tillegg er det nå spesifisert i forskningsetikkloven et ansvar for opplæring av studentene i forskningsetiske normer. Hvem vet om denne kompetansen finnes og en slik opplæring skjer ved alle landets rundt tusen mastergradsprogrammer? Er det studentene som skal straffes dersom den er fraværende? Og sist og ikke helt uten betydning for den vurderingen som gjøres av studentene: Trenger vi tusen mastergradsprogrammer her til lands?
